Helt utrolig. Uansett hvor mye jeg hører på Mias, Fredriks og min egen musikk, så er det likevel den fordømte CD-en til Lindex jeg hører i hodet HVORENN JEG GÅR! Jeg takler det snart ikke lenger. Den helveteslagde CD-en ødelegger konsentrasjonen og arbeidslysten min. Jeg har så lyst til å be sjefen min be folka i Sverige om å VÆR SÅ SNILL - MAKE NEW WORK-CD, PLIX!!
I just can't do it, Capt'n...I don't have the power!
Så til frokost er det ekstra kos å høre på Jace Everett og drikke litt kakao:)
Wish me luck...*korse seg*
http://www.youtube.com/watch?v=9osYNb5jmGQ
fredag 31. juli 2009
mandag 27. juli 2009
Avenged Sevenfold - Dear God
Jeg møtte en misjonær fra USA her om dagen. Hun satte seg ved siden av meg på bussen og snakket til meg. Hun var veldig hyggelig. Vi har samme smak i bøker og forfattere. Jeg spurte henne hva hun drev som misjonær; hun reiser landet rundt og snakker med folk. Hun forteller dem om Guds profeter. Det finnes visst en kar i USA som Gud har åpenbart seg for.
Hun sa noe som satt seg fast i teflon-hjernen min; Han snakker til oss enda.
Det får meg bare til å tenke at Jorden og alle dens beboere er et gedigent eksperiment fra Guds side. Jeg har møtt så mange sære mennesker via jobben; noen er så snille og åpne, og de deler alt med deg (og da mener jeg alt...). Men så har du de viktigperene som skal være vanskelige fem minutter før butikken stenger. De er jeg kjempeglad i. De er det mest tilfredstillende å sende hjem.
Det var en dame idag som mente at jeg og en kollega slengte dritt om utlendinger. Ehh ja. At hun trodde det sier litt mer om henne enn det gjør om meg, jeg som er omtrent like rasistisk og xenofobisk som en dodo-fugl.
Det er visst noen som ikke skjønner at vanlig folkeskikk er verdensomspennende. Det er like mange norske kvinner såvel som utenlandske, som tror at det er min jobb å rydde etter dem når de har slengt et utall BH-er og ymse på gulvet. Det er greit at folk gjør sånt klærne sine hjemme, ting de faktisk har betalt for, men å holde på sånn i en BUTIKK, syns jeg er direkte frekt. Greit, Gud utstyrte mennesket med fri vilje (sett at han eksisterer), men hva med vanlig folkeskikk? Kunne ikke det vært det 11.bud; "Du skal respektere dine medmennesker og ikke slenge ting som ikke tilhører deg på gulvet." Seriøst, selv om ikke du skal ha det, kan det godt hende at noen ANDRE skal!
Jeg bare undres om Gud sitter oppe på en sky og skuer ned på dette rotet. Tro om han er skuffet. (Jeg skriver "han" med liten forbokstav konsekvent for de som lurer på det.) Hvorfor kan ikke alle bare følge de enkleste bud; ikke lyv, ikke stjel, ikke drep, ikke begjær noen som ikke begjærer deg, vis respekt for de som skal ha elsket deg helt fra du ble født. Er det så komplisert? En trenger ikke være kristen for å være et godt menneske, ikke gladkristen engang. Vanlig god oppførsel burde ikke være så forbanna vanskelig. Nei, enn den som kunne være brite; de er i hvert fall et tolerant folk.. Toleranse-kvoten her til lands kan godt fylles opp.
Akkurat da jeg gikk forbi Nidarosdomen etter jobb, kom Avenged Sevenfold med "Dear God" opp på mp3-en. Coincidence? En enkel bønn om at whatever higher power there is, skal holde den man er glad i, trygg når man er borte. Sangen minner meg om Fredrik, om en busstur i armene hans, og kysset på kinnet. "Jeg elsker deg, og jeg savner deg hvert minutt jeg er uten deg." Bob Dylan kunne ikke sagt det bedre.
Hans Christian Andersen skrev en gang et eventyr om en liten havfrue som ønsket seg en sjel. Hun begjærte et annet liv, et liv bortenfor den verdenen hun kjente, et liv hvor hun var sikret frelse, eller noe sånt. Det å vite at noen, eller noe tar vare på deg etter at du har gått bort.. Det er en god tanke. Og kanskje en av hovedgrunnene til at Gud ble oppfunnet i utgangspunktet.
Hun sa noe som satt seg fast i teflon-hjernen min; Han snakker til oss enda.
Det får meg bare til å tenke at Jorden og alle dens beboere er et gedigent eksperiment fra Guds side. Jeg har møtt så mange sære mennesker via jobben; noen er så snille og åpne, og de deler alt med deg (og da mener jeg alt...). Men så har du de viktigperene som skal være vanskelige fem minutter før butikken stenger. De er jeg kjempeglad i. De er det mest tilfredstillende å sende hjem.
Det var en dame idag som mente at jeg og en kollega slengte dritt om utlendinger. Ehh ja. At hun trodde det sier litt mer om henne enn det gjør om meg, jeg som er omtrent like rasistisk og xenofobisk som en dodo-fugl.
Det er visst noen som ikke skjønner at vanlig folkeskikk er verdensomspennende. Det er like mange norske kvinner såvel som utenlandske, som tror at det er min jobb å rydde etter dem når de har slengt et utall BH-er og ymse på gulvet. Det er greit at folk gjør sånt klærne sine hjemme, ting de faktisk har betalt for, men å holde på sånn i en BUTIKK, syns jeg er direkte frekt. Greit, Gud utstyrte mennesket med fri vilje (sett at han eksisterer), men hva med vanlig folkeskikk? Kunne ikke det vært det 11.bud; "Du skal respektere dine medmennesker og ikke slenge ting som ikke tilhører deg på gulvet." Seriøst, selv om ikke du skal ha det, kan det godt hende at noen ANDRE skal!
Jeg bare undres om Gud sitter oppe på en sky og skuer ned på dette rotet. Tro om han er skuffet. (Jeg skriver "han" med liten forbokstav konsekvent for de som lurer på det.) Hvorfor kan ikke alle bare følge de enkleste bud; ikke lyv, ikke stjel, ikke drep, ikke begjær noen som ikke begjærer deg, vis respekt for de som skal ha elsket deg helt fra du ble født. Er det så komplisert? En trenger ikke være kristen for å være et godt menneske, ikke gladkristen engang. Vanlig god oppførsel burde ikke være så forbanna vanskelig. Nei, enn den som kunne være brite; de er i hvert fall et tolerant folk.. Toleranse-kvoten her til lands kan godt fylles opp.
Akkurat da jeg gikk forbi Nidarosdomen etter jobb, kom Avenged Sevenfold med "Dear God" opp på mp3-en. Coincidence? En enkel bønn om at whatever higher power there is, skal holde den man er glad i, trygg når man er borte. Sangen minner meg om Fredrik, om en busstur i armene hans, og kysset på kinnet. "Jeg elsker deg, og jeg savner deg hvert minutt jeg er uten deg." Bob Dylan kunne ikke sagt det bedre.
Hans Christian Andersen skrev en gang et eventyr om en liten havfrue som ønsket seg en sjel. Hun begjærte et annet liv, et liv bortenfor den verdenen hun kjente, et liv hvor hun var sikret frelse, eller noe sånt. Det å vite at noen, eller noe tar vare på deg etter at du har gått bort.. Det er en god tanke. Og kanskje en av hovedgrunnene til at Gud ble oppfunnet i utgangspunktet.
søndag 26. juli 2009
23.03.09; Exerpt from on-and-off Diary.
Don't look at me like that, 'Dusie'....
It feels like my soul has abandoned all hope, and caved in. And I can't stop the tears.
Sometimes I just have to be alone, sometimes I just need to be weak and small and stupid. The darkness soothes and amplifies my aching heart. I just want to be weak..'cause I know who I am. And I like that person. Despite the fact that I'm not strong, smart, creative, articulate, tough or a good judge of character.
I know who I am. I know my name; I'm small and I AM HUMBLE. Always have, always will be. Knowing that I'll never be anything but small and humble, is a ruthless, heartless fact, which I fully embrace. I have accepted that which the world hasn't; I am not angry.
I have no anger to speak of. I haven't got the strength to scream back when yelled at, because my and anger and tearcanals are eternaly deadlocked.
I KNOW THIS
I KNOW WHO I AM.
And that's why I weep. Because I know I can't change. I can't be anyone else, and the mere trying, isn't good enough for me. I'll never be who I wanted to be when I was younger. My childhood is wilting away. My personality is starting to feel Medusa's curse; I am turning into stone, my too-soft heart notwithstanding.
But sometimes it's good to cry. It's good to know that my heart will never be stonecold, regardless the state of my flesh.
It feels like my soul has abandoned all hope, and caved in. And I can't stop the tears.
Sometimes I just have to be alone, sometimes I just need to be weak and small and stupid. The darkness soothes and amplifies my aching heart. I just want to be weak..'cause I know who I am. And I like that person. Despite the fact that I'm not strong, smart, creative, articulate, tough or a good judge of character.
I know who I am. I know my name; I'm small and I AM HUMBLE. Always have, always will be. Knowing that I'll never be anything but small and humble, is a ruthless, heartless fact, which I fully embrace. I have accepted that which the world hasn't; I am not angry.
I have no anger to speak of. I haven't got the strength to scream back when yelled at, because my and anger and tearcanals are eternaly deadlocked.
I KNOW THIS
I KNOW WHO I AM.
And that's why I weep. Because I know I can't change. I can't be anyone else, and the mere trying, isn't good enough for me. I'll never be who I wanted to be when I was younger. My childhood is wilting away. My personality is starting to feel Medusa's curse; I am turning into stone, my too-soft heart notwithstanding.
But sometimes it's good to cry. It's good to know that my heart will never be stonecold, regardless the state of my flesh.
Tattoooooozz
Sitter og grubler over ulike motiver.
En helt grusomt fristende tanke; Disney-sleeve... OOF, har lyst på! Men jeg veeet jeg kommer til å angre på ett eller annet tidspunkt, og det er fort mulig at det kan bli rotete.
Men det det blir, om så, bare favorittene mine, og da vil jeg helst at tattøvøren skal lage egne versjoner av de originale tegningene.
- Den fortryllede rosen [Skjønnheten og Udyret]
- En krok [Peter Pan]
- FilurKatt-glis, en fillete flosshatt, en kortstokk, en kopp te [Alice i Eventyrland]
- Et gresskar [Askepott]
- En vortete hånd som holder et eple, et magisk speil [Snehvit og de syv dverger]
- En havfrue med ryggen til, en trefork, en krabbe [Den Lille Havfruen]
- "Hakuna Matata", en løve [Løvenes Konge]
bare et par motiver der.. men jeg får neppe plass til alle på armen min, med tanke på at jeg har en del føflekker (84 for å være nøyaktig fra venstre hand til høyre hand).
Men det er da enda en stundt til jeg skal få sleeves. 1.okt blir det bare et armbånd ;D
En helt grusomt fristende tanke; Disney-sleeve... OOF, har lyst på! Men jeg veeet jeg kommer til å angre på ett eller annet tidspunkt, og det er fort mulig at det kan bli rotete.
Men det det blir, om så, bare favorittene mine, og da vil jeg helst at tattøvøren skal lage egne versjoner av de originale tegningene.
- Den fortryllede rosen [Skjønnheten og Udyret]
- En krok [Peter Pan]
- FilurKatt-glis, en fillete flosshatt, en kortstokk, en kopp te [Alice i Eventyrland]
- Et gresskar [Askepott]
- En vortete hånd som holder et eple, et magisk speil [Snehvit og de syv dverger]
- En havfrue med ryggen til, en trefork, en krabbe [Den Lille Havfruen]
- "Hakuna Matata", en løve [Løvenes Konge]
bare et par motiver der.. men jeg får neppe plass til alle på armen min, med tanke på at jeg har en del føflekker (84 for å være nøyaktig fra venstre hand til høyre hand).
Men det er da enda en stundt til jeg skal få sleeves. 1.okt blir det bare et armbånd ;D
Abonner på:
Innlegg (Atom)