Lett anker

Jeg bærer mange tanker. Ikke bøttevis, men nok til at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med dem.
Endeløse dialoger frem og tilbake, løsninger som testes og feiler, alt i en søken for å si de rette tingene. Jeg vil ikke såre noen. Jeg vil ha en god tilværelse, egoistisk som jeg er.

Det er lenge siden jeg fikk en knute i magen etter å ha lest en melding. Det er lenge siden jeg fikk en knitrende følelse gjennom kroppen etter å ha skrevet en melding. Kanskje det går i perioder, halvårs-perioder.

Det er bare sært. Jeg har ikke gjort noe galt, men jeg klarer ikke å forholde meg til status quo. Det er som om jeg allerede har tatt en beslutning, som om det allerede ligger bak meg. Som om det er gjort, og jeg må starte på nytt. Er jeg klar for å være alene? Kan jeg slippe taket?


Jeg tenker som så at en Peter Pan-metafor er tingen her..
Jeg elsker Peter Pan av hele mitt hjerte, men jeg kan ikke være Tingeling lenger. Jeg er Wendy, det har jeg alltid vært...og jeg må, og vil vokse opp. Tro det eller ei, men det må du også. Jeg kan ikke være sammen med en som ALDRI tenker lenger enn røyken som siver ut av munnviken. Jeg kan ikke ha en fremtid med en som benekter forpliktelser og ansvar. Jeg kan ikke stole på en som "ikke bryr seg".

Jeg har et liv som er fylt av ting du ikke enser. Jeg vil diskutere med deg, jeg vil høre at du bryr deg om noe annet enn mat. Men det skjer ikke. Menneskets natur forandres aldri. Du kommer ikke til å forandre deg, og det aksepterer jeg. Spørsmålet er, kan du akseptere at jeg ikke er sånn som deg? Det er på tide og forlate Aldriland. Båten letter anker, og jeg blir med den. Jeg kommer alltid til å være hos deg, enten du glemmer meg eller ikke. Men jeg kommer til å vokse opp, og fortelle historiene dine. Men hvis du trodde at jeg kom til å bli hos deg for alltid... Les boken. Så forstår du kanskje. Selv om ideen om at du skal ha den minste forståelse av en menneskelig følelese som ikke er glede eller sinne, er bortimot latterlig.

En dag håper jeg du forstår at verden ikke er svart-hvit. Det finnes så mye du ikke vet, så mange farger du ikke har sett. Jeg forlater deg ikke. Jeg er her. Men jeg har glemt hvem jeg er, og hva jeg egentlig vil. Jeg vil ha en verden av kunnskap, opplevelser, eventyr og kjærlighet. Og i den verden er det ikke rom for gutter som ikke tenker, som ikke bryr seg, som verken lever i fortiden, nuet eller fremtiden. Aldriland er et vakkert minne. Du kommer aldri til å bli et minne, så vakker og livlig som du er. Men det er jo beskrivelsen på Peter Pan; evig ung, evig barn og evig fri. Ikke for alle, derfor vil du som oftest være den eneste. The One-and-Only Only-Child. Og sånn må det være. For alle barn må vokse opp. Men det finnes alltid en sta jævel som nekter.

Hiv hoi.