Ønskeliste

Hører på: Bryan Adams - I will Always Return
Leser: "Ondskapen" av Jan Guillou

Her er ting jeg sparer opp til, har lyst på/kunne tenkt meg, og ting som jeg nødvendigvis ikke kan/ kommer til å kjøpe, men som er pene:)

TEH PORN

On a Valentines Day

Okey. Det er kanskje ikke så ille med en dag tilegnet å hedre de man er glad i.
Min kjære Fredrik var så snill at han spanderte "en romantisk spa-date":P Boblebad, badstu, *musserende vin*, sjokolade, massasje med Himalaya-salt og sjokolade. Dæsken.
Det var slett ikke ille, og det var utrolig koselig å gjøre det med ham. På toppen av kransekaka, så hadde vi 7-måneders dag den 13, eller 12:P så det var på en måte en god feiring av oss generelt. Det var en veldig fin dag. Neste gang er det min tur;D

Hmm..paintball eller go-cart?

Grrr

Britisk politikk. Nei takk.
Printere som ikke vil printe uansett hvor mange ganger jeg trykker Ctrl+P. Nei takk.
Løpe rundt i sirkler for å lete etter stekt løk på Bunnpris med 2 minutter før bussen går. Nei takk.
To tiåringer som høres ut som en femåring med sukkeranfall og ADHD på bussen HELE veien fra sentrum til Trolla. NEI.
Løvbiff med paprika, dressing, agurk, ketsjup og krydder. *sikle* JAAAAA.
"The Incredible Story of Benjamin Button" med Mia. Jaaaa^^


Valentinsdag med Fredrik. Hmm. Kan bli interessant. Og koselig^^

Sometimes I feel like a child without sense

Jeg kan nok ikke beskrives som følsom lenger. Jeg tar nok ikke så godt vare på vennene mine som hjernen min skal ha meg til å tro. Men det var kanskje lettere før, da jeg ikke hadde venner, og det fantes svært få jeg fikk lov å være sammen med. Enkle sjeler, mildt sagt.

Jeg er ikke en avansert person. Jeg er ikke en spesielt smart person heller. Jeg tar ikke ansvar, jeg er tankeløs, jeg er slem, jeg er egoistisk, jeg er totalt følelsesløs og best av alt, det finnes dager hvor jeg driter i hvordan folk har det. Jepp. Dette er meg. Og det er ikke sarkasme. Jeg vil heller ikke at folk skal si "Nei, du er ikke sånn, du som er så sniiilll." Jeg har utrolig mange dårlige sider, og jeg kan ikke skjule dem. Jeg kan ikke forsvare dem, det er bare fåfengt.

Det minste, eller meste jeg kan gjøre, er å stå for det. Jeg innrømmer det i hvert fall, det er jo et steg i riktig retning. Men jeg tror jeg har rett. For lenge siden, da jeg ikk hadde verken utseende eller karisma som kunne skaffe meg venner, var følsomheten og empatien mine sterkeste kort. Det var så enkelt å si noe for å få folk til å føle seg bedre. Den mentaliteten sitter merkelig nok som limt igjen hos visse mennesker.
Uansett, jeg jeg trengte ikke gjøre så mye. Den mentaliteten sitter som limt igjen hos meg også. Lille Prinsesse Paula har nok ikke vett på venner og hvordan de skal behandles.
Jeg har ikke blitt utfordret på det området. Eller jo. Til de grader. Tror verken av oss har vokst pga det.

Meeen til tross for alle mine feil og dårlige karaktertrekk, nekter jeg å kaste inn håndkleet ennå. Jeg vil påstå at jeg er et menneske som er i stand til forandring, om ikke annet.
Jeg er snart 20, jeg er ikke mammas lille jente lenger. Det er jeg faktisk fullstendig klar over, overraskende nok. Likevel er livet mitt ikke helt...mitt. Jeg blir styrt av ulike faktorer som jeg ikke har noen slags kontroll over, med mindre jeg absolutt ikke vil. Men jeg vil. Jeg har i hvert fall en kvalitet som ingen kan ta fra meg; jeg lar ingen i stikken. Sagt på en annen måte, folk er fast med meg, enten de vil eller ikke. Kanskje jeg tar på meg for mange byrder, fra veeeeldig forskjellige hold, men blant en av de mange tingene jeg kan takke min kjære samboer Mia for, er at jeg har lært meg å ta av hanskene og smekke folk i trynet når de trenger det. Jeg er visst enda en novise, men jeg lærer fort. I'm still a growing girl. And I'm still here.

Poke, du er en gullklomp. Tante Gudmor er glad i deg og moren din<3

En blomst med hevede kronblad

Av alle ting å planlegge, er Valentinsdagen det mest uåpenbare. Jeg liker ikke Valentinsdagen engang! Men men..han prøver i hvert fall. Han prøver virkelig. Og det er hjertevarmende.

-

Jeg hadde eksamen på tirsdag, og i går. Exfac + hangover = blåsyre heller! Jeg slikker heller Mr.Collins' hånd (som til informasjon er noe av det mest avskyelige jeg kan forestille meg) enn å gjøre det igjen! Det gikk heldigvis nogelunde. Jeg overlevde, og jeg tror ikke at noen gjennomskuet meg. Jeg må virkelig ha med meg tannbørste overalt...

Singsaker-fester RULER! Jeg suger kanskje i MarioCart, men det er sinnsykt gøy xD jeg og Mia tok helt av her på fredag. Det var skikkelig kult. Dagen etterpå sto jeg barvakt på Låfte'. Det var også veldig kult. Inger og jeg er konge bak baren, som forresten har danseplikt. Det var en fyr som insisterte på det rundt stengetid.

-

Hun skrev faktisk tilbake til meg. Det var utrolig hyggelig, og sårt. Jeg håper at hun forstår at alle får, om enn tidlig eller sent i ens livsløp, en dårlig start. Men av og til er solskinn alt som trengs. Solen har en fantastisk evne til få håpet til å spire. En blomst med hevede kronblad tiltrekker seg mer solskinn enn den som lar sine henge.

Lett anker

Jeg bærer mange tanker. Ikke bøttevis, men nok til at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med dem.
Endeløse dialoger frem og tilbake, løsninger som testes og feiler, alt i en søken for å si de rette tingene. Jeg vil ikke såre noen. Jeg vil ha en god tilværelse, egoistisk som jeg er.

Det er lenge siden jeg fikk en knute i magen etter å ha lest en melding. Det er lenge siden jeg fikk en knitrende følelse gjennom kroppen etter å ha skrevet en melding. Kanskje det går i perioder, halvårs-perioder.

Det er bare sært. Jeg har ikke gjort noe galt, men jeg klarer ikke å forholde meg til status quo. Det er som om jeg allerede har tatt en beslutning, som om det allerede ligger bak meg. Som om det er gjort, og jeg må starte på nytt. Er jeg klar for å være alene? Kan jeg slippe taket?


Jeg tenker som så at en Peter Pan-metafor er tingen her..
Jeg elsker Peter Pan av hele mitt hjerte, men jeg kan ikke være Tingeling lenger. Jeg er Wendy, det har jeg alltid vært...og jeg må, og vil vokse opp. Tro det eller ei, men det må du også. Jeg kan ikke være sammen med en som ALDRI tenker lenger enn røyken som siver ut av munnviken. Jeg kan ikke ha en fremtid med en som benekter forpliktelser og ansvar. Jeg kan ikke stole på en som "ikke bryr seg".

Jeg har et liv som er fylt av ting du ikke enser. Jeg vil diskutere med deg, jeg vil høre at du bryr deg om noe annet enn mat. Men det skjer ikke. Menneskets natur forandres aldri. Du kommer ikke til å forandre deg, og det aksepterer jeg. Spørsmålet er, kan du akseptere at jeg ikke er sånn som deg? Det er på tide og forlate Aldriland. Båten letter anker, og jeg blir med den. Jeg kommer alltid til å være hos deg, enten du glemmer meg eller ikke. Men jeg kommer til å vokse opp, og fortelle historiene dine. Men hvis du trodde at jeg kom til å bli hos deg for alltid... Les boken. Så forstår du kanskje. Selv om ideen om at du skal ha den minste forståelse av en menneskelig følelese som ikke er glede eller sinne, er bortimot latterlig.

En dag håper jeg du forstår at verden ikke er svart-hvit. Det finnes så mye du ikke vet, så mange farger du ikke har sett. Jeg forlater deg ikke. Jeg er her. Men jeg har glemt hvem jeg er, og hva jeg egentlig vil. Jeg vil ha en verden av kunnskap, opplevelser, eventyr og kjærlighet. Og i den verden er det ikke rom for gutter som ikke tenker, som ikke bryr seg, som verken lever i fortiden, nuet eller fremtiden. Aldriland er et vakkert minne. Du kommer aldri til å bli et minne, så vakker og livlig som du er. Men det er jo beskrivelsen på Peter Pan; evig ung, evig barn og evig fri. Ikke for alle, derfor vil du som oftest være den eneste. The One-and-Only Only-Child. Og sånn må det være. For alle barn må vokse opp. Men det finnes alltid en sta jævel som nekter.

Hiv hoi.