Æ hør du har det leit.

Æ hør du har det leit. Og æ veit ikje om æ kajn hjelp dæ. Avstanden e førr stor, fysisk og historisk. I mangel på bedre tiltak, skriv æ i et håp om at det en gang bli læst av dæ, og at du fijn trøst.

Æ veit det e kjipt, så kjipt når du møt veggen, og når alt du drømte bli skutt ned som fjærkre. Æ føl at hendern mine e bunden bak en stol, og at æ e ute av stand te å ta dæ i handa og ankre dæ te jorda. Før når haue og tankan får i ei og tusen retninge, så treng vi nåkka å hold fast i. Du treng en venn, og vess æ nånnsinne får has på de oppråtne nepskreillan, ska æ gje samtlige ei overhaling så det sus etter! Du treng å vette at jorda ikje går under, og at det finnes mørkare plassa å vær ejn dær du e nu.

Æ kajn preike om lys og varme, og at det blir bedre. Men ka hjelp det nu? Nu når sola har snudd og mørketida begynn igjen. Æ sei det bære som det e. Du må ta dejn handa du blir tildelt; jobb med det du har; det hjelp ikje med tåra. Eller, tåra har ingen fysisk påvirkning på situasjonen. Det æ sei, e at de første fem minuttan etter katastrofen e verst. Det e då alt kollapsa og trekk ijn. Etter det handla det bære om ka du ska gjør nu. Sjå over korsn kort du har, og tenk. Bære slapp av, og tenk, førr guds skyld! Ingenteng treng å gjøres med en gång, men æ ber dæ. Ro dæ ned, og tenk. La alle de negative og destruktive tankan få flyte i to minutt, før du snur på flisa og la dejn klisjefulle muligheten kom te dæ. Ka betyr dettan førr framtida? Gjør dettan et valg lettar eller meir vanskelig? Kajn dettan vær starten på nåkka nytt på godt eller ondt?

Uansett. Fijn en venn, et fyrtårn, en firbeint liten venn, en mulighet. Følg hjertet. Lag dæ mat, og la livet kom i veien. Det gjør det uansett. Alt ordna sæ. Bære pust ut. Sånn ja. Bære fortsett. You'll be just fine.

A little adoration.

Bestilte Nokia 101 i dag. Hele 299 kr for nostalgi, og en ren oppskrift på å glemme at vi er i 2012.