Moon River

Julaften.
Det har vært en fin og rolig kveld. Helt ærlig. Jeg hadde på meg den svarte "gudinne"-kjolen min, ny-skoene, og et høyst upassende hårbånd. Men jeg så da okey ut. Klarte ikke å holde meg alvorlig på et eneste bilde, dog...
Vi har sett mye film, tok opp Grinchen bl.a. I tillegg er denne dagen (eller kvelden) en milepæl i min filmatiske historie; jeg har sett "Breakfast at Tiffany's" for første gang. Shocker, I know. Fine Cat...

Nå tenkte jeg å legge inn gavelisten min, sånn at jeg husker å skrive takkekort senere (sier vi, det er egentlig for min egen hukommelses del...)

Pappa

• Skriveprogram
• The tales of Beedle the Bard

Mamma (Praha-nissen)

• Oppskriftsbok
• Dessert-kalender
• Kopp med de første taktene av "Für Elise"
  
• Nemi-kalender

Haakon

• Parfyme og body spray
  

Bestemor

• Votter og hals<3<3<3<3<3<3>
• 400 spenn
  

Tante M/Bøhæringan

• Skaldens Skrulles fortellinger
• Nemi-kalender
• Black Design uro

Jorid

• Skjerf

Jorunn

• Rosa håndkle

Elvenes

• Blå ulvang sokker

Arendal

• Kari Traa pannebånd
  

Jeg skriver inn når jeg kommer på ting...
Hvorfor husker jeg aldri hva jeg skal gjøre på internett???

Time will verify what you already know

Erstattet. Det er det som er the aftermath. Plassen min bare glir bort. Men, herregud, Kathinka er en bedre sanger enn meg...ufattelig mye bedre. Men tanken på at hun skal synge mine sanger...det svir i brystet. Jeg skjønte at det ikke ville fungere, langdistanseforhold gjør sjelden det, uansett kaliber. Kommunikasjon er ikke Sortland-barns sterkeste kvalitet. Det er greit, jeg vil ikke at bandet skal lide pga min ikketilstedeværelse. Men...det hadde vært kjekt å fått beskjed. En heads-up. Et hint.

Er bare forvirret.
Telefonen min er medskyldig i alt dette rotet. Høh. Grunn nok i seg selv til å anskaffe en ny. "Det høres ut som dere trenger en lang prat og en kasse øl." Genial plan, mamma. Kyssesyke, remember?

Har lyst til å gråte, men jeg får meg ikke til det. Kanskje det er kroppens måte å si at "nå er det nok". Jeg føler at det er delvis min skyld. Jeg må jo åpenbart ha gjort noe. Men fäglarna vet at jeg ikke har peiling. Jeg aner ikke. Jeg var ikke forberedt på å se ham så fort...og nå...kommer jeg ikke til å ha sjelefred før det er gjort. Hvorfor pumper andrenalinet så fælt? Hvorfor alle disse skyggene? Hvorfor dette endeløse tomrommet?

Jeg klarer ikke å være sterk for meg selv lenger. Det er en annen hjertemuskel som trenger en ekstra pumpe. Jeg har ikke styrke igjen, verken fysisk eller psykisk. Men det jeg har går til den som trenger det mest. Alt jeg kan, er å snakke. Men øla kommer ikke på tale.

Paramore

Det er noe med rødhårete jenter som synger i band:P

Paramore<3

Bly

Soundtrack: En dag - Høstslave
Jeg kaldsvetter. Klarer ikke å tenke. Klarer ikke å føle. Klarer bare å høre.
Hodet svimler, eksploderer. Jeg vil bare besvime. Alt annet enn denne numne smerten. Tårekanalene mine har for en gangs skyld blitt koblet fra.

Hjertet mitt brister. Sjelen brenner uten stopp...Befri meg, noen. Hvemsomhelst...

Jeg har aldri fått så vondt av å høre min egen stemme. Det er selvpining på høyeste hold. Jeg klarer ikke å høre på, klarer ikke å skru av. Klarer ikke å IKKE høre hvor bra vi er. Klarer ikke å gi slipp. Det er som bly i magen, lenket fast rundt hjertet mitt. Musikken ryster grunnvollene mine, og dundrer i resonanskassen.

Jeg klarer ikke å slippe. Jeg klarer ikke å gi opp...

Be divine

Tilgivelse. Du vil ha min tilgivelse. Men vet du hva? Jeg er ikke i stand til å tilgi deg. Ikke nå. Ikke deg. Ikke det du har blitt.

Jeg kunne ha tilgitt han du var for 2 år siden. Men denne...karakteren du har blitt nå? Jeg kjenner ham ikke, og jeg kan heller ikke tilgi ham. Jeg aner ikke hvem du er, og hva faen jeg har gjort deg. Hadde du ment det, så hadde du ringt meg, sendt meg et skriftlig brev, SNAKKET TIL MEG ANSIKT TIL ANSIKT. Da hadde jeg kanskje vurdert å hørt på deg. Men hvis du er så desillusjonert at du tror at du bare kan sende en melding og be om tilgivelse etter det lille sirkuset du laget, er du dummere enn jeg trodde. En liten SMS kommer aldri til å være nok til å få meg til å stå på scena sammen med deg igjen.

Du ga ingen tegn på at du hadde noe imot meg. Og så PANG. Ingenting. Men du sa derimot en ting. Og det var dråpen som fikk tålmodigheten min til å renne over. Forbanna løgner. Og på toppen av det drar du Mia med ned i sluket! Satan, jeg var så sint på deg at jeg kunne ha trødd alle bassene dine ut av vinduet og ut i elva!! Nå er jeg bortimot så likegyldig til om du "lever" eller "dør". Tilgivelse? Tror du virkelig at jeg har såpass til overs for deg? Du aner ikke hva jeg gikk igjennom for å holde på den forpulte "hemmeligheten" din! Du fikk meg til å lyve ham rett opp i ansiktet, og det kommer jeg aldri til å tilgi megselv for.

Om du virkelig hadde lyst til å beholde vennskapet vårt, så hadde du lagt litt mer innsats i det. Du kan ta den tamme unnskyldningen din, og ta tilfart til helvette hvis det er sånn du vil ha det. Du har "sagt" at du ikke vil ha meg i livet ditt, da skal du få juleønsket ditt oppfylt. Happy fucking Christmas!

Aner du hva du faktisk gjorde mot meg? Og hva har Mia gjort deg? Hvilken rolle spiller hun i dette idiotiske spillet ditt? Hva har vi gjort? Vi flyttet, ja, men herregud, hadde vi visst at hele linja og vennskapet vårt skulle gå til helvette.. Er det seriøst så vanskelig å snakke med hverandre? Har du ikke lenger nok sosiale kunnskaper til å skjønne at hvis at du ikke forteller oss hvordan du har det, så kan vi heller ikke gjøre noe med det! Hadde du fortalt meg at du ikke ville se meg, eller snakke med meg igjen, hadde jeg forstått det. Jeg hadde akseptert avgjørelsen din. Jeg hadde latt deg gå.

"Hvis du kan tilgi en forvirret tosk". Hah. Det var da en sabla underdrivelse.
En forvirret tosk kan jeg tilgi.

Men ikke deg.

Superhuman

Gode nyheter bare triller ut av folk som perler på en snor, gjør de ikke? Først får jeg vite at hele den gamle verden min har gått opp i røyk, og nå har jeg fått kyssesyke. Eller, jeg har ikke fått det, jeg har HATT det en stund nå. Som om jeg ikke var pissed nok på legen som det var.

Hvorfor fikk jeg Mia til å drikke av isteen min..? Hun kommer til å drepe meg, etter at jeg har tatt selvmord, selvsagt. Helvete, dette er det mest ubeleilige...det mest teite...det verste som kunne skjedd akkurat nå. Jeg håper bare at du er så guddommelig som du påstår, at immunforsvaret ditt kveler dette med en gang. Jeg vet det er min egen feil, men jeg blir så svak rundt deg. Jeg kan være så sterk som bare det for deg, men du gjør meg helt sykt svak... Jeg klarer ikke å si nei, jeg kan ikke si nei, det blir feil. Alt er så naturlig.

Jeg føler meg helt overmenneskelig når du omfavner meg, som om jeg kan kollapse og løpe maraton på en gang. Akkurat nå vil jeg bare kollapse og gi opp. Fordi jeg vet at du vil ta imot. Men du kommer til å tvinge meg framover. Jeg får ikke lov til å gi opp.

Every minute I'm with you I feel like I can do anything.
You changed my whole life
Don't know what you're doing to me with your love
I'm feeling all superhuman, you did that to me...

Tar du meg imot...? ;'(

Disturbia

Welcome to the suburb of Screwupville. Population: 1, with more to come. A LOT MORE.

En ting er å lyve for meg, for å holde noe skjult. Men å lyve for meg for å gi meg dårlig samvittighet? Hvor åndsvak går det ann å bli? Men jeg holdt på "hemmeligheten" din, til og med fra ham som trengte å høre den mest. Og han forsvarte your sorry ass! Det knuste hjertet mitt da jeg fortalte ham det til slutt, men skjebnen var ikke helt ferdig enda. Neida, det viste seg at det som hadde gått og gnagd rundt omkring hjerterota og sjelen min, som hadde stukket i brystet hver gang han snakket om henne, det som jeg visste ville knuse ham, var bare løgn. Og jeg trodde på den. Jeg kan ikke benekte det, selv om jeg ville. Tilgi meg, Sylvia.

Det finnes ikke noe større lavmål for deg nå, gjør det? Du tror virkelig at den eneste retningen du kan gå er nedover. Eller, hva vet jeg? Du sa ikke étt oppriktig ord til meg mens jeg var der. Jeg vet da faen hvordan du har det. Du sa aldri noe til meg. Men jeg hadde ikke trodd at du skulle starte en kampanje mot meg. Ble smerten for mye for deg? Ble tanken på meg "for mye" for deg? Velkommen til verdens største bitch; kjærlighet. Det finnes ikke noe vondere enn det, og det burde jeg vite.

Jeg burde skjønt at noe var galt. Det kunne ikke bare være en liten depresjon som kunne gå over. Det måtte være noe større, noe overkonsumerende, noe så stort og skremmende at det har overtatt deg helt... Det har slipt bort hvert fnugg av anstendighet og ærlighet ut av ryggmargen din, det er et under at du fortsatt kan stå. Frykten og facinasjonen for mørket har fusjonert seg med noe mer diffust, en tåke av "filosofiske, gjennomtenkte tanker med fast grep om det som er virkelig."

ATSJHOO! Beklager, du vet jeg er allergisk mot idioti.

HVEM TROR DU AT DU ER? Jeg vet ikke hvem du er lenger. Jeg vet ikke hva du er en gang. Men du er I HVERT FALL ikke min venn. Du er ikke gutten jeg kjente, som jeg var glad i.
Jeg vet ikke hva du holder på med, og jeg vil ikke vite det. Du vet helt sikkert hva du gjør. Host. Bare fortsett ned din sti, så går jeg ned min. Måte Gud forby at de noensinne krysses. Tro meg når jeg sier at du har sagt dine siste ord til meg.

Jeg har bare ett oppriktig ord igjen til deg, gamle venn, hvorenn du er -

Farvel.