18.06.2010
Tidlig fredag morgen var Villa Notre Dame i full sving. Kofferter ble pakket i siste liten, mat ble tatt ut av kjøleskapet, hver krik og krok ransakt i tilfelle vi glemte noe og ungene bestemte sitteplasser i bilen med en gang.
Servitøren fra La Grignot' bodde faktisk rett ovenfor oss, så han vinket og sa god morgen og god tur til oss da vi dro. Meget hyggelig mann. Jeg fikk sitte i fremsete i Onkel Bjørn sin bil, og vi kjørte i relativt kolonne frem til Nice - en feilkjøring kan koste en del mynt. De har meget med bomstasjoner i Frankrike...
Men vi kom oss frem, fikk levert leiebilen, og tuslet mot den andre bilutleien. Der sa vi alle våre farvel, og jeg har sagt at jeg skal besøke Bø, Arendal og Mo snart:) Jeg gleder meg. Så tok vi bagasjen og gikk mot holdeplassene. Jeg og mine gikk mot bussen, resten gikk mot flyplassen. Således skilles Mikalsen.
Vi kom på en buss (heldigvis uten frekke tyskerter) og dro til togstasjonen hvor vi skulle ta tog til Ventimiglia og deretter Levanto. Ventimiglia er en nordliggende by, som er en slags port inn til Italia med tog, bortsett fra Monaco. Det er ikke spesielt morsomt å vente i Ventimiglia. Førsteinntrykket gjelder i all hovedsak; norsk og italiensk servicekultur er veldig forskjellige. Italienernes holdning til turister er at de ikke behøver å smile eller være imøtekommende, fordi de kommer aldri til å se oss igjen, og det kommer alltid nye turister, så de trenger ikke være redde for at forretningen skal lide. De har et helt idiotisk kassesystem/matsalsystem. Når du kommer inn på stasjonen og inn i matsalen blir du møtt av overdådide skranker fyllt med mat, drikke, hyller på hyller med godteri og sjokolade som kunne gitt vann i munnen på hvemsomhelst. Men du kan ikke bare gå bort til nevnte skranke og gi en bestilling. Å nei. Du må gå bort og bestille det du vil ha og betale først i en annen skranke, hvor du får en kvittering som du skal gi til betjeningen bak mat/kaffe/godteriskranken. Idiotsystem. I tillegg snakker få av dem engelsk, så det blir mye tegnspråk og gibberish. Da broren min skulle sette seg ned i et "restaurant-område" med et pizzastykke ble han jaget bort, fordi at det område var reservert for folk som bestile av den nederste skranken, som hadde tallerkenmat, altså biff, store porsjoner spagetti etc. Stakkars Haakon måtte gå ut av terminalen og spise på plattformen. Ikke et smil er det å få fra noen:P de bare kaster tingene til deg, uten at de så mye som ser på deg. Det er helt ufattelig for oss bortskjemte nordmenn som forventer godt humør og vanlig folkeskikk av dem som skal servere oss. Men slik er det nå bare, kulturkræsj er å finne overalt, som for eksempel i Ungarn hvor de skiller seg idiomisk fra oss ved at når de nikker mener de nei, og ja når de rister på hodet.
Men det skal også nevnes at dette gjelder for det meste i storbyer. I mindre landsbyer er de MYE hyggeligere, de er bortimot søte, i hvert fall på restauranter. De prøver så godt de kan å forstå deg når du prøver deg på italiensk. Betjeningen på gelateriene er som oftest veldig glad i turister, det merket jeg når vi gikk til Levantos nabokommune Bonassola, og når vi gikk Cinque Terre. Der hilser de med et "prego" eller "ciao" og ser spørrende på deg, og så begynner gestikuleringen og pekingen:P "ehhh, dueeeee (viser to fingre) with pistatshio ee tsåkkålatto?" (med typisk Norsk-spørre-ending...) og de peker og nikker bekreftende på de fantastiske boksene i frysedisken med hjemmelaget is. På restauranter bruker de også mye "prego", det er et altmulig ord; prego-værsågod, prego prego-såså, det går bra, prego-velbekomme, prego-hva kan jeg gjøre for deg etc etc. I små landsbyer holder det å peke på hva du vil ha, og nevne drikke på gebrokkent engelsk. De forstår Coka og vino:P
Så, hvor var vi? Jo, i Ventimiglia. Toget vårt gikk ikke før om et par timer, så Haakon, mamma og jeg gikk inn til sentrum for å shoppe. Pappa satt på togstasjonen med boken sin, og passet bagasjen. Jeg ble språkforvirret med en gang vi kjørte over grensen. Plutselig skulle man si "per favore", ikke "s'il vous plâit", og "avete", ikke "avez-vous". Jeg fikk helt gangsperre i den delen av hjernen som forholder seg til språk. Men det gikk relativt bra, fordi at siden Ventimiglia ligger ganske nært Frankrike er det også mange skilt som står på fransk :D det var ganske morsomt å lese to latinske språk om en annen som er ganske like. Jeg trodde kanskje spansken skulle komme litt med, men verbene og ordlyden i Italia er så utrolig forskjellig. Jeg kan ikke si "Yo quiero", de sier "vorrei". Men de skjønner "agua con gas". Jeg måtte le litt da vi dro til Pisa, fordi det er sinnsykt med amerikanere i Italia, og når de spør etter vann med kullsyre spør de etter vann med bensin xD (yes, I'll have a agua with gas, please). Haha.
Vi kom oss på toget, og vi kom så smått om senn til Levanto, og selvfølgelig begynte det å hølje ned xD Vi søkte tilflukt under noen lite-hjelpsomme palmetrær ved siden av veien, mens vi prøvde å holde bagasjen tørr, og samtidig dra frem regnjakker. Vi hadde gått feil først, men vi fant frem til leilighet nr.34, hvor vi ble møtt av den triveligste italieneren jeg har møtt. Han viste oss heisen og opp i 4 etasje (som blir 3.etasje for dem). Der møtte jeg Gry (Solveig?) med et "allora!" og hun viste oss en kritthvit leilighet, som var en enorm kontrast til kunstmonsteret Villa Notre Dame:P Men det var rent, og ryddig med to soverom, to bad, to balkonger og kjøkken. Kjempekoselig. Hun viste oss også hvor de nærmeste matbutikkene lå på et kart, i racerfart slik at vi skulle rekke å handle, evt ta ut penger. Mamma sprang ut i regnværet igjen, men hun rakk ikke å handle. Vi prøvde oss frem med den å-så-ubrukelige TV'en og det alltid sviktende nettet til naboen. Det var et meget behagelig sted å bo. Vi gikk og spiste på en restaurant like rundt hjørne hvor fotballkampen sto på. Det var forøvrig en TV-skjerm overalt med en fotballkamp, i alle byene vi var i:P Du skulle ha hørt den heiingen og skrålingen når Italia scoret.."aiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaia!!!! I-talia, I-talia!" Helt villt:P
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar