Kanskje jeg burde gråte mer.
Kanskje jeg burde skrive oftere. Ta tilbake det jeg hadde av eterisk visdom. Jeg har en sterk forkjærlighet for sanger i en spesiell toneart (noe som egentlig ikke er noe nytt) for tiden. Halvdan Sivertsen – Sensommergudinne er perfekt, Chopins prelude etc. Og Amorphis – Silver Bride går.
Mia skal reise om 10 timer. Det er ikke lenge til jeg ser henne, så det blir omtrent bare som en lang ferie. Men jeg vet ikke om jeg burde slippe tårene. Det er ikke så ille å vite at hun skal endelig få gjøre det jeg har gjort i to år. Det er ikke ille i det hele tatt. Jeg er sørgmodig fordi hun skal dra, men lykkelig fordi at drømmen hennes skal settes til live. Men hun skal gjøre det nærmere familien sin, og nesten hele den gamle gjengen er der oppe nå. Jeg savner Magnus, men jeg har livet mitt her, som jeg sa til min forhåpentligvis-nye-sjef.
Gåte gir meg lyst til å synge igjen. Et svakt glimt av elysisk sangerglede. Jeg har det enda i meg. Ikke en stjerne slik andre vil definere det, men en stjerne uanfektet av de andres glans. En som skinner kun fordi hun kan, og fordi hun vil. Ikke fordi hun må. Fordi hun VIL. Det er en vesentlig forskjell.
Men jeg håper Tromsø ikke blir for likt gamlelandet. Det er nord, tross alt. Og det er det samme folket som for 3 år siden. Dog ikke alle. Vi mistet en, gjorde vi ikke? Jeg sørger enda, tror jeg. Innimellom når tanken er som en veisperring du ikke kan komme rundt.
Ola spør meg om jeg kommer til å skrive en bok en dag. ”Fra Paulas indre”. Jeg sier at den kommer i så fall ikke til å handle om meg, og jeg kommer til å skrive under et pseudonym. Jeg blir bare at jeg blir mer og mer privat, så oppmerksomhet er litt som å bli tvangsforet en rett til du ikke tåler lukta, smaken eller navnet lenger. Jeg har i snart 6 år definert meg som en rødtopp, fordi jeg skilte meg ut, fordi jeg ble litt mer meg. Men det har gitt meg mer oppmerksomhet enn jeg noen gang har ønsket. Mia sier at ungarene kommer til å spise meg opp. Jeg kan ikke få sagt hvor kvalm jeg blir av å se det for meg. Jeg vil spy. Jeg er ikke så fuckings spesiell, jeg er ikke Afrodite-kaliber, og jeg har intet ønske om å bli trykt opp i flere eksemplarer, og bli tv-bordslektyre. Blåsyre, blekksprutorgie og kyllingfett heller.
Sove nå. Ja..god ide.
mandag 16. august 2010
21.06.2010
Mandag 21.06.2010
Det skjedde ikke så mye denne dagen. Mamma, Haakon og jeg dro til den lokale stranda, og pappa gikk seg en tur til Bonassola. Haakon og jeg sloss med bølgene og jeg skrapet meg til blods på albuen:P bølgene var så store at de trakk deg ut og slengte deg tilbake mot stranda mot steiner og mindre steiner som enda var rue og skarpe. Jeg fikk ikke arr av det en gang...hømf... Det var et slit å komme seg opp på stranden igjen, du måtte løpe med en gang bølgene trakk seg tilbake, med fare for at de tok oss med seg. Så var et litt soling og litt mer bading. Pappa kom etter en stund. Vi gikk tilbake til leiligheten, og jeg husker ikke helt hva vi gjorde resten av dagen.
Det skjedde ikke så mye denne dagen. Mamma, Haakon og jeg dro til den lokale stranda, og pappa gikk seg en tur til Bonassola. Haakon og jeg sloss med bølgene og jeg skrapet meg til blods på albuen:P bølgene var så store at de trakk deg ut og slengte deg tilbake mot stranda mot steiner og mindre steiner som enda var rue og skarpe. Jeg fikk ikke arr av det en gang...hømf... Det var et slit å komme seg opp på stranden igjen, du måtte løpe med en gang bølgene trakk seg tilbake, med fare for at de tok oss med seg. Så var et litt soling og litt mer bading. Pappa kom etter en stund. Vi gikk tilbake til leiligheten, og jeg husker ikke helt hva vi gjorde resten av dagen.
20.06.2010 - Mitt fantastiske, udødelige møte med Cinque Terre
Søndag 20.06.2010
Denne dagen gikk vi fra Levanto til Monterosso som lå 12 km sør-øst for Levanto. Det var en helt utrolig opplevelse, og atter en kontrast til Frankrike, hvor jeg hadde gått svært lite, og gjort svært lite. Jeg har aldri gjort så mye på en uke som jeg har gjort og sett i Italia:P Turen til Monterosso tok et par timer, og den var en berg-og-dalbane av svært imponerende visuelle inntrykk. Det intense havet mot de irrgrønne og fargesprakende fjellsidene med hager og olivenlunder. Jeg så flere sitronmeliser (jeg tror i hvert fall det er det de heter, de gule sommerfuglene) og flere små firfisler. Jeg svettet som en gris, som tiltrakk seg flere flyvende venner (aka mygg og andre flyvende skapninger). Etterhvert var det bare å vrenge av seg skjorta og løpe i sportsBH. Det var ganske godt å sette opp tempoet og løpe i varmen, og skylle ansiktet i nærmeste bekk. Jeg hadde Foo Fighters og Baba Yetu på øret da jeg løp langs en fantastisk labyrint av trær og århundregammle stier for å ta igjen pappa og Haakon som var et godt stykke foran meg og mamma, som stoppet omtrent hvert 10-20 skritt for å ta et bilde eller 3. Jeg er dessverre ingen poet, så det å beskrive de undrene jeg skuet på den turen, ville bli et makkverk uten like, og en skamplett i litteraturens navn. Men jeg kan si dette; alle sofagriser, gamle, unge, skrøpelige, amputerte, veltrente, og musikklinjeelever kan og BURDE gå Cinque Terre. Om ikke alle, så i hvert fall en (ikke Via dell'Amore, den er for enkel), og dere kommer til å være SÅ stolte av dere selv. Stiene er tunge i oppstigningen, men som Miley Cyrus sier; it's the climb.
Morsom trivia om Cinque Terre; disse stiene er på verdensarv-listen, og det er lagt ned flere steiner for å bevare dem enn det finnes totalt i den Kinesiske mur. Dette resulterer i mange, mange, MANGE trapper. Jeg har fått nok av trapper. Men turen er uomtvistelig vakker og alle trappene gjør ingenting for å ødelegge opplevelsen. Ta det som en utfordring, det er verdt det;)
HUSKELISTE FOR CINQUE TERRE:
- gå jevnt og husk å puste
- ha rikelig med drikke/vann (ikke sats på å fylle dem i bekkene), og gjerne en matbit
- ha gode sko, altså sko som du har gått ut, Converse funker helt supert, bare pass på der det har regnet, det kan være glatt eller gjørmete. Ikke ha på deg de splitter nye hvite, for å si det sånn (ha gjerne gnagsårplaster i lomma).
- Kle deg lett; Shorts, t-skjorte/topp og ankelsokker. Enkelt og greit.
- Solkrem er også en god ting:P
- Penger til togturen hjem og til en velfortjent is når turen er over ^^
Denne dagen gikk vi fra Levanto til Monterosso som lå 12 km sør-øst for Levanto. Det var en helt utrolig opplevelse, og atter en kontrast til Frankrike, hvor jeg hadde gått svært lite, og gjort svært lite. Jeg har aldri gjort så mye på en uke som jeg har gjort og sett i Italia:P Turen til Monterosso tok et par timer, og den var en berg-og-dalbane av svært imponerende visuelle inntrykk. Det intense havet mot de irrgrønne og fargesprakende fjellsidene med hager og olivenlunder. Jeg så flere sitronmeliser (jeg tror i hvert fall det er det de heter, de gule sommerfuglene) og flere små firfisler. Jeg svettet som en gris, som tiltrakk seg flere flyvende venner (aka mygg og andre flyvende skapninger). Etterhvert var det bare å vrenge av seg skjorta og løpe i sportsBH. Det var ganske godt å sette opp tempoet og løpe i varmen, og skylle ansiktet i nærmeste bekk. Jeg hadde Foo Fighters og Baba Yetu på øret da jeg løp langs en fantastisk labyrint av trær og århundregammle stier for å ta igjen pappa og Haakon som var et godt stykke foran meg og mamma, som stoppet omtrent hvert 10-20 skritt for å ta et bilde eller 3. Jeg er dessverre ingen poet, så det å beskrive de undrene jeg skuet på den turen, ville bli et makkverk uten like, og en skamplett i litteraturens navn. Men jeg kan si dette; alle sofagriser, gamle, unge, skrøpelige, amputerte, veltrente, og musikklinjeelever kan og BURDE gå Cinque Terre. Om ikke alle, så i hvert fall en (ikke Via dell'Amore, den er for enkel), og dere kommer til å være SÅ stolte av dere selv. Stiene er tunge i oppstigningen, men som Miley Cyrus sier; it's the climb.
Morsom trivia om Cinque Terre; disse stiene er på verdensarv-listen, og det er lagt ned flere steiner for å bevare dem enn det finnes totalt i den Kinesiske mur. Dette resulterer i mange, mange, MANGE trapper. Jeg har fått nok av trapper. Men turen er uomtvistelig vakker og alle trappene gjør ingenting for å ødelegge opplevelsen. Ta det som en utfordring, det er verdt det;)
HUSKELISTE FOR CINQUE TERRE:
- gå jevnt og husk å puste
- ha rikelig med drikke/vann (ikke sats på å fylle dem i bekkene), og gjerne en matbit
- ha gode sko, altså sko som du har gått ut, Converse funker helt supert, bare pass på der det har regnet, det kan være glatt eller gjørmete. Ikke ha på deg de splitter nye hvite, for å si det sånn (ha gjerne gnagsårplaster i lomma).
- Kle deg lett; Shorts, t-skjorte/topp og ankelsokker. Enkelt og greit.
- Solkrem er også en god ting:P
- Penger til togturen hjem og til en velfortjent is når turen er over ^^
18.06.2010 - Et snarlig farvel, og en fortsatt god reise.
18.06.2010
Tidlig fredag morgen var Villa Notre Dame i full sving. Kofferter ble pakket i siste liten, mat ble tatt ut av kjøleskapet, hver krik og krok ransakt i tilfelle vi glemte noe og ungene bestemte sitteplasser i bilen med en gang.
Servitøren fra La Grignot' bodde faktisk rett ovenfor oss, så han vinket og sa god morgen og god tur til oss da vi dro. Meget hyggelig mann. Jeg fikk sitte i fremsete i Onkel Bjørn sin bil, og vi kjørte i relativt kolonne frem til Nice - en feilkjøring kan koste en del mynt. De har meget med bomstasjoner i Frankrike...
Men vi kom oss frem, fikk levert leiebilen, og tuslet mot den andre bilutleien. Der sa vi alle våre farvel, og jeg har sagt at jeg skal besøke Bø, Arendal og Mo snart:) Jeg gleder meg. Så tok vi bagasjen og gikk mot holdeplassene. Jeg og mine gikk mot bussen, resten gikk mot flyplassen. Således skilles Mikalsen.
Vi kom på en buss (heldigvis uten frekke tyskerter) og dro til togstasjonen hvor vi skulle ta tog til Ventimiglia og deretter Levanto. Ventimiglia er en nordliggende by, som er en slags port inn til Italia med tog, bortsett fra Monaco. Det er ikke spesielt morsomt å vente i Ventimiglia. Førsteinntrykket gjelder i all hovedsak; norsk og italiensk servicekultur er veldig forskjellige. Italienernes holdning til turister er at de ikke behøver å smile eller være imøtekommende, fordi de kommer aldri til å se oss igjen, og det kommer alltid nye turister, så de trenger ikke være redde for at forretningen skal lide. De har et helt idiotisk kassesystem/matsalsystem. Når du kommer inn på stasjonen og inn i matsalen blir du møtt av overdådide skranker fyllt med mat, drikke, hyller på hyller med godteri og sjokolade som kunne gitt vann i munnen på hvemsomhelst. Men du kan ikke bare gå bort til nevnte skranke og gi en bestilling. Å nei. Du må gå bort og bestille det du vil ha og betale først i en annen skranke, hvor du får en kvittering som du skal gi til betjeningen bak mat/kaffe/godteriskranken. Idiotsystem. I tillegg snakker få av dem engelsk, så det blir mye tegnspråk og gibberish. Da broren min skulle sette seg ned i et "restaurant-område" med et pizzastykke ble han jaget bort, fordi at det område var reservert for folk som bestile av den nederste skranken, som hadde tallerkenmat, altså biff, store porsjoner spagetti etc. Stakkars Haakon måtte gå ut av terminalen og spise på plattformen. Ikke et smil er det å få fra noen:P de bare kaster tingene til deg, uten at de så mye som ser på deg. Det er helt ufattelig for oss bortskjemte nordmenn som forventer godt humør og vanlig folkeskikk av dem som skal servere oss. Men slik er det nå bare, kulturkræsj er å finne overalt, som for eksempel i Ungarn hvor de skiller seg idiomisk fra oss ved at når de nikker mener de nei, og ja når de rister på hodet.
Men det skal også nevnes at dette gjelder for det meste i storbyer. I mindre landsbyer er de MYE hyggeligere, de er bortimot søte, i hvert fall på restauranter. De prøver så godt de kan å forstå deg når du prøver deg på italiensk. Betjeningen på gelateriene er som oftest veldig glad i turister, det merket jeg når vi gikk til Levantos nabokommune Bonassola, og når vi gikk Cinque Terre. Der hilser de med et "prego" eller "ciao" og ser spørrende på deg, og så begynner gestikuleringen og pekingen:P "ehhh, dueeeee (viser to fingre) with pistatshio ee tsåkkålatto?" (med typisk Norsk-spørre-ending...) og de peker og nikker bekreftende på de fantastiske boksene i frysedisken med hjemmelaget is. På restauranter bruker de også mye "prego", det er et altmulig ord; prego-værsågod, prego prego-såså, det går bra, prego-velbekomme, prego-hva kan jeg gjøre for deg etc etc. I små landsbyer holder det å peke på hva du vil ha, og nevne drikke på gebrokkent engelsk. De forstår Coka og vino:P
Så, hvor var vi? Jo, i Ventimiglia. Toget vårt gikk ikke før om et par timer, så Haakon, mamma og jeg gikk inn til sentrum for å shoppe. Pappa satt på togstasjonen med boken sin, og passet bagasjen. Jeg ble språkforvirret med en gang vi kjørte over grensen. Plutselig skulle man si "per favore", ikke "s'il vous plâit", og "avete", ikke "avez-vous". Jeg fikk helt gangsperre i den delen av hjernen som forholder seg til språk. Men det gikk relativt bra, fordi at siden Ventimiglia ligger ganske nært Frankrike er det også mange skilt som står på fransk :D det var ganske morsomt å lese to latinske språk om en annen som er ganske like. Jeg trodde kanskje spansken skulle komme litt med, men verbene og ordlyden i Italia er så utrolig forskjellig. Jeg kan ikke si "Yo quiero", de sier "vorrei". Men de skjønner "agua con gas". Jeg måtte le litt da vi dro til Pisa, fordi det er sinnsykt med amerikanere i Italia, og når de spør etter vann med kullsyre spør de etter vann med bensin xD (yes, I'll have a agua with gas, please). Haha.
Vi kom oss på toget, og vi kom så smått om senn til Levanto, og selvfølgelig begynte det å hølje ned xD Vi søkte tilflukt under noen lite-hjelpsomme palmetrær ved siden av veien, mens vi prøvde å holde bagasjen tørr, og samtidig dra frem regnjakker. Vi hadde gått feil først, men vi fant frem til leilighet nr.34, hvor vi ble møtt av den triveligste italieneren jeg har møtt. Han viste oss heisen og opp i 4 etasje (som blir 3.etasje for dem). Der møtte jeg Gry (Solveig?) med et "allora!" og hun viste oss en kritthvit leilighet, som var en enorm kontrast til kunstmonsteret Villa Notre Dame:P Men det var rent, og ryddig med to soverom, to bad, to balkonger og kjøkken. Kjempekoselig. Hun viste oss også hvor de nærmeste matbutikkene lå på et kart, i racerfart slik at vi skulle rekke å handle, evt ta ut penger. Mamma sprang ut i regnværet igjen, men hun rakk ikke å handle. Vi prøvde oss frem med den å-så-ubrukelige TV'en og det alltid sviktende nettet til naboen. Det var et meget behagelig sted å bo. Vi gikk og spiste på en restaurant like rundt hjørne hvor fotballkampen sto på. Det var forøvrig en TV-skjerm overalt med en fotballkamp, i alle byene vi var i:P Du skulle ha hørt den heiingen og skrålingen når Italia scoret.."aiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaia!!!! I-talia, I-talia!" Helt villt:P
Tidlig fredag morgen var Villa Notre Dame i full sving. Kofferter ble pakket i siste liten, mat ble tatt ut av kjøleskapet, hver krik og krok ransakt i tilfelle vi glemte noe og ungene bestemte sitteplasser i bilen med en gang.
Servitøren fra La Grignot' bodde faktisk rett ovenfor oss, så han vinket og sa god morgen og god tur til oss da vi dro. Meget hyggelig mann. Jeg fikk sitte i fremsete i Onkel Bjørn sin bil, og vi kjørte i relativt kolonne frem til Nice - en feilkjøring kan koste en del mynt. De har meget med bomstasjoner i Frankrike...
Men vi kom oss frem, fikk levert leiebilen, og tuslet mot den andre bilutleien. Der sa vi alle våre farvel, og jeg har sagt at jeg skal besøke Bø, Arendal og Mo snart:) Jeg gleder meg. Så tok vi bagasjen og gikk mot holdeplassene. Jeg og mine gikk mot bussen, resten gikk mot flyplassen. Således skilles Mikalsen.
Vi kom på en buss (heldigvis uten frekke tyskerter) og dro til togstasjonen hvor vi skulle ta tog til Ventimiglia og deretter Levanto. Ventimiglia er en nordliggende by, som er en slags port inn til Italia med tog, bortsett fra Monaco. Det er ikke spesielt morsomt å vente i Ventimiglia. Førsteinntrykket gjelder i all hovedsak; norsk og italiensk servicekultur er veldig forskjellige. Italienernes holdning til turister er at de ikke behøver å smile eller være imøtekommende, fordi de kommer aldri til å se oss igjen, og det kommer alltid nye turister, så de trenger ikke være redde for at forretningen skal lide. De har et helt idiotisk kassesystem/matsalsystem. Når du kommer inn på stasjonen og inn i matsalen blir du møtt av overdådide skranker fyllt med mat, drikke, hyller på hyller med godteri og sjokolade som kunne gitt vann i munnen på hvemsomhelst. Men du kan ikke bare gå bort til nevnte skranke og gi en bestilling. Å nei. Du må gå bort og bestille det du vil ha og betale først i en annen skranke, hvor du får en kvittering som du skal gi til betjeningen bak mat/kaffe/godteriskranken. Idiotsystem. I tillegg snakker få av dem engelsk, så det blir mye tegnspråk og gibberish. Da broren min skulle sette seg ned i et "restaurant-område" med et pizzastykke ble han jaget bort, fordi at det område var reservert for folk som bestile av den nederste skranken, som hadde tallerkenmat, altså biff, store porsjoner spagetti etc. Stakkars Haakon måtte gå ut av terminalen og spise på plattformen. Ikke et smil er det å få fra noen:P de bare kaster tingene til deg, uten at de så mye som ser på deg. Det er helt ufattelig for oss bortskjemte nordmenn som forventer godt humør og vanlig folkeskikk av dem som skal servere oss. Men slik er det nå bare, kulturkræsj er å finne overalt, som for eksempel i Ungarn hvor de skiller seg idiomisk fra oss ved at når de nikker mener de nei, og ja når de rister på hodet.
Men det skal også nevnes at dette gjelder for det meste i storbyer. I mindre landsbyer er de MYE hyggeligere, de er bortimot søte, i hvert fall på restauranter. De prøver så godt de kan å forstå deg når du prøver deg på italiensk. Betjeningen på gelateriene er som oftest veldig glad i turister, det merket jeg når vi gikk til Levantos nabokommune Bonassola, og når vi gikk Cinque Terre. Der hilser de med et "prego" eller "ciao" og ser spørrende på deg, og så begynner gestikuleringen og pekingen:P "ehhh, dueeeee (viser to fingre) with pistatshio ee tsåkkålatto?" (med typisk Norsk-spørre-ending...) og de peker og nikker bekreftende på de fantastiske boksene i frysedisken med hjemmelaget is. På restauranter bruker de også mye "prego", det er et altmulig ord; prego-værsågod, prego prego-såså, det går bra, prego-velbekomme, prego-hva kan jeg gjøre for deg etc etc. I små landsbyer holder det å peke på hva du vil ha, og nevne drikke på gebrokkent engelsk. De forstår Coka og vino:P
Så, hvor var vi? Jo, i Ventimiglia. Toget vårt gikk ikke før om et par timer, så Haakon, mamma og jeg gikk inn til sentrum for å shoppe. Pappa satt på togstasjonen med boken sin, og passet bagasjen. Jeg ble språkforvirret med en gang vi kjørte over grensen. Plutselig skulle man si "per favore", ikke "s'il vous plâit", og "avete", ikke "avez-vous". Jeg fikk helt gangsperre i den delen av hjernen som forholder seg til språk. Men det gikk relativt bra, fordi at siden Ventimiglia ligger ganske nært Frankrike er det også mange skilt som står på fransk :D det var ganske morsomt å lese to latinske språk om en annen som er ganske like. Jeg trodde kanskje spansken skulle komme litt med, men verbene og ordlyden i Italia er så utrolig forskjellig. Jeg kan ikke si "Yo quiero", de sier "vorrei". Men de skjønner "agua con gas". Jeg måtte le litt da vi dro til Pisa, fordi det er sinnsykt med amerikanere i Italia, og når de spør etter vann med kullsyre spør de etter vann med bensin xD (yes, I'll have a agua with gas, please). Haha.
Vi kom oss på toget, og vi kom så smått om senn til Levanto, og selvfølgelig begynte det å hølje ned xD Vi søkte tilflukt under noen lite-hjelpsomme palmetrær ved siden av veien, mens vi prøvde å holde bagasjen tørr, og samtidig dra frem regnjakker. Vi hadde gått feil først, men vi fant frem til leilighet nr.34, hvor vi ble møtt av den triveligste italieneren jeg har møtt. Han viste oss heisen og opp i 4 etasje (som blir 3.etasje for dem). Der møtte jeg Gry (Solveig?) med et "allora!" og hun viste oss en kritthvit leilighet, som var en enorm kontrast til kunstmonsteret Villa Notre Dame:P Men det var rent, og ryddig med to soverom, to bad, to balkonger og kjøkken. Kjempekoselig. Hun viste oss også hvor de nærmeste matbutikkene lå på et kart, i racerfart slik at vi skulle rekke å handle, evt ta ut penger. Mamma sprang ut i regnværet igjen, men hun rakk ikke å handle. Vi prøvde oss frem med den å-så-ubrukelige TV'en og det alltid sviktende nettet til naboen. Det var et meget behagelig sted å bo. Vi gikk og spiste på en restaurant like rundt hjørne hvor fotballkampen sto på. Det var forøvrig en TV-skjerm overalt med en fotballkamp, i alle byene vi var i:P Du skulle ha hørt den heiingen og skrålingen når Italia scoret.."aiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaia!!!! I-talia, I-talia!" Helt villt:P
Abonner på:
Innlegg (Atom)