Erstattet. Det er det som er the aftermath. Plassen min bare glir bort. Men, herregud, Kathinka er en bedre sanger enn meg...ufattelig mye bedre. Men tanken på at hun skal synge mine sanger...det svir i brystet. Jeg skjønte at det ikke ville fungere, langdistanseforhold gjør sjelden det, uansett kaliber. Kommunikasjon er ikke Sortland-barns sterkeste kvalitet. Det er greit, jeg vil ikke at bandet skal lide pga min ikketilstedeværelse. Men...det hadde vært kjekt å fått beskjed. En heads-up. Et hint.
Er bare forvirret.
Telefonen min er medskyldig i alt dette rotet. Høh. Grunn nok i seg selv til å anskaffe en ny. "Det høres ut som dere trenger en lang prat og en kasse øl." Genial plan, mamma. Kyssesyke, remember?
Har lyst til å gråte, men jeg får meg ikke til det. Kanskje det er kroppens måte å si at "nå er det nok". Jeg føler at det er delvis min skyld. Jeg må jo åpenbart ha gjort noe. Men fäglarna vet at jeg ikke har peiling. Jeg aner ikke. Jeg var ikke forberedt på å se ham så fort...og nå...kommer jeg ikke til å ha sjelefred før det er gjort. Hvorfor pumper andrenalinet så fælt? Hvorfor alle disse skyggene? Hvorfor dette endeløse tomrommet?
Jeg klarer ikke å være sterk for meg selv lenger. Det er en annen hjertemuskel som trenger en ekstra pumpe. Jeg har ikke styrke igjen, verken fysisk eller psykisk. Men det jeg har går til den som trenger det mest. Alt jeg kan, er å snakke. Men øla kommer ikke på tale.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar