Sometimes I feel like a child without sense

Jeg kan nok ikke beskrives som følsom lenger. Jeg tar nok ikke så godt vare på vennene mine som hjernen min skal ha meg til å tro. Men det var kanskje lettere før, da jeg ikke hadde venner, og det fantes svært få jeg fikk lov å være sammen med. Enkle sjeler, mildt sagt.

Jeg er ikke en avansert person. Jeg er ikke en spesielt smart person heller. Jeg tar ikke ansvar, jeg er tankeløs, jeg er slem, jeg er egoistisk, jeg er totalt følelsesløs og best av alt, det finnes dager hvor jeg driter i hvordan folk har det. Jepp. Dette er meg. Og det er ikke sarkasme. Jeg vil heller ikke at folk skal si "Nei, du er ikke sånn, du som er så sniiilll." Jeg har utrolig mange dårlige sider, og jeg kan ikke skjule dem. Jeg kan ikke forsvare dem, det er bare fåfengt.

Det minste, eller meste jeg kan gjøre, er å stå for det. Jeg innrømmer det i hvert fall, det er jo et steg i riktig retning. Men jeg tror jeg har rett. For lenge siden, da jeg ikk hadde verken utseende eller karisma som kunne skaffe meg venner, var følsomheten og empatien mine sterkeste kort. Det var så enkelt å si noe for å få folk til å føle seg bedre. Den mentaliteten sitter merkelig nok som limt igjen hos visse mennesker.
Uansett, jeg jeg trengte ikke gjøre så mye. Den mentaliteten sitter som limt igjen hos meg også. Lille Prinsesse Paula har nok ikke vett på venner og hvordan de skal behandles.
Jeg har ikke blitt utfordret på det området. Eller jo. Til de grader. Tror verken av oss har vokst pga det.

Meeen til tross for alle mine feil og dårlige karaktertrekk, nekter jeg å kaste inn håndkleet ennå. Jeg vil påstå at jeg er et menneske som er i stand til forandring, om ikke annet.
Jeg er snart 20, jeg er ikke mammas lille jente lenger. Det er jeg faktisk fullstendig klar over, overraskende nok. Likevel er livet mitt ikke helt...mitt. Jeg blir styrt av ulike faktorer som jeg ikke har noen slags kontroll over, med mindre jeg absolutt ikke vil. Men jeg vil. Jeg har i hvert fall en kvalitet som ingen kan ta fra meg; jeg lar ingen i stikken. Sagt på en annen måte, folk er fast med meg, enten de vil eller ikke. Kanskje jeg tar på meg for mange byrder, fra veeeeldig forskjellige hold, men blant en av de mange tingene jeg kan takke min kjære samboer Mia for, er at jeg har lært meg å ta av hanskene og smekke folk i trynet når de trenger det. Jeg er visst enda en novise, men jeg lærer fort. I'm still a growing girl. And I'm still here.

Poke, du er en gullklomp. Tante Gudmor er glad i deg og moren din<3