Helt utrolig. Uansett hvor mye jeg hører på Mias, Fredriks og min egen musikk, så er det likevel den fordømte CD-en til Lindex jeg hører i hodet HVORENN JEG GÅR! Jeg takler det snart ikke lenger. Den helveteslagde CD-en ødelegger konsentrasjonen og arbeidslysten min. Jeg har så lyst til å be sjefen min be folka i Sverige om å VÆR SÅ SNILL - MAKE NEW WORK-CD, PLIX!!
I just can't do it, Capt'n...I don't have the power!
Så til frokost er det ekstra kos å høre på Jace Everett og drikke litt kakao:)
Wish me luck...*korse seg*
http://www.youtube.com/watch?v=9osYNb5jmGQ
fredag 31. juli 2009
mandag 27. juli 2009
Avenged Sevenfold - Dear God
Jeg møtte en misjonær fra USA her om dagen. Hun satte seg ved siden av meg på bussen og snakket til meg. Hun var veldig hyggelig. Vi har samme smak i bøker og forfattere. Jeg spurte henne hva hun drev som misjonær; hun reiser landet rundt og snakker med folk. Hun forteller dem om Guds profeter. Det finnes visst en kar i USA som Gud har åpenbart seg for.
Hun sa noe som satt seg fast i teflon-hjernen min; Han snakker til oss enda.
Det får meg bare til å tenke at Jorden og alle dens beboere er et gedigent eksperiment fra Guds side. Jeg har møtt så mange sære mennesker via jobben; noen er så snille og åpne, og de deler alt med deg (og da mener jeg alt...). Men så har du de viktigperene som skal være vanskelige fem minutter før butikken stenger. De er jeg kjempeglad i. De er det mest tilfredstillende å sende hjem.
Det var en dame idag som mente at jeg og en kollega slengte dritt om utlendinger. Ehh ja. At hun trodde det sier litt mer om henne enn det gjør om meg, jeg som er omtrent like rasistisk og xenofobisk som en dodo-fugl.
Det er visst noen som ikke skjønner at vanlig folkeskikk er verdensomspennende. Det er like mange norske kvinner såvel som utenlandske, som tror at det er min jobb å rydde etter dem når de har slengt et utall BH-er og ymse på gulvet. Det er greit at folk gjør sånt klærne sine hjemme, ting de faktisk har betalt for, men å holde på sånn i en BUTIKK, syns jeg er direkte frekt. Greit, Gud utstyrte mennesket med fri vilje (sett at han eksisterer), men hva med vanlig folkeskikk? Kunne ikke det vært det 11.bud; "Du skal respektere dine medmennesker og ikke slenge ting som ikke tilhører deg på gulvet." Seriøst, selv om ikke du skal ha det, kan det godt hende at noen ANDRE skal!
Jeg bare undres om Gud sitter oppe på en sky og skuer ned på dette rotet. Tro om han er skuffet. (Jeg skriver "han" med liten forbokstav konsekvent for de som lurer på det.) Hvorfor kan ikke alle bare følge de enkleste bud; ikke lyv, ikke stjel, ikke drep, ikke begjær noen som ikke begjærer deg, vis respekt for de som skal ha elsket deg helt fra du ble født. Er det så komplisert? En trenger ikke være kristen for å være et godt menneske, ikke gladkristen engang. Vanlig god oppførsel burde ikke være så forbanna vanskelig. Nei, enn den som kunne være brite; de er i hvert fall et tolerant folk.. Toleranse-kvoten her til lands kan godt fylles opp.
Akkurat da jeg gikk forbi Nidarosdomen etter jobb, kom Avenged Sevenfold med "Dear God" opp på mp3-en. Coincidence? En enkel bønn om at whatever higher power there is, skal holde den man er glad i, trygg når man er borte. Sangen minner meg om Fredrik, om en busstur i armene hans, og kysset på kinnet. "Jeg elsker deg, og jeg savner deg hvert minutt jeg er uten deg." Bob Dylan kunne ikke sagt det bedre.
Hans Christian Andersen skrev en gang et eventyr om en liten havfrue som ønsket seg en sjel. Hun begjærte et annet liv, et liv bortenfor den verdenen hun kjente, et liv hvor hun var sikret frelse, eller noe sånt. Det å vite at noen, eller noe tar vare på deg etter at du har gått bort.. Det er en god tanke. Og kanskje en av hovedgrunnene til at Gud ble oppfunnet i utgangspunktet.
Hun sa noe som satt seg fast i teflon-hjernen min; Han snakker til oss enda.
Det får meg bare til å tenke at Jorden og alle dens beboere er et gedigent eksperiment fra Guds side. Jeg har møtt så mange sære mennesker via jobben; noen er så snille og åpne, og de deler alt med deg (og da mener jeg alt...). Men så har du de viktigperene som skal være vanskelige fem minutter før butikken stenger. De er jeg kjempeglad i. De er det mest tilfredstillende å sende hjem.
Det var en dame idag som mente at jeg og en kollega slengte dritt om utlendinger. Ehh ja. At hun trodde det sier litt mer om henne enn det gjør om meg, jeg som er omtrent like rasistisk og xenofobisk som en dodo-fugl.
Det er visst noen som ikke skjønner at vanlig folkeskikk er verdensomspennende. Det er like mange norske kvinner såvel som utenlandske, som tror at det er min jobb å rydde etter dem når de har slengt et utall BH-er og ymse på gulvet. Det er greit at folk gjør sånt klærne sine hjemme, ting de faktisk har betalt for, men å holde på sånn i en BUTIKK, syns jeg er direkte frekt. Greit, Gud utstyrte mennesket med fri vilje (sett at han eksisterer), men hva med vanlig folkeskikk? Kunne ikke det vært det 11.bud; "Du skal respektere dine medmennesker og ikke slenge ting som ikke tilhører deg på gulvet." Seriøst, selv om ikke du skal ha det, kan det godt hende at noen ANDRE skal!
Jeg bare undres om Gud sitter oppe på en sky og skuer ned på dette rotet. Tro om han er skuffet. (Jeg skriver "han" med liten forbokstav konsekvent for de som lurer på det.) Hvorfor kan ikke alle bare følge de enkleste bud; ikke lyv, ikke stjel, ikke drep, ikke begjær noen som ikke begjærer deg, vis respekt for de som skal ha elsket deg helt fra du ble født. Er det så komplisert? En trenger ikke være kristen for å være et godt menneske, ikke gladkristen engang. Vanlig god oppførsel burde ikke være så forbanna vanskelig. Nei, enn den som kunne være brite; de er i hvert fall et tolerant folk.. Toleranse-kvoten her til lands kan godt fylles opp.
Akkurat da jeg gikk forbi Nidarosdomen etter jobb, kom Avenged Sevenfold med "Dear God" opp på mp3-en. Coincidence? En enkel bønn om at whatever higher power there is, skal holde den man er glad i, trygg når man er borte. Sangen minner meg om Fredrik, om en busstur i armene hans, og kysset på kinnet. "Jeg elsker deg, og jeg savner deg hvert minutt jeg er uten deg." Bob Dylan kunne ikke sagt det bedre.
Hans Christian Andersen skrev en gang et eventyr om en liten havfrue som ønsket seg en sjel. Hun begjærte et annet liv, et liv bortenfor den verdenen hun kjente, et liv hvor hun var sikret frelse, eller noe sånt. Det å vite at noen, eller noe tar vare på deg etter at du har gått bort.. Det er en god tanke. Og kanskje en av hovedgrunnene til at Gud ble oppfunnet i utgangspunktet.
søndag 26. juli 2009
23.03.09; Exerpt from on-and-off Diary.
Don't look at me like that, 'Dusie'....
It feels like my soul has abandoned all hope, and caved in. And I can't stop the tears.
Sometimes I just have to be alone, sometimes I just need to be weak and small and stupid. The darkness soothes and amplifies my aching heart. I just want to be weak..'cause I know who I am. And I like that person. Despite the fact that I'm not strong, smart, creative, articulate, tough or a good judge of character.
I know who I am. I know my name; I'm small and I AM HUMBLE. Always have, always will be. Knowing that I'll never be anything but small and humble, is a ruthless, heartless fact, which I fully embrace. I have accepted that which the world hasn't; I am not angry.
I have no anger to speak of. I haven't got the strength to scream back when yelled at, because my and anger and tearcanals are eternaly deadlocked.
I KNOW THIS
I KNOW WHO I AM.
And that's why I weep. Because I know I can't change. I can't be anyone else, and the mere trying, isn't good enough for me. I'll never be who I wanted to be when I was younger. My childhood is wilting away. My personality is starting to feel Medusa's curse; I am turning into stone, my too-soft heart notwithstanding.
But sometimes it's good to cry. It's good to know that my heart will never be stonecold, regardless the state of my flesh.
It feels like my soul has abandoned all hope, and caved in. And I can't stop the tears.
Sometimes I just have to be alone, sometimes I just need to be weak and small and stupid. The darkness soothes and amplifies my aching heart. I just want to be weak..'cause I know who I am. And I like that person. Despite the fact that I'm not strong, smart, creative, articulate, tough or a good judge of character.
I know who I am. I know my name; I'm small and I AM HUMBLE. Always have, always will be. Knowing that I'll never be anything but small and humble, is a ruthless, heartless fact, which I fully embrace. I have accepted that which the world hasn't; I am not angry.
I have no anger to speak of. I haven't got the strength to scream back when yelled at, because my and anger and tearcanals are eternaly deadlocked.
I KNOW THIS
I KNOW WHO I AM.
And that's why I weep. Because I know I can't change. I can't be anyone else, and the mere trying, isn't good enough for me. I'll never be who I wanted to be when I was younger. My childhood is wilting away. My personality is starting to feel Medusa's curse; I am turning into stone, my too-soft heart notwithstanding.
But sometimes it's good to cry. It's good to know that my heart will never be stonecold, regardless the state of my flesh.
Tattoooooozz
Sitter og grubler over ulike motiver.
En helt grusomt fristende tanke; Disney-sleeve... OOF, har lyst på! Men jeg veeet jeg kommer til å angre på ett eller annet tidspunkt, og det er fort mulig at det kan bli rotete.
Men det det blir, om så, bare favorittene mine, og da vil jeg helst at tattøvøren skal lage egne versjoner av de originale tegningene.
- Den fortryllede rosen [Skjønnheten og Udyret]
- En krok [Peter Pan]
- FilurKatt-glis, en fillete flosshatt, en kortstokk, en kopp te [Alice i Eventyrland]
- Et gresskar [Askepott]
- En vortete hånd som holder et eple, et magisk speil [Snehvit og de syv dverger]
- En havfrue med ryggen til, en trefork, en krabbe [Den Lille Havfruen]
- "Hakuna Matata", en løve [Løvenes Konge]
bare et par motiver der.. men jeg får neppe plass til alle på armen min, med tanke på at jeg har en del føflekker (84 for å være nøyaktig fra venstre hand til høyre hand).
Men det er da enda en stundt til jeg skal få sleeves. 1.okt blir det bare et armbånd ;D
En helt grusomt fristende tanke; Disney-sleeve... OOF, har lyst på! Men jeg veeet jeg kommer til å angre på ett eller annet tidspunkt, og det er fort mulig at det kan bli rotete.
Men det det blir, om så, bare favorittene mine, og da vil jeg helst at tattøvøren skal lage egne versjoner av de originale tegningene.
- Den fortryllede rosen [Skjønnheten og Udyret]
- En krok [Peter Pan]
- FilurKatt-glis, en fillete flosshatt, en kortstokk, en kopp te [Alice i Eventyrland]
- Et gresskar [Askepott]
- En vortete hånd som holder et eple, et magisk speil [Snehvit og de syv dverger]
- En havfrue med ryggen til, en trefork, en krabbe [Den Lille Havfruen]
- "Hakuna Matata", en løve [Løvenes Konge]
bare et par motiver der.. men jeg får neppe plass til alle på armen min, med tanke på at jeg har en del føflekker (84 for å være nøyaktig fra venstre hand til høyre hand).
Men det er da enda en stundt til jeg skal få sleeves. 1.okt blir det bare et armbånd ;D
mandag 25. mai 2009
Wanna do bad things with you...really bad things
To filmer + en kino + en kveld = stress und pleasure:D
Først: "STAR TREK"
Sitater: "Ow! Damnit!", "I'm givin' her all she's got!"
Her snakker vi monsterkul nyfilmatisering av Star Trek - The Adventures of the USS Interprise. Chris Pine er nydelig, bokstavelig talt, som James Tiberius Kirk, og Zachary Quinto gir meg frysninger og flashbacks, som Spock. Jeg angrer virkelig på at jeg ikke gikk på do før filmen begynte, noe som følgende resulterte i at jeg ikke klarte å nyte siste delen av filmen, da jeg trodde blære mi skulle implodere. Nevertheless, Star Trek er en überkul film, PLENTY med humor, nerde-rivalisering og intelligent drittkasting, nervepirrende spenning, og ikke nok med det; Star Trek original og veteran Leonard Nimoy setter igjen sine spor i filmhistorien som framtids-Spock. Alt i alt; en fet gjenfortelling av Jim Kirks tidlige dager.
Derefter den ah, så etterlengtede; "Engler og Demoner", filmatiseringen av Dan Browns fantastiske bok.
De har kuttet veldig mye bort fra handlingen, det er i og for seg greit med tanke på at Brown har gitt dem utrolige mengder materiale og jobbe med, men ærlig talt, så har regissør Ron Howard valgt å kutte bort en del ting som fansen av bøkene, inkludert undertegnede, reagerer negativt på. Uten å spoile for mye, en av bokens viktigste karakterer er forsvunnet, fremgangsmåter, handelsesforløp er ikke korrekt i forhold til bokens diskurs. Mye som var usedvanlig spennende i boken har blitt utelatt. Men handlingen er den samme, filmen er uten tvil fantastisk laget, musikken er som vanlig 90 % av filmens vidunderlighet (in other words; FABULOUS), og Hanks briljerer som vanlig med morsomme historiske fakta og vakkert skuespill. McGregor er slående i rollen som Il Camerlingo, og fremfører en aldeles nydelig monolog foran konklavens deltagere.
Kunsten er betagende, og stemningen er til å ta og føle på. En svært underholdende film, til tross for alle de unødvendige "directors cut".
Først: "STAR TREK"
Sitater: "Ow! Damnit!", "I'm givin' her all she's got!"
Her snakker vi monsterkul nyfilmatisering av Star Trek - The Adventures of the USS Interprise. Chris Pine er nydelig, bokstavelig talt, som James Tiberius Kirk, og Zachary Quinto gir meg frysninger og flashbacks, som Spock. Jeg angrer virkelig på at jeg ikke gikk på do før filmen begynte, noe som følgende resulterte i at jeg ikke klarte å nyte siste delen av filmen, da jeg trodde blære mi skulle implodere. Nevertheless, Star Trek er en überkul film, PLENTY med humor, nerde-rivalisering og intelligent drittkasting, nervepirrende spenning, og ikke nok med det; Star Trek original og veteran Leonard Nimoy setter igjen sine spor i filmhistorien som framtids-Spock. Alt i alt; en fet gjenfortelling av Jim Kirks tidlige dager.
Derefter den ah, så etterlengtede; "Engler og Demoner", filmatiseringen av Dan Browns fantastiske bok.De har kuttet veldig mye bort fra handlingen, det er i og for seg greit med tanke på at Brown har gitt dem utrolige mengder materiale og jobbe med, men ærlig talt, så har regissør Ron Howard valgt å kutte bort en del ting som fansen av bøkene, inkludert undertegnede, reagerer negativt på. Uten å spoile for mye, en av bokens viktigste karakterer er forsvunnet, fremgangsmåter, handelsesforløp er ikke korrekt i forhold til bokens diskurs. Mye som var usedvanlig spennende i boken har blitt utelatt. Men handlingen er den samme, filmen er uten tvil fantastisk laget, musikken er som vanlig 90 % av filmens vidunderlighet (in other words; FABULOUS), og Hanks briljerer som vanlig med morsomme historiske fakta og vakkert skuespill. McGregor er slående i rollen som Il Camerlingo, og fremfører en aldeles nydelig monolog foran konklavens deltagere.
Kunsten er betagende, og stemningen er til å ta og føle på. En svært underholdende film, til tross for alle de unødvendige "directors cut".
onsdag 13. mai 2009
I dag er det 10 måneder (pluss minus) siden jeg tok en av mine bedre avgjørelser. Jeg er fortsatt like forelsket som jeg var i fjor sommer. Heh. Hvem skulle trodd...
Det har ikke alltid vært like enkelt for meg, jeg har tvilt, prøvd å krysse et par grenser, sort out a few kincks, men sånn kommer det alltid til å være. Og jeg innser at jo flere minutter og timer som går, jo verre blir tanken på å begynne på nytt. Bare en liten tankerekke er nok til å gi meg hjerteflimmer. Jeg elsker, og blir elsket. Hva mer kan jeg trenge :)
Eh, jo, en ting; jeg vil at min ANDRE andre bedre halvdel skal finne samme lykke.
Det trenger ikke å være Valentinsdag (les: *brekkesegspyholdefornesen) for å vise din utkårede at du er past the point of no return. Jeg nekter å la ham eller noen andre å stagnere. Jeg skal nok tøye et par grenser til de neste 10 månedene.
And BTW; New record, BOOYAH!
mandag 4. mai 2009
Right here
Hører på: Brandi - Right Here (Departed)
Leser: Stephenie Meyer - New Moon
Jeg savner dere så...når ensomheten er et faktum, like klar som nattens første pust...det er da du innser hvem man er glad, hvem som er glad i deg. Du håper at du får hikke, overtroisk som du er. Du håper at noen der ute tenker på deg, akkurat hardt nok til at du får hikke. Du bryr deg ikke om at ryggen svir og øyelokkene er tubge som bly, det er ingen som venter at du skal være opplagt når du kommer hjem. Bortsett fra en liten lodden pelsdott som hadde solgt deg for en kløpinne.
Pust. Som vanlig er det det eneste du kan gjøre. Puste.
Og håpe at morgendagen skaper mindre distanse og tid mellom deg og dem.
Leser: Stephenie Meyer - New Moon
Jeg savner dere så...når ensomheten er et faktum, like klar som nattens første pust...det er da du innser hvem man er glad, hvem som er glad i deg. Du håper at du får hikke, overtroisk som du er. Du håper at noen der ute tenker på deg, akkurat hardt nok til at du får hikke. Du bryr deg ikke om at ryggen svir og øyelokkene er tubge som bly, det er ingen som venter at du skal være opplagt når du kommer hjem. Bortsett fra en liten lodden pelsdott som hadde solgt deg for en kløpinne.
Pust. Som vanlig er det det eneste du kan gjøre. Puste.
Og håpe at morgendagen skaper mindre distanse og tid mellom deg og dem.
fredag 1. mai 2009
Cherry Lime Boom Boom
Dette har egentlig vært en kjempefin dag. Det var steikvarmt ute, sol, varm vind, og jeg tok med meg skjerf...*shame*.
Spiste is sammen med Simon, og Martin i en pause. Snakket litt med Mia på telefonen. Etter forelesning og gruppetime møtte jeg Imponerende Inger ved Domen. Hun ga meg to bokser Pure Rush...noe jeg angret på like etter.
Jeg så ham.
Jeg har ikke tenkt på ham, jeg har ikke sett ham, jeg har ikke hørt fra ham på på over 1 år. Men idag..så jeg ham. Og jeg tror han så meg. Han gjorde rett i å gå derifra.
Jeg har aldri hatt en så stor trang til å knekke nesa på noen i hele mitt liv.
Jeg ble litt satt ut, men Inger holdt meg igjen etter beste evne. Vi gikk heller og satte oss på Kafe 9 Muser, som skuffende nok ikke har noe slags gresk kunst eller mytologisk over seg. Kaffen er god, fruktsalaten er inspirerende og mektig, og atmosfæren er overall veldig god.
Tok kvart på seks bussen hjem, varmet opp rester fra gårdagens suppe, og så ringte mamma.
Hun spurte nå om ditt og datt; hvor Fredrik er (Oslo, mora er på legevakta), hva jeg skulle senere i dag (grille på Gløshaugen med Simon & Co) og litt forskjellig.
Så det ble grilling, og veldig mye kos på Gløs, før jeg måtte avslutte kvelden og hoppe på sistebussen hjem, gidder ikke å betale 60 kr for å komme meg hjem, ikke når de pengene kan gå til helt andre ting.
Så, ja. En veldig grei, fin dag.
onsdag 29. april 2009
Kvinnen som elsket NN
Jeg har et "Mannen som elsket Yngve" øyeblikk...
Det er ei jente jeg har veldig lyst til å snakke med, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er plutselig helt sosialt utilpasset. Jeg aner ikke om vi har noe til felles annet enn av vi deler lignende diverse elektroniske dingser. Dette er på ingen måte et passende samtaleemne. "hei, vi har samme mobil. Friends?"
Bit meg, Calliope...
onsdag 11. mars 2009
I'll do you all for a cupcake
Jeg har altfor mange Nemi-striper på veggene, jeg har altfor lite froskebamser, jeg leser for lite prosa-litteratur, jeg kan ikke historie, jeg ruler Fantasy-sjangren, jeg skifter lommebok med jevne mellomrom, jeg synger for lite, jeg danser for lite, jeg klemmer for lite, jeg hører altfor lite på mer allsidig musikk, jeg vet litt om ting som skjer i verden, men altfor mye om Disney-filmer, jeg elsker Peter Pan, har altfor få tatoveringer, akkurat passe mange piercinger, drikker akkurat nok, fester kanskje litt for lite, henger litt for lite på Samfundet, er for lite sosial på dritiden, jeg går for mye på kino (moha), jeg baker monstergode brownies, jeg kan ikke bake like gode brød/boller som mamma, jeg husker ikke å støvsuge rommet så ofte som jeg burde, jeg øver ikke nok på celloen, jeg har ikke alltid penger, jeg er veldig dårlig på å bruke penger, jeg har ofte spandertightsen på (den har jeg fått av pappa, fordi han har flere), jeg går ikke ut av huset med mindre jeg har mobilen, lommeboka og nøklene mine med meg, jeg burde ikke gå ut av huset uten mp3-en, jeg blir gal uten musikk, jeg hater å ha dårlig tid, jeg er litt for glad i kjøtt, jeg elsker te, jeg hadde veskedilla, jeg er blodig Twilight-fan, men jeg er faktisk så klar i toppen at jeg klarer å skille Edward Cullen fra Robert Pattinson, jeg har IKKE lest "Pride & Predjudice", jeg har lest alle Harry Potter bøkene, men ikke Ringenes Herre (ikke skyt meg, værsåsnill), jeg har vært i Spania, Hellas, Tyskland, Danmark, på Gran Canaria, jeg har mellomlandet i Nederland, jeg blir ikke bilsyk, sjøsyk, flysyk, jeg er derimot hyperallergisk mot bullshit og ignoranse, jeg blir sjalu på folk som har vakre stemmer, jeg vil ha Dr. - tittelen foran navnet mitt, jeg vil lære meg 35 språk, jeg vil se verden, jeg vil bli gammel (på et eller annet tidspunkt), jeg vil elske og bli elsket helt til hjertet sprenges, jeg vil ikke hate, men tilgi, selv om det er vanskelig, jeg vil gå på teater, jeg vil spille i et stort symfoniorkester, jeg vil ha mange venner, jeg vil se dem hver dag, jeg liker ikke påske-egg, jeg elsker å spille i band, jeg vil lære meg å spille bass, jeg har lyst på en 5-strengers Warwick Streamer Stage II, jeg trenger nye strenger, nytt notestativ og ny kasse til celloen, jeg er ikke flink til å stå opp om morgenen, jeg er veldig glad i samboeren min, jeg er veldig forelska i Fredrik Remme Strand, jeg savner å ligge tvers over fanget til mamma, jeg har en hund som liker å dunke hodet i veggen og jukke på nabobikkja, jeg har en territorial katt, jeg har en bror som endelig har blitt høyere enn meg, jeg har et hat/elsk forhold til hjembyen min, jeg vil høre Ashley Tisdale banne, jeg vil bite Pink, jeg kan imitere Grinchen, jeg elsker Jim Carrey, Jeff Dunham og Lee Evans, komedie generelt, jeg er VELDIGVELDIGVELDIGVELDIG glad i å le, jeg elsker å krølle meg sammen under dyna med yndlingsboka og en stoOor kopp te når dagen er omme, og bare stenge verden ute.
Jeg blir glad når det er sol ute.
Jeg blir glad når det er sol ute.
onsdag 4. mars 2009
You take the breath right out of me
Jeg har igjen fått dilla på Breaking Benjamin. Og bassisten (Mark Klepasi) spiller en perle av et instrument; en 5-strengers Warwick Streamer Stage II <3<3
35.000 NOK *plystre* jaja, A girl can dream;D
lørdag 28. februar 2009
Ønskeliste
Hører på: Bryan Adams - I will Always Return
Leser: "Ondskapen" av Jan Guillou
Her er ting jeg sparer opp til, har lyst på/kunne tenkt meg, og ting som jeg nødvendigvis ikke kan/ kommer til å kjøpe, men som er pene:)
Leser: "Ondskapen" av Jan Guillou
Her er ting jeg sparer opp til, har lyst på/kunne tenkt meg, og ting som jeg nødvendigvis ikke kan/ kommer til å kjøpe, men som er pene:)
mandag 16. februar 2009
On a Valentines Day
Okey. Det er kanskje ikke så ille med en dag tilegnet å hedre de man er glad i.
Min kjære Fredrik var så snill at han spanderte "en romantisk spa-date":P Boblebad, badstu, *musserende vin*, sjokolade, massasje med Himalaya-salt og sjokolade. Dæsken.
Det var slett ikke ille, og det var utrolig koselig å gjøre det med ham. På toppen av kransekaka, så hadde vi 7-måneders dag den 13, eller 12:P så det var på en måte en god feiring av oss generelt. Det var en veldig fin dag. Neste gang er det min tur;D
Hmm..paintball eller go-cart?
Min kjære Fredrik var så snill at han spanderte "en romantisk spa-date":P Boblebad, badstu, *musserende vin*, sjokolade, massasje med Himalaya-salt og sjokolade. Dæsken.
Det var slett ikke ille, og det var utrolig koselig å gjøre det med ham. På toppen av kransekaka, så hadde vi 7-måneders dag den 13, eller 12:P så det var på en måte en god feiring av oss generelt. Det var en veldig fin dag. Neste gang er det min tur;D
Hmm..paintball eller go-cart?
torsdag 12. februar 2009
Grrr
Britisk politikk. Nei takk.
Printere som ikke vil printe uansett hvor mange ganger jeg trykker Ctrl+P. Nei takk.
Løpe rundt i sirkler for å lete etter stekt løk på Bunnpris med 2 minutter før bussen går. Nei takk.
To tiåringer som høres ut som en femåring med sukkeranfall og ADHD på bussen HELE veien fra sentrum til Trolla. NEI.
Løvbiff med paprika, dressing, agurk, ketsjup og krydder. *sikle* JAAAAA.
"The Incredible Story of Benjamin Button" med Mia. Jaaaa^^
Valentinsdag med Fredrik. Hmm. Kan bli interessant. Og koselig^^
Printere som ikke vil printe uansett hvor mange ganger jeg trykker Ctrl+P. Nei takk.
Løpe rundt i sirkler for å lete etter stekt løk på Bunnpris med 2 minutter før bussen går. Nei takk.
To tiåringer som høres ut som en femåring med sukkeranfall og ADHD på bussen HELE veien fra sentrum til Trolla. NEI.
Løvbiff med paprika, dressing, agurk, ketsjup og krydder. *sikle* JAAAAA.
"The Incredible Story of Benjamin Button" med Mia. Jaaaa^^
Valentinsdag med Fredrik. Hmm. Kan bli interessant. Og koselig^^
mandag 9. februar 2009
Sometimes I feel like a child without sense
Jeg kan nok ikke beskrives som følsom lenger. Jeg tar nok ikke så godt vare på vennene mine som hjernen min skal ha meg til å tro. Men det var kanskje lettere før, da jeg ikke hadde venner, og det fantes svært få jeg fikk lov å være sammen med. Enkle sjeler, mildt sagt.
Jeg er ikke en avansert person. Jeg er ikke en spesielt smart person heller. Jeg tar ikke ansvar, jeg er tankeløs, jeg er slem, jeg er egoistisk, jeg er totalt følelsesløs og best av alt, det finnes dager hvor jeg driter i hvordan folk har det. Jepp. Dette er meg. Og det er ikke sarkasme. Jeg vil heller ikke at folk skal si "Nei, du er ikke sånn, du som er så sniiilll." Jeg har utrolig mange dårlige sider, og jeg kan ikke skjule dem. Jeg kan ikke forsvare dem, det er bare fåfengt.
Det minste, eller meste jeg kan gjøre, er å stå for det. Jeg innrømmer det i hvert fall, det er jo et steg i riktig retning. Men jeg tror jeg har rett. For lenge siden, da jeg ikk hadde verken utseende eller karisma som kunne skaffe meg venner, var følsomheten og empatien mine sterkeste kort. Det var så enkelt å si noe for å få folk til å føle seg bedre. Den mentaliteten sitter merkelig nok som limt igjen hos visse mennesker.
Uansett, jeg jeg trengte ikke gjøre så mye. Den mentaliteten sitter som limt igjen hos meg også. Lille Prinsesse Paula har nok ikke vett på venner og hvordan de skal behandles.
Jeg har ikke blitt utfordret på det området. Eller jo. Til de grader. Tror verken av oss har vokst pga det.
Meeen til tross for alle mine feil og dårlige karaktertrekk, nekter jeg å kaste inn håndkleet ennå. Jeg vil påstå at jeg er et menneske som er i stand til forandring, om ikke annet.
Jeg er snart 20, jeg er ikke mammas lille jente lenger. Det er jeg faktisk fullstendig klar over, overraskende nok. Likevel er livet mitt ikke helt...mitt. Jeg blir styrt av ulike faktorer som jeg ikke har noen slags kontroll over, med mindre jeg absolutt ikke vil. Men jeg vil. Jeg har i hvert fall en kvalitet som ingen kan ta fra meg; jeg lar ingen i stikken. Sagt på en annen måte, folk er fast med meg, enten de vil eller ikke. Kanskje jeg tar på meg for mange byrder, fra veeeeldig forskjellige hold, men blant en av de mange tingene jeg kan takke min kjære samboer Mia for, er at jeg har lært meg å ta av hanskene og smekke folk i trynet når de trenger det. Jeg er visst enda en novise, men jeg lærer fort. I'm still a growing girl. And I'm still here.
Poke, du er en gullklomp. Tante Gudmor er glad i deg og moren din<3
Jeg er ikke en avansert person. Jeg er ikke en spesielt smart person heller. Jeg tar ikke ansvar, jeg er tankeløs, jeg er slem, jeg er egoistisk, jeg er totalt følelsesløs og best av alt, det finnes dager hvor jeg driter i hvordan folk har det. Jepp. Dette er meg. Og det er ikke sarkasme. Jeg vil heller ikke at folk skal si "Nei, du er ikke sånn, du som er så sniiilll." Jeg har utrolig mange dårlige sider, og jeg kan ikke skjule dem. Jeg kan ikke forsvare dem, det er bare fåfengt.
Det minste, eller meste jeg kan gjøre, er å stå for det. Jeg innrømmer det i hvert fall, det er jo et steg i riktig retning. Men jeg tror jeg har rett. For lenge siden, da jeg ikk hadde verken utseende eller karisma som kunne skaffe meg venner, var følsomheten og empatien mine sterkeste kort. Det var så enkelt å si noe for å få folk til å føle seg bedre. Den mentaliteten sitter merkelig nok som limt igjen hos visse mennesker.
Uansett, jeg jeg trengte ikke gjøre så mye. Den mentaliteten sitter som limt igjen hos meg også. Lille Prinsesse Paula har nok ikke vett på venner og hvordan de skal behandles.
Jeg har ikke blitt utfordret på det området. Eller jo. Til de grader. Tror verken av oss har vokst pga det.
Meeen til tross for alle mine feil og dårlige karaktertrekk, nekter jeg å kaste inn håndkleet ennå. Jeg vil påstå at jeg er et menneske som er i stand til forandring, om ikke annet.
Jeg er snart 20, jeg er ikke mammas lille jente lenger. Det er jeg faktisk fullstendig klar over, overraskende nok. Likevel er livet mitt ikke helt...mitt. Jeg blir styrt av ulike faktorer som jeg ikke har noen slags kontroll over, med mindre jeg absolutt ikke vil. Men jeg vil. Jeg har i hvert fall en kvalitet som ingen kan ta fra meg; jeg lar ingen i stikken. Sagt på en annen måte, folk er fast med meg, enten de vil eller ikke. Kanskje jeg tar på meg for mange byrder, fra veeeeldig forskjellige hold, men blant en av de mange tingene jeg kan takke min kjære samboer Mia for, er at jeg har lært meg å ta av hanskene og smekke folk i trynet når de trenger det. Jeg er visst enda en novise, men jeg lærer fort. I'm still a growing girl. And I'm still here.
Poke, du er en gullklomp. Tante Gudmor er glad i deg og moren din<3
søndag 8. februar 2009
En blomst med hevede kronblad
Av alle ting å planlegge, er Valentinsdagen det mest uåpenbare. Jeg liker ikke Valentinsdagen engang! Men men..han prøver i hvert fall. Han prøver virkelig. Og det er hjertevarmende.
-
Jeg hadde eksamen på tirsdag, og i går. Exfac + hangover = blåsyre heller! Jeg slikker heller Mr.Collins' hånd (som til informasjon er noe av det mest avskyelige jeg kan forestille meg) enn å gjøre det igjen! Det gikk heldigvis nogelunde. Jeg overlevde, og jeg tror ikke at noen gjennomskuet meg. Jeg må virkelig ha med meg tannbørste overalt...
Singsaker-fester RULER! Jeg suger kanskje i MarioCart, men det er sinnsykt gøy xD jeg og Mia tok helt av her på fredag. Det var skikkelig kult. Dagen etterpå sto jeg barvakt på Låfte'. Det var også veldig kult. Inger og jeg er konge bak baren, som forresten har danseplikt. Det var en fyr som insisterte på det rundt stengetid.
-
Hun skrev faktisk tilbake til meg. Det var utrolig hyggelig, og sårt. Jeg håper at hun forstår at alle får, om enn tidlig eller sent i ens livsløp, en dårlig start. Men av og til er solskinn alt som trengs. Solen har en fantastisk evne til få håpet til å spire. En blomst med hevede kronblad tiltrekker seg mer solskinn enn den som lar sine henge.
-
Jeg hadde eksamen på tirsdag, og i går. Exfac + hangover = blåsyre heller! Jeg slikker heller Mr.Collins' hånd (som til informasjon er noe av det mest avskyelige jeg kan forestille meg) enn å gjøre det igjen! Det gikk heldigvis nogelunde. Jeg overlevde, og jeg tror ikke at noen gjennomskuet meg. Jeg må virkelig ha med meg tannbørste overalt...
Singsaker-fester RULER! Jeg suger kanskje i MarioCart, men det er sinnsykt gøy xD jeg og Mia tok helt av her på fredag. Det var skikkelig kult. Dagen etterpå sto jeg barvakt på Låfte'. Det var også veldig kult. Inger og jeg er konge bak baren, som forresten har danseplikt. Det var en fyr som insisterte på det rundt stengetid.
-
Hun skrev faktisk tilbake til meg. Det var utrolig hyggelig, og sårt. Jeg håper at hun forstår at alle får, om enn tidlig eller sent i ens livsløp, en dårlig start. Men av og til er solskinn alt som trengs. Solen har en fantastisk evne til få håpet til å spire. En blomst med hevede kronblad tiltrekker seg mer solskinn enn den som lar sine henge.
mandag 2. februar 2009
Lett anker
Jeg bærer mange tanker. Ikke bøttevis, men nok til at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med dem.
Endeløse dialoger frem og tilbake, løsninger som testes og feiler, alt i en søken for å si de rette tingene. Jeg vil ikke såre noen. Jeg vil ha en god tilværelse, egoistisk som jeg er.
Det er lenge siden jeg fikk en knute i magen etter å ha lest en melding. Det er lenge siden jeg fikk en knitrende følelse gjennom kroppen etter å ha skrevet en melding. Kanskje det går i perioder, halvårs-perioder.
Det er bare sært. Jeg har ikke gjort noe galt, men jeg klarer ikke å forholde meg til status quo. Det er som om jeg allerede har tatt en beslutning, som om det allerede ligger bak meg. Som om det er gjort, og jeg må starte på nytt. Er jeg klar for å være alene? Kan jeg slippe taket?
Jeg tenker som så at en Peter Pan-metafor er tingen her..
Jeg elsker Peter Pan av hele mitt hjerte, men jeg kan ikke være Tingeling lenger. Jeg er Wendy, det har jeg alltid vært...og jeg må, og vil vokse opp. Tro det eller ei, men det må du også. Jeg kan ikke være sammen med en som ALDRI tenker lenger enn røyken som siver ut av munnviken. Jeg kan ikke ha en fremtid med en som benekter forpliktelser og ansvar. Jeg kan ikke stole på en som "ikke bryr seg".
Jeg har et liv som er fylt av ting du ikke enser. Jeg vil diskutere med deg, jeg vil høre at du bryr deg om noe annet enn mat. Men det skjer ikke. Menneskets natur forandres aldri. Du kommer ikke til å forandre deg, og det aksepterer jeg. Spørsmålet er, kan du akseptere at jeg ikke er sånn som deg? Det er på tide og forlate Aldriland. Båten letter anker, og jeg blir med den. Jeg kommer alltid til å være hos deg, enten du glemmer meg eller ikke. Men jeg kommer til å vokse opp, og fortelle historiene dine. Men hvis du trodde at jeg kom til å bli hos deg for alltid... Les boken. Så forstår du kanskje. Selv om ideen om at du skal ha den minste forståelse av en menneskelig følelese som ikke er glede eller sinne, er bortimot latterlig.
En dag håper jeg du forstår at verden ikke er svart-hvit. Det finnes så mye du ikke vet, så mange farger du ikke har sett. Jeg forlater deg ikke. Jeg er her. Men jeg har glemt hvem jeg er, og hva jeg egentlig vil. Jeg vil ha en verden av kunnskap, opplevelser, eventyr og kjærlighet. Og i den verden er det ikke rom for gutter som ikke tenker, som ikke bryr seg, som verken lever i fortiden, nuet eller fremtiden. Aldriland er et vakkert minne. Du kommer aldri til å bli et minne, så vakker og livlig som du er. Men det er jo beskrivelsen på Peter Pan; evig ung, evig barn og evig fri. Ikke for alle, derfor vil du som oftest være den eneste. The One-and-Only Only-Child. Og sånn må det være. For alle barn må vokse opp. Men det finnes alltid en sta jævel som nekter.
Hiv hoi.
søndag 25. januar 2009
No pain, no gain.
Det er dager som dette som gjør at jeg hater å være jente. Jeg våkner og partiet under magen står i brann. Eggstokkene brøler av hormonene som flyter rundt i kroppen, og kvitter seg med enda et ubrukt egg. Svetten pipler, kvalmen bobler og syder, hodet er for tomt til å reagere, nevene vil knytte seg i sinne, stemmen vil rope i smerte, men ingenting fungerer. Det eneste jeg kan gjøre er å gå inn og legge meg i diamant-stilling, med magen over lårene, kanskje ta en Ibux, og håpe at jeg klarer å sovne. Klarer jeg å sove det av meg, er det verste over.
Men jeg sverger; det mannfolk som kommer til meg og sier at jeg er svak, kommer til å få seg et kraftig slag over nebbet. Jeg overlever smertetak hver ENESTE JÆVLA måned. For hva?! For at mamma en dag skal komme og si at hun ønsker seg barnebarn? For at en eller annen jævel en dag vil ha unge? Det er faktisk jeg som må bære den lille fettklumpen, det er jeg som må presse den ut, og jeg er jeg som må leve med arrene i ettertid hvis jeg ikke takler smerten ved vanlig fødsel!
Det er ikke like gøy å være jente. Flere gutter har innrømt at de er glade at de slipper det. Dere hadde aldri taklet det. Det er noe du "venner" deg til. Du vet det kommer, og du stålsetter deg. Det gjør vondt som faen, og du forbanner de som bare kjenner litt ubehag og etter to dager er det over, med hver eneste smertepint celle i kroppen din. Smerten går ikke over, men ulmer, som et sultent beist. Lar du deg knekke er du faen ikke mye til kvinnfolk. Det går over. Det ordner seg. Det eneste kjipe er hvis du går tom for *sanitetsprodukter*.
Alle jenter velger å takle det av ulike grunner. No pain, no gain.
Huff, det er hardt å være livets kilde...
Men jeg sverger; det mannfolk som kommer til meg og sier at jeg er svak, kommer til å få seg et kraftig slag over nebbet. Jeg overlever smertetak hver ENESTE JÆVLA måned. For hva?! For at mamma en dag skal komme og si at hun ønsker seg barnebarn? For at en eller annen jævel en dag vil ha unge? Det er faktisk jeg som må bære den lille fettklumpen, det er jeg som må presse den ut, og jeg er jeg som må leve med arrene i ettertid hvis jeg ikke takler smerten ved vanlig fødsel!
Det er ikke like gøy å være jente. Flere gutter har innrømt at de er glade at de slipper det. Dere hadde aldri taklet det. Det er noe du "venner" deg til. Du vet det kommer, og du stålsetter deg. Det gjør vondt som faen, og du forbanner de som bare kjenner litt ubehag og etter to dager er det over, med hver eneste smertepint celle i kroppen din. Smerten går ikke over, men ulmer, som et sultent beist. Lar du deg knekke er du faen ikke mye til kvinnfolk. Det går over. Det ordner seg. Det eneste kjipe er hvis du går tom for *sanitetsprodukter*.
Alle jenter velger å takle det av ulike grunner. No pain, no gain.
Huff, det er hardt å være livets kilde...
lørdag 24. januar 2009
What hurts the most
Jeg vet ikke hvor lenge jeg har kjent henne. Men helt siden jeg la henne til på MSN har hun hatt den samme triste blomsten ved siden av navnet sitt. (U)
Hun har aldri hatt ett hjerte, en stjerne, en måne, en smiley. Bare blomsten med senkede kronblad, som en såret soldat. Helt siden den sommeren for så lenge siden har den blomsten hengt med hodet, og alle mulige slags sørgelige sub-nick har dukket opp. "Behind every girl, there's a guy who made her that way."
Hva er det som gjør så vondt? Hvem er det som har gjort henne vondt? Hvorfor går ikke smerten over? Det virker som om hun har en verkebyll i hjertet som hun ikke vil lege. Har hun ikke betrodd seg til noen, latt hjertet få blødd litt?
Hvordan har det seg at noen mennesker er født med hjerter som ikke kan åpne seg? De møter andre mennesker, deler opplevelser og minner, slipper dem inn i hjertet sitt, men slipper dem ikke ut igjen uansett hva som skjer?
Jeg lurer på om det er tilfellet med henne. Om hun har sluppet inn feil fyr, som satte hjertet hennes i fyr og flamme, men brant seg selv levende. Brenner det enda? Ingen verkebyll, men en seig flamme som slikker og svir innvendig. Som gjør en sårbar og svak, sterk og sta. Som river og sliter, biter og klorer. Som ikke lar en sove. Fordi en skal lide for sin svakhet.
"Ikke våg og elske." Kanskje det er derfor hun har blomsten på nicket sitt. Kanskje det er blomsten på hjertets grav, vissen og trist, uten håp om å gro. Fordi ingen vet at alt den trenger er vann og solskinn. Vann til å sildre gjennom arteriene og slukke brannen, solskinn for å bringe henne ut i lyset, og kanskje gi henne nøkkelen til å låse seg ut av sitt eget hjertefengsel.
Hun har aldri hatt ett hjerte, en stjerne, en måne, en smiley. Bare blomsten med senkede kronblad, som en såret soldat. Helt siden den sommeren for så lenge siden har den blomsten hengt med hodet, og alle mulige slags sørgelige sub-nick har dukket opp. "Behind every girl, there's a guy who made her that way."
Hva er det som gjør så vondt? Hvem er det som har gjort henne vondt? Hvorfor går ikke smerten over? Det virker som om hun har en verkebyll i hjertet som hun ikke vil lege. Har hun ikke betrodd seg til noen, latt hjertet få blødd litt?
Hvordan har det seg at noen mennesker er født med hjerter som ikke kan åpne seg? De møter andre mennesker, deler opplevelser og minner, slipper dem inn i hjertet sitt, men slipper dem ikke ut igjen uansett hva som skjer?
Jeg lurer på om det er tilfellet med henne. Om hun har sluppet inn feil fyr, som satte hjertet hennes i fyr og flamme, men brant seg selv levende. Brenner det enda? Ingen verkebyll, men en seig flamme som slikker og svir innvendig. Som gjør en sårbar og svak, sterk og sta. Som river og sliter, biter og klorer. Som ikke lar en sove. Fordi en skal lide for sin svakhet.
"Ikke våg og elske." Kanskje det er derfor hun har blomsten på nicket sitt. Kanskje det er blomsten på hjertets grav, vissen og trist, uten håp om å gro. Fordi ingen vet at alt den trenger er vann og solskinn. Vann til å sildre gjennom arteriene og slukke brannen, solskinn for å bringe henne ut i lyset, og kanskje gi henne nøkkelen til å låse seg ut av sitt eget hjertefengsel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)