I dag er det 10 måneder (pluss minus) siden jeg tok en av mine bedre avgjørelser. Jeg er fortsatt like forelsket som jeg var i fjor sommer. Heh. Hvem skulle trodd...
Det har ikke alltid vært like enkelt for meg, jeg har tvilt, prøvd å krysse et par grenser, sort out a few kincks, men sånn kommer det alltid til å være. Og jeg innser at jo flere minutter og timer som går, jo verre blir tanken på å begynne på nytt. Bare en liten tankerekke er nok til å gi meg hjerteflimmer. Jeg elsker, og blir elsket. Hva mer kan jeg trenge :)

Eh, jo, en ting; jeg vil at min ANDRE andre bedre halvdel skal finne samme lykke.
Det trenger ikke å være Valentinsdag (les: *brekkesegspyholdefornesen) for å vise din utkårede at du er past the point of no return. Jeg nekter å la ham eller noen andre å stagnere. Jeg skal nok tøye et par grenser til de neste 10 månedene.

And BTW; New record, BOOYAH!