Det er dager som dette som gjør at jeg hater å være jente. Jeg våkner og partiet under magen står i brann. Eggstokkene brøler av hormonene som flyter rundt i kroppen, og kvitter seg med enda et ubrukt egg. Svetten pipler, kvalmen bobler og syder, hodet er for tomt til å reagere, nevene vil knytte seg i sinne, stemmen vil rope i smerte, men ingenting fungerer. Det eneste jeg kan gjøre er å gå inn og legge meg i diamant-stilling, med magen over lårene, kanskje ta en Ibux, og håpe at jeg klarer å sovne. Klarer jeg å sove det av meg, er det verste over.
Men jeg sverger; det mannfolk som kommer til meg og sier at jeg er svak, kommer til å få seg et kraftig slag over nebbet. Jeg overlever smertetak hver ENESTE JÆVLA måned. For hva?! For at mamma en dag skal komme og si at hun ønsker seg barnebarn? For at en eller annen jævel en dag vil ha unge? Det er faktisk jeg som må bære den lille fettklumpen, det er jeg som må presse den ut, og jeg er jeg som må leve med arrene i ettertid hvis jeg ikke takler smerten ved vanlig fødsel!
Det er ikke like gøy å være jente. Flere gutter har innrømt at de er glade at de slipper det. Dere hadde aldri taklet det. Det er noe du "venner" deg til. Du vet det kommer, og du stålsetter deg. Det gjør vondt som faen, og du forbanner de som bare kjenner litt ubehag og etter to dager er det over, med hver eneste smertepint celle i kroppen din. Smerten går ikke over, men ulmer, som et sultent beist. Lar du deg knekke er du faen ikke mye til kvinnfolk. Det går over. Det ordner seg. Det eneste kjipe er hvis du går tom for *sanitetsprodukter*.
Alle jenter velger å takle det av ulike grunner. No pain, no gain.
Huff, det er hardt å være livets kilde...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar