Hoff...jeg kommer til å bli blakk hvis jeg fortsetter på dette viset...
Jeg gjorde virkelig megselv en bjørnetjeneste når jeg bestemte meg for å følge flere bok-blogger..Jeg finner nye bøker hver gang, og det verste er jo at de er uberbillige på amazon. Men jeg er da 21 år, og har en viss kontroll over innfallene mine...selv om amazon oppfyller mine villeste bokfantasier. Sukk.
Men uansett, jeg legger ut en link til ønskelisten min fra shelfari. Bøkene med en liten pakke nede i hjørnet er de jeg ønsker meg. I første omgang ønsker jeg meg:
T. H White
- The Once and Future King
Peter S. Beagle
- The Rhinoceros Who Quoted Nietzsche
- The Secret History of Fantasy
- We Never Talk About My Brother
- The Last Unicorn
Derefter følger Frank Beddors "The Looking Glass Wars"
- The Looking Glass Wars
- Seeing Redd
- Arch Enemy
Jenny Woolf
-The Mystery of C.S Lewis
Og Deborah & James Howes
- Bunnicula
Norman Partridge
- Dark Harvest
Sarah Porter
- Lost Voices
Paula Marantz Cohen
- What Alice Knew - A Most Curious Tale of Henry James & Jack the Ripper
og SELVFØLGELIG C. S Lewis
- Till We Have Faces
torsdag 18. november 2010
onsdag 20. oktober 2010
Ønskeliste
Etter et par runder rundt the almighty InterWebs har jeg kommet frem til en liten ønskeliste.
- AES SEDAI RING!!!
- et ORDENTLIG strykejern
- Slette- og krølltang-i-ett, og varmebeskyttende spray
- en blå HoodieBuddie fra www.hoodiebuddie.com
- Ny MP3-spiller til å plugge inn i HoodieBuddien, liten, 4 GB er nok, dra-og-slipp filoverføring...Creative ZEN Style 100?
- Joules Marine Stripe Wellington Boots fra www.wellieboots.com
- 160 x 200 seng og hodegavl, gjerne fra MALM
- GARDINER
- Satchel fra www.asos.com
- Ny cellokasse, gjerne Bam
- Moleskin for 2011
BØKER:
- "The Last Unicorn" av Peter S. Beagle
- "The Fry Chronicles" av Stephen Fry
- "The Secret History of Fantasy" samlet av Peter S. Beagle
- "A Dignity of Dragons" av Jaqueline K. Ogburn
- "The Giver" av Lois Lowry
Drømmelogg
Ainsi, Joshua, nous nous reverrons dans mes rêves.
Et permettez-moi de vous dire...d'était trés agréable ;D
mandag 16. august 2010
Hykleri fra min side...05.08.2010
Kanskje jeg burde gråte mer.
Kanskje jeg burde skrive oftere. Ta tilbake det jeg hadde av eterisk visdom. Jeg har en sterk forkjærlighet for sanger i en spesiell toneart (noe som egentlig ikke er noe nytt) for tiden. Halvdan Sivertsen – Sensommergudinne er perfekt, Chopins prelude etc. Og Amorphis – Silver Bride går.
Mia skal reise om 10 timer. Det er ikke lenge til jeg ser henne, så det blir omtrent bare som en lang ferie. Men jeg vet ikke om jeg burde slippe tårene. Det er ikke så ille å vite at hun skal endelig få gjøre det jeg har gjort i to år. Det er ikke ille i det hele tatt. Jeg er sørgmodig fordi hun skal dra, men lykkelig fordi at drømmen hennes skal settes til live. Men hun skal gjøre det nærmere familien sin, og nesten hele den gamle gjengen er der oppe nå. Jeg savner Magnus, men jeg har livet mitt her, som jeg sa til min forhåpentligvis-nye-sjef.
Gåte gir meg lyst til å synge igjen. Et svakt glimt av elysisk sangerglede. Jeg har det enda i meg. Ikke en stjerne slik andre vil definere det, men en stjerne uanfektet av de andres glans. En som skinner kun fordi hun kan, og fordi hun vil. Ikke fordi hun må. Fordi hun VIL. Det er en vesentlig forskjell.
Men jeg håper Tromsø ikke blir for likt gamlelandet. Det er nord, tross alt. Og det er det samme folket som for 3 år siden. Dog ikke alle. Vi mistet en, gjorde vi ikke? Jeg sørger enda, tror jeg. Innimellom når tanken er som en veisperring du ikke kan komme rundt.
Ola spør meg om jeg kommer til å skrive en bok en dag. ”Fra Paulas indre”. Jeg sier at den kommer i så fall ikke til å handle om meg, og jeg kommer til å skrive under et pseudonym. Jeg blir bare at jeg blir mer og mer privat, så oppmerksomhet er litt som å bli tvangsforet en rett til du ikke tåler lukta, smaken eller navnet lenger. Jeg har i snart 6 år definert meg som en rødtopp, fordi jeg skilte meg ut, fordi jeg ble litt mer meg. Men det har gitt meg mer oppmerksomhet enn jeg noen gang har ønsket. Mia sier at ungarene kommer til å spise meg opp. Jeg kan ikke få sagt hvor kvalm jeg blir av å se det for meg. Jeg vil spy. Jeg er ikke så fuckings spesiell, jeg er ikke Afrodite-kaliber, og jeg har intet ønske om å bli trykt opp i flere eksemplarer, og bli tv-bordslektyre. Blåsyre, blekksprutorgie og kyllingfett heller.
Sove nå. Ja..god ide.
Kanskje jeg burde skrive oftere. Ta tilbake det jeg hadde av eterisk visdom. Jeg har en sterk forkjærlighet for sanger i en spesiell toneart (noe som egentlig ikke er noe nytt) for tiden. Halvdan Sivertsen – Sensommergudinne er perfekt, Chopins prelude etc. Og Amorphis – Silver Bride går.
Mia skal reise om 10 timer. Det er ikke lenge til jeg ser henne, så det blir omtrent bare som en lang ferie. Men jeg vet ikke om jeg burde slippe tårene. Det er ikke så ille å vite at hun skal endelig få gjøre det jeg har gjort i to år. Det er ikke ille i det hele tatt. Jeg er sørgmodig fordi hun skal dra, men lykkelig fordi at drømmen hennes skal settes til live. Men hun skal gjøre det nærmere familien sin, og nesten hele den gamle gjengen er der oppe nå. Jeg savner Magnus, men jeg har livet mitt her, som jeg sa til min forhåpentligvis-nye-sjef.
Gåte gir meg lyst til å synge igjen. Et svakt glimt av elysisk sangerglede. Jeg har det enda i meg. Ikke en stjerne slik andre vil definere det, men en stjerne uanfektet av de andres glans. En som skinner kun fordi hun kan, og fordi hun vil. Ikke fordi hun må. Fordi hun VIL. Det er en vesentlig forskjell.
Men jeg håper Tromsø ikke blir for likt gamlelandet. Det er nord, tross alt. Og det er det samme folket som for 3 år siden. Dog ikke alle. Vi mistet en, gjorde vi ikke? Jeg sørger enda, tror jeg. Innimellom når tanken er som en veisperring du ikke kan komme rundt.
Ola spør meg om jeg kommer til å skrive en bok en dag. ”Fra Paulas indre”. Jeg sier at den kommer i så fall ikke til å handle om meg, og jeg kommer til å skrive under et pseudonym. Jeg blir bare at jeg blir mer og mer privat, så oppmerksomhet er litt som å bli tvangsforet en rett til du ikke tåler lukta, smaken eller navnet lenger. Jeg har i snart 6 år definert meg som en rødtopp, fordi jeg skilte meg ut, fordi jeg ble litt mer meg. Men det har gitt meg mer oppmerksomhet enn jeg noen gang har ønsket. Mia sier at ungarene kommer til å spise meg opp. Jeg kan ikke få sagt hvor kvalm jeg blir av å se det for meg. Jeg vil spy. Jeg er ikke så fuckings spesiell, jeg er ikke Afrodite-kaliber, og jeg har intet ønske om å bli trykt opp i flere eksemplarer, og bli tv-bordslektyre. Blåsyre, blekksprutorgie og kyllingfett heller.
Sove nå. Ja..god ide.
21.06.2010
Mandag 21.06.2010
Det skjedde ikke så mye denne dagen. Mamma, Haakon og jeg dro til den lokale stranda, og pappa gikk seg en tur til Bonassola. Haakon og jeg sloss med bølgene og jeg skrapet meg til blods på albuen:P bølgene var så store at de trakk deg ut og slengte deg tilbake mot stranda mot steiner og mindre steiner som enda var rue og skarpe. Jeg fikk ikke arr av det en gang...hømf... Det var et slit å komme seg opp på stranden igjen, du måtte løpe med en gang bølgene trakk seg tilbake, med fare for at de tok oss med seg. Så var et litt soling og litt mer bading. Pappa kom etter en stund. Vi gikk tilbake til leiligheten, og jeg husker ikke helt hva vi gjorde resten av dagen.
Det skjedde ikke så mye denne dagen. Mamma, Haakon og jeg dro til den lokale stranda, og pappa gikk seg en tur til Bonassola. Haakon og jeg sloss med bølgene og jeg skrapet meg til blods på albuen:P bølgene var så store at de trakk deg ut og slengte deg tilbake mot stranda mot steiner og mindre steiner som enda var rue og skarpe. Jeg fikk ikke arr av det en gang...hømf... Det var et slit å komme seg opp på stranden igjen, du måtte løpe med en gang bølgene trakk seg tilbake, med fare for at de tok oss med seg. Så var et litt soling og litt mer bading. Pappa kom etter en stund. Vi gikk tilbake til leiligheten, og jeg husker ikke helt hva vi gjorde resten av dagen.
20.06.2010 - Mitt fantastiske, udødelige møte med Cinque Terre
Søndag 20.06.2010
Denne dagen gikk vi fra Levanto til Monterosso som lå 12 km sør-øst for Levanto. Det var en helt utrolig opplevelse, og atter en kontrast til Frankrike, hvor jeg hadde gått svært lite, og gjort svært lite. Jeg har aldri gjort så mye på en uke som jeg har gjort og sett i Italia:P Turen til Monterosso tok et par timer, og den var en berg-og-dalbane av svært imponerende visuelle inntrykk. Det intense havet mot de irrgrønne og fargesprakende fjellsidene med hager og olivenlunder. Jeg så flere sitronmeliser (jeg tror i hvert fall det er det de heter, de gule sommerfuglene) og flere små firfisler. Jeg svettet som en gris, som tiltrakk seg flere flyvende venner (aka mygg og andre flyvende skapninger). Etterhvert var det bare å vrenge av seg skjorta og løpe i sportsBH. Det var ganske godt å sette opp tempoet og løpe i varmen, og skylle ansiktet i nærmeste bekk. Jeg hadde Foo Fighters og Baba Yetu på øret da jeg løp langs en fantastisk labyrint av trær og århundregammle stier for å ta igjen pappa og Haakon som var et godt stykke foran meg og mamma, som stoppet omtrent hvert 10-20 skritt for å ta et bilde eller 3. Jeg er dessverre ingen poet, så det å beskrive de undrene jeg skuet på den turen, ville bli et makkverk uten like, og en skamplett i litteraturens navn. Men jeg kan si dette; alle sofagriser, gamle, unge, skrøpelige, amputerte, veltrente, og musikklinjeelever kan og BURDE gå Cinque Terre. Om ikke alle, så i hvert fall en (ikke Via dell'Amore, den er for enkel), og dere kommer til å være SÅ stolte av dere selv. Stiene er tunge i oppstigningen, men som Miley Cyrus sier; it's the climb.
Morsom trivia om Cinque Terre; disse stiene er på verdensarv-listen, og det er lagt ned flere steiner for å bevare dem enn det finnes totalt i den Kinesiske mur. Dette resulterer i mange, mange, MANGE trapper. Jeg har fått nok av trapper. Men turen er uomtvistelig vakker og alle trappene gjør ingenting for å ødelegge opplevelsen. Ta det som en utfordring, det er verdt det;)
HUSKELISTE FOR CINQUE TERRE:
- gå jevnt og husk å puste
- ha rikelig med drikke/vann (ikke sats på å fylle dem i bekkene), og gjerne en matbit
- ha gode sko, altså sko som du har gått ut, Converse funker helt supert, bare pass på der det har regnet, det kan være glatt eller gjørmete. Ikke ha på deg de splitter nye hvite, for å si det sånn (ha gjerne gnagsårplaster i lomma).
- Kle deg lett; Shorts, t-skjorte/topp og ankelsokker. Enkelt og greit.
- Solkrem er også en god ting:P
- Penger til togturen hjem og til en velfortjent is når turen er over ^^
Denne dagen gikk vi fra Levanto til Monterosso som lå 12 km sør-øst for Levanto. Det var en helt utrolig opplevelse, og atter en kontrast til Frankrike, hvor jeg hadde gått svært lite, og gjort svært lite. Jeg har aldri gjort så mye på en uke som jeg har gjort og sett i Italia:P Turen til Monterosso tok et par timer, og den var en berg-og-dalbane av svært imponerende visuelle inntrykk. Det intense havet mot de irrgrønne og fargesprakende fjellsidene med hager og olivenlunder. Jeg så flere sitronmeliser (jeg tror i hvert fall det er det de heter, de gule sommerfuglene) og flere små firfisler. Jeg svettet som en gris, som tiltrakk seg flere flyvende venner (aka mygg og andre flyvende skapninger). Etterhvert var det bare å vrenge av seg skjorta og løpe i sportsBH. Det var ganske godt å sette opp tempoet og løpe i varmen, og skylle ansiktet i nærmeste bekk. Jeg hadde Foo Fighters og Baba Yetu på øret da jeg løp langs en fantastisk labyrint av trær og århundregammle stier for å ta igjen pappa og Haakon som var et godt stykke foran meg og mamma, som stoppet omtrent hvert 10-20 skritt for å ta et bilde eller 3. Jeg er dessverre ingen poet, så det å beskrive de undrene jeg skuet på den turen, ville bli et makkverk uten like, og en skamplett i litteraturens navn. Men jeg kan si dette; alle sofagriser, gamle, unge, skrøpelige, amputerte, veltrente, og musikklinjeelever kan og BURDE gå Cinque Terre. Om ikke alle, så i hvert fall en (ikke Via dell'Amore, den er for enkel), og dere kommer til å være SÅ stolte av dere selv. Stiene er tunge i oppstigningen, men som Miley Cyrus sier; it's the climb.
Morsom trivia om Cinque Terre; disse stiene er på verdensarv-listen, og det er lagt ned flere steiner for å bevare dem enn det finnes totalt i den Kinesiske mur. Dette resulterer i mange, mange, MANGE trapper. Jeg har fått nok av trapper. Men turen er uomtvistelig vakker og alle trappene gjør ingenting for å ødelegge opplevelsen. Ta det som en utfordring, det er verdt det;)
HUSKELISTE FOR CINQUE TERRE:
- gå jevnt og husk å puste
- ha rikelig med drikke/vann (ikke sats på å fylle dem i bekkene), og gjerne en matbit
- ha gode sko, altså sko som du har gått ut, Converse funker helt supert, bare pass på der det har regnet, det kan være glatt eller gjørmete. Ikke ha på deg de splitter nye hvite, for å si det sånn (ha gjerne gnagsårplaster i lomma).
- Kle deg lett; Shorts, t-skjorte/topp og ankelsokker. Enkelt og greit.
- Solkrem er også en god ting:P
- Penger til togturen hjem og til en velfortjent is når turen er over ^^
18.06.2010 - Et snarlig farvel, og en fortsatt god reise.
18.06.2010
Tidlig fredag morgen var Villa Notre Dame i full sving. Kofferter ble pakket i siste liten, mat ble tatt ut av kjøleskapet, hver krik og krok ransakt i tilfelle vi glemte noe og ungene bestemte sitteplasser i bilen med en gang.
Servitøren fra La Grignot' bodde faktisk rett ovenfor oss, så han vinket og sa god morgen og god tur til oss da vi dro. Meget hyggelig mann. Jeg fikk sitte i fremsete i Onkel Bjørn sin bil, og vi kjørte i relativt kolonne frem til Nice - en feilkjøring kan koste en del mynt. De har meget med bomstasjoner i Frankrike...
Men vi kom oss frem, fikk levert leiebilen, og tuslet mot den andre bilutleien. Der sa vi alle våre farvel, og jeg har sagt at jeg skal besøke Bø, Arendal og Mo snart:) Jeg gleder meg. Så tok vi bagasjen og gikk mot holdeplassene. Jeg og mine gikk mot bussen, resten gikk mot flyplassen. Således skilles Mikalsen.
Vi kom på en buss (heldigvis uten frekke tyskerter) og dro til togstasjonen hvor vi skulle ta tog til Ventimiglia og deretter Levanto. Ventimiglia er en nordliggende by, som er en slags port inn til Italia med tog, bortsett fra Monaco. Det er ikke spesielt morsomt å vente i Ventimiglia. Førsteinntrykket gjelder i all hovedsak; norsk og italiensk servicekultur er veldig forskjellige. Italienernes holdning til turister er at de ikke behøver å smile eller være imøtekommende, fordi de kommer aldri til å se oss igjen, og det kommer alltid nye turister, så de trenger ikke være redde for at forretningen skal lide. De har et helt idiotisk kassesystem/matsalsystem. Når du kommer inn på stasjonen og inn i matsalen blir du møtt av overdådide skranker fyllt med mat, drikke, hyller på hyller med godteri og sjokolade som kunne gitt vann i munnen på hvemsomhelst. Men du kan ikke bare gå bort til nevnte skranke og gi en bestilling. Å nei. Du må gå bort og bestille det du vil ha og betale først i en annen skranke, hvor du får en kvittering som du skal gi til betjeningen bak mat/kaffe/godteriskranken. Idiotsystem. I tillegg snakker få av dem engelsk, så det blir mye tegnspråk og gibberish. Da broren min skulle sette seg ned i et "restaurant-område" med et pizzastykke ble han jaget bort, fordi at det område var reservert for folk som bestile av den nederste skranken, som hadde tallerkenmat, altså biff, store porsjoner spagetti etc. Stakkars Haakon måtte gå ut av terminalen og spise på plattformen. Ikke et smil er det å få fra noen:P de bare kaster tingene til deg, uten at de så mye som ser på deg. Det er helt ufattelig for oss bortskjemte nordmenn som forventer godt humør og vanlig folkeskikk av dem som skal servere oss. Men slik er det nå bare, kulturkræsj er å finne overalt, som for eksempel i Ungarn hvor de skiller seg idiomisk fra oss ved at når de nikker mener de nei, og ja når de rister på hodet.
Men det skal også nevnes at dette gjelder for det meste i storbyer. I mindre landsbyer er de MYE hyggeligere, de er bortimot søte, i hvert fall på restauranter. De prøver så godt de kan å forstå deg når du prøver deg på italiensk. Betjeningen på gelateriene er som oftest veldig glad i turister, det merket jeg når vi gikk til Levantos nabokommune Bonassola, og når vi gikk Cinque Terre. Der hilser de med et "prego" eller "ciao" og ser spørrende på deg, og så begynner gestikuleringen og pekingen:P "ehhh, dueeeee (viser to fingre) with pistatshio ee tsåkkålatto?" (med typisk Norsk-spørre-ending...) og de peker og nikker bekreftende på de fantastiske boksene i frysedisken med hjemmelaget is. På restauranter bruker de også mye "prego", det er et altmulig ord; prego-værsågod, prego prego-såså, det går bra, prego-velbekomme, prego-hva kan jeg gjøre for deg etc etc. I små landsbyer holder det å peke på hva du vil ha, og nevne drikke på gebrokkent engelsk. De forstår Coka og vino:P
Så, hvor var vi? Jo, i Ventimiglia. Toget vårt gikk ikke før om et par timer, så Haakon, mamma og jeg gikk inn til sentrum for å shoppe. Pappa satt på togstasjonen med boken sin, og passet bagasjen. Jeg ble språkforvirret med en gang vi kjørte over grensen. Plutselig skulle man si "per favore", ikke "s'il vous plâit", og "avete", ikke "avez-vous". Jeg fikk helt gangsperre i den delen av hjernen som forholder seg til språk. Men det gikk relativt bra, fordi at siden Ventimiglia ligger ganske nært Frankrike er det også mange skilt som står på fransk :D det var ganske morsomt å lese to latinske språk om en annen som er ganske like. Jeg trodde kanskje spansken skulle komme litt med, men verbene og ordlyden i Italia er så utrolig forskjellig. Jeg kan ikke si "Yo quiero", de sier "vorrei". Men de skjønner "agua con gas". Jeg måtte le litt da vi dro til Pisa, fordi det er sinnsykt med amerikanere i Italia, og når de spør etter vann med kullsyre spør de etter vann med bensin xD (yes, I'll have a agua with gas, please). Haha.
Vi kom oss på toget, og vi kom så smått om senn til Levanto, og selvfølgelig begynte det å hølje ned xD Vi søkte tilflukt under noen lite-hjelpsomme palmetrær ved siden av veien, mens vi prøvde å holde bagasjen tørr, og samtidig dra frem regnjakker. Vi hadde gått feil først, men vi fant frem til leilighet nr.34, hvor vi ble møtt av den triveligste italieneren jeg har møtt. Han viste oss heisen og opp i 4 etasje (som blir 3.etasje for dem). Der møtte jeg Gry (Solveig?) med et "allora!" og hun viste oss en kritthvit leilighet, som var en enorm kontrast til kunstmonsteret Villa Notre Dame:P Men det var rent, og ryddig med to soverom, to bad, to balkonger og kjøkken. Kjempekoselig. Hun viste oss også hvor de nærmeste matbutikkene lå på et kart, i racerfart slik at vi skulle rekke å handle, evt ta ut penger. Mamma sprang ut i regnværet igjen, men hun rakk ikke å handle. Vi prøvde oss frem med den å-så-ubrukelige TV'en og det alltid sviktende nettet til naboen. Det var et meget behagelig sted å bo. Vi gikk og spiste på en restaurant like rundt hjørne hvor fotballkampen sto på. Det var forøvrig en TV-skjerm overalt med en fotballkamp, i alle byene vi var i:P Du skulle ha hørt den heiingen og skrålingen når Italia scoret.."aiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaia!!!! I-talia, I-talia!" Helt villt:P
Tidlig fredag morgen var Villa Notre Dame i full sving. Kofferter ble pakket i siste liten, mat ble tatt ut av kjøleskapet, hver krik og krok ransakt i tilfelle vi glemte noe og ungene bestemte sitteplasser i bilen med en gang.
Servitøren fra La Grignot' bodde faktisk rett ovenfor oss, så han vinket og sa god morgen og god tur til oss da vi dro. Meget hyggelig mann. Jeg fikk sitte i fremsete i Onkel Bjørn sin bil, og vi kjørte i relativt kolonne frem til Nice - en feilkjøring kan koste en del mynt. De har meget med bomstasjoner i Frankrike...
Men vi kom oss frem, fikk levert leiebilen, og tuslet mot den andre bilutleien. Der sa vi alle våre farvel, og jeg har sagt at jeg skal besøke Bø, Arendal og Mo snart:) Jeg gleder meg. Så tok vi bagasjen og gikk mot holdeplassene. Jeg og mine gikk mot bussen, resten gikk mot flyplassen. Således skilles Mikalsen.
Vi kom på en buss (heldigvis uten frekke tyskerter) og dro til togstasjonen hvor vi skulle ta tog til Ventimiglia og deretter Levanto. Ventimiglia er en nordliggende by, som er en slags port inn til Italia med tog, bortsett fra Monaco. Det er ikke spesielt morsomt å vente i Ventimiglia. Førsteinntrykket gjelder i all hovedsak; norsk og italiensk servicekultur er veldig forskjellige. Italienernes holdning til turister er at de ikke behøver å smile eller være imøtekommende, fordi de kommer aldri til å se oss igjen, og det kommer alltid nye turister, så de trenger ikke være redde for at forretningen skal lide. De har et helt idiotisk kassesystem/matsalsystem. Når du kommer inn på stasjonen og inn i matsalen blir du møtt av overdådide skranker fyllt med mat, drikke, hyller på hyller med godteri og sjokolade som kunne gitt vann i munnen på hvemsomhelst. Men du kan ikke bare gå bort til nevnte skranke og gi en bestilling. Å nei. Du må gå bort og bestille det du vil ha og betale først i en annen skranke, hvor du får en kvittering som du skal gi til betjeningen bak mat/kaffe/godteriskranken. Idiotsystem. I tillegg snakker få av dem engelsk, så det blir mye tegnspråk og gibberish. Da broren min skulle sette seg ned i et "restaurant-område" med et pizzastykke ble han jaget bort, fordi at det område var reservert for folk som bestile av den nederste skranken, som hadde tallerkenmat, altså biff, store porsjoner spagetti etc. Stakkars Haakon måtte gå ut av terminalen og spise på plattformen. Ikke et smil er det å få fra noen:P de bare kaster tingene til deg, uten at de så mye som ser på deg. Det er helt ufattelig for oss bortskjemte nordmenn som forventer godt humør og vanlig folkeskikk av dem som skal servere oss. Men slik er det nå bare, kulturkræsj er å finne overalt, som for eksempel i Ungarn hvor de skiller seg idiomisk fra oss ved at når de nikker mener de nei, og ja når de rister på hodet.
Men det skal også nevnes at dette gjelder for det meste i storbyer. I mindre landsbyer er de MYE hyggeligere, de er bortimot søte, i hvert fall på restauranter. De prøver så godt de kan å forstå deg når du prøver deg på italiensk. Betjeningen på gelateriene er som oftest veldig glad i turister, det merket jeg når vi gikk til Levantos nabokommune Bonassola, og når vi gikk Cinque Terre. Der hilser de med et "prego" eller "ciao" og ser spørrende på deg, og så begynner gestikuleringen og pekingen:P "ehhh, dueeeee (viser to fingre) with pistatshio ee tsåkkålatto?" (med typisk Norsk-spørre-ending...) og de peker og nikker bekreftende på de fantastiske boksene i frysedisken med hjemmelaget is. På restauranter bruker de også mye "prego", det er et altmulig ord; prego-værsågod, prego prego-såså, det går bra, prego-velbekomme, prego-hva kan jeg gjøre for deg etc etc. I små landsbyer holder det å peke på hva du vil ha, og nevne drikke på gebrokkent engelsk. De forstår Coka og vino:P
Så, hvor var vi? Jo, i Ventimiglia. Toget vårt gikk ikke før om et par timer, så Haakon, mamma og jeg gikk inn til sentrum for å shoppe. Pappa satt på togstasjonen med boken sin, og passet bagasjen. Jeg ble språkforvirret med en gang vi kjørte over grensen. Plutselig skulle man si "per favore", ikke "s'il vous plâit", og "avete", ikke "avez-vous". Jeg fikk helt gangsperre i den delen av hjernen som forholder seg til språk. Men det gikk relativt bra, fordi at siden Ventimiglia ligger ganske nært Frankrike er det også mange skilt som står på fransk :D det var ganske morsomt å lese to latinske språk om en annen som er ganske like. Jeg trodde kanskje spansken skulle komme litt med, men verbene og ordlyden i Italia er så utrolig forskjellig. Jeg kan ikke si "Yo quiero", de sier "vorrei". Men de skjønner "agua con gas". Jeg måtte le litt da vi dro til Pisa, fordi det er sinnsykt med amerikanere i Italia, og når de spør etter vann med kullsyre spør de etter vann med bensin xD (yes, I'll have a agua with gas, please). Haha.
Vi kom oss på toget, og vi kom så smått om senn til Levanto, og selvfølgelig begynte det å hølje ned xD Vi søkte tilflukt under noen lite-hjelpsomme palmetrær ved siden av veien, mens vi prøvde å holde bagasjen tørr, og samtidig dra frem regnjakker. Vi hadde gått feil først, men vi fant frem til leilighet nr.34, hvor vi ble møtt av den triveligste italieneren jeg har møtt. Han viste oss heisen og opp i 4 etasje (som blir 3.etasje for dem). Der møtte jeg Gry (Solveig?) med et "allora!" og hun viste oss en kritthvit leilighet, som var en enorm kontrast til kunstmonsteret Villa Notre Dame:P Men det var rent, og ryddig med to soverom, to bad, to balkonger og kjøkken. Kjempekoselig. Hun viste oss også hvor de nærmeste matbutikkene lå på et kart, i racerfart slik at vi skulle rekke å handle, evt ta ut penger. Mamma sprang ut i regnværet igjen, men hun rakk ikke å handle. Vi prøvde oss frem med den å-så-ubrukelige TV'en og det alltid sviktende nettet til naboen. Det var et meget behagelig sted å bo. Vi gikk og spiste på en restaurant like rundt hjørne hvor fotballkampen sto på. Det var forøvrig en TV-skjerm overalt med en fotballkamp, i alle byene vi var i:P Du skulle ha hørt den heiingen og skrålingen når Italia scoret.."aiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaia!!!! I-talia, I-talia!" Helt villt:P
mandag 21. juni 2010
17.juni; hvor Marianne kommer, og med henne kommer mat og vann i kranen.
Litt etter at jeg var ferdig med å skrive det forrige innlegget hørte vi et "TUUUUT!"
utenfra, og jeg og Haakon løp om kapp til døra. Der kom Tante Eva, Onkel Bjørn og Marianne
med mye, mye mat, vann og godsaker. Vi jublet nærmest. Sist vi hørte fra dem hadde de sittet
fast i trafikkø i St.Aygulf, men de kom seg heldigvis fram. Så det ble ordnet til et
ordentlig festmåltid, hvor tante Mette virkelig lot oss få gasse i oss. Nam nam fra ene
bordende til en annen.
Marianne og jeg lekte litt med småjentene før vi tok oss en øl hver og stakk opp på den
øverste balkongen for å se ut over landsbyen og prate.
Mamma ropte på oss, og vi samlet oss til den andre store middagen hvor hele familien var til
stede. Onkel Viggo sa noen ord, tante Mette sa noen ord, jeg sa vel også noe i rusen, og
bestefar fortalte flere historier fra den tida pappa, onkel B og tante M ble født.
Kvelden varte lenge og vel, og vi lo og hørte mye som vi ikke visste om våre kjære patriark
og matriark. Det var kjempemorsomt å ta en tilnærmet tidsreise tilbake til den gang hvor
bestefar hadde brunt hår og bestemor ikke brukte briller.
Marianne og jeg tok kveld litt etterpå, og gikk opp for å se en film. Det ble til at hun
sovnet midt i, og det ble natt i 2-tiden.
utenfra, og jeg og Haakon løp om kapp til døra. Der kom Tante Eva, Onkel Bjørn og Marianne
med mye, mye mat, vann og godsaker. Vi jublet nærmest. Sist vi hørte fra dem hadde de sittet
fast i trafikkø i St.Aygulf, men de kom seg heldigvis fram. Så det ble ordnet til et
ordentlig festmåltid, hvor tante Mette virkelig lot oss få gasse i oss. Nam nam fra ene
bordende til en annen.
Marianne og jeg lekte litt med småjentene før vi tok oss en øl hver og stakk opp på den
øverste balkongen for å se ut over landsbyen og prate.
Mamma ropte på oss, og vi samlet oss til den andre store middagen hvor hele familien var til
stede. Onkel Viggo sa noen ord, tante Mette sa noen ord, jeg sa vel også noe i rusen, og
bestefar fortalte flere historier fra den tida pappa, onkel B og tante M ble født.
Kvelden varte lenge og vel, og vi lo og hørte mye som vi ikke visste om våre kjære patriark
og matriark. Det var kjempemorsomt å ta en tilnærmet tidsreise tilbake til den gang hvor
bestefar hadde brunt hår og bestemor ikke brukte briller.
Marianne og jeg tok kveld litt etterpå, og gikk opp for å se en film. Det ble til at hun
sovnet midt i, og det ble natt i 2-tiden.
torsdag 17. juni 2010
17.juni: Flommen letter
Jeg våknet i halv åtte tiden av at det kom et enormt brak utenfor. Lyn og kraftig torden brølte og stormet. Jeg prøvde å snu meg og ignorere det, men det var litt for..skal vi si høylydt? Strømmen kom tilbake i ca.2 timer, men så gikk den igjen, og den kom ikke på igjen før i seks tiden. Jeg har sittet på bloggen siden da og skrevet inn de snevre notatene mine:P
Dagen begynte med lyn og torden, og at pappa og jeg gikk på brødjakt. Butikkene hadde strøm nok til å åpne, så vi fikk brød, frokostblanding, melk og pålegg til å ta med hjem. Vi slengte oss så ut på bassengkanten og slikket sol ut i de lange ettermiddagstimer. Jeg har ikke vært nede og sett på hvordan det er i sentrum, men tante, onkel Jarle og ungene dro på utflukt til havet, og de sa at det var brunt helt ut til 200 m. Så vi kan vel si at den brune elva er på rett vei ut i havet. Men Darguignan har det enda helt grusomt. Vi så nettopp på nyhetene, 25 døde..det er grusomt. Familien min har vært helt utrolig heldig..
Med mindre strømmen forsvinner kommer jeg tilbake i kveld med flere oppdateringer om meg og Roquebrune sur Argens.
"Så reiste jeg til Roquebrune, foruten grunn, til Roquebrune..." xD
Hvis jeg finner et horoskop som sier: "This is the year to travel", skal jeg personlig lete opp vedkommende og GJELLE HAM!
Dagen begynte med lyn og torden, og at pappa og jeg gikk på brødjakt. Butikkene hadde strøm nok til å åpne, så vi fikk brød, frokostblanding, melk og pålegg til å ta med hjem. Vi slengte oss så ut på bassengkanten og slikket sol ut i de lange ettermiddagstimer. Jeg har ikke vært nede og sett på hvordan det er i sentrum, men tante, onkel Jarle og ungene dro på utflukt til havet, og de sa at det var brunt helt ut til 200 m. Så vi kan vel si at den brune elva er på rett vei ut i havet. Men Darguignan har det enda helt grusomt. Vi så nettopp på nyhetene, 25 døde..det er grusomt. Familien min har vært helt utrolig heldig..
Med mindre strømmen forsvinner kommer jeg tilbake i kveld med flere oppdateringer om meg og Roquebrune sur Argens.
"Så reiste jeg til Roquebrune, foruten grunn, til Roquebrune..." xD
Hvis jeg finner et horoskop som sier: "This is the year to travel", skal jeg personlig lete opp vedkommende og GJELLE HAM!
16.juni: DEN STØRSTE FLOMMEN SIDEN 1827
Jeg våknet til at det var blitt litt lysere, men strømmen var fremdeles fravikende med sitt nærvær. Bassengets renseanlegget var slått av, sammen med kjøleskap og fryser. Ikke hadde vi mat heller, og telefonbatteriene begynte å bli tomme, men det var ikke det verste; Roquebrune hadde blitt oversvømmet i løpet av natten. Hele nedre del av sentrum var dekket av en brun elv. På fortauene lå det opprevet gulvbelegg og tepper fra folk som prøvde å fjerne flommen fra husene sine. Flere butikker hadde brunt slam på gulvet, sammen med blader, løv og varene deres lå på gulvet, dekket i gørr. Nam... Veiene ut fra Roquebrune var stengt både mot sjøen og fra fjellene. Draguignan, en by nord herifra, er det mye verre med. Der har flere omkommet, og vannivået er mye høyere der. Stakkars mennesker. Det har ikke vært så mye regn på nesten 200 år...det har ikke skjedd noe lignende på sørkysten så lenge noen av innbyggerene kan huske. Dette er historisk. Jeg siterer Ingrid; "Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme, dette har aldri skjedd med meg før"!
Vi gikk opp på en høyde over byen, og der kunne vi se at områdene utenfor sentrum var nå redusert til en sumplignende sak; en brun elv, eller en brun innsjø dekket hager, gårder, første etasjer og bruer så langt vi kunne se i den retningen. Jeg kunne ikke unngå å tenke på de stakkars menneskene som våknet av at de hadde vann til knærne. Det ble laget til et Røde Kors senter i en gymsal hvor det ble holdt innsamling av mat, klær, og soveplasser. Tante hadde gått ut på leting etter mat, og ble henvist dit, men hun kunne ikke få seg til å ta noen av skalkene som lå der. Vi var jo fjorten stykker, og vi har plass å bo. Det er andre som behov for hjelp.
Resten av dagen flommet himmelen over av helikoptere. Hjelpemannskap var nede i byen, men ingen kunne svare på når strømmen ville komme tilbake, eller når vi kunne komme oss ut av byen. Hjemme angrep ungene bassenget, og ble der resten av kvelden. De hadde fått kjøpt seg et badedyr, en hummer av noe slag. Tante hjalp meg så med å dekke håret mitt i en en Henna-gjørme, og deretter en plastpose. Alle lå og slikket ettermiddagssola, bortsett fra de som av og til sprang ut på leting etter en vei ut av byen, eller et sted som kunne holde åpent og selge mat. Alle veiene ut og inn av byen, men det var rykter om at det gikk an å komme til Frejus, og at der var åpne supermerkadoer der. Mens de var ute avdekte jeg håret mitt, og ikke så overaskende hadde svært lite skjedd. Men det var da verdt et forsøk. Så når jeg kommer hjem må det sterkere skyts til:P
Oppsummering; vi var uten mat, strøm, tomme mobilbatterier, og hadde lite vann. Men vi hadde sol, sommer og hverandre. På kvelden fikk vi også beskjed om at La Grignot' hadde åpent fordi han ville selge unna maten de hadde før den ble dårlig. Onkel Bjørn fortalte oss at han hadde bestilt billett til Marianne fra Torp i morgen tidlig, til tross for omstendighetene. Mamma sa at hun ville gjort det samme med meg. Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort, det er bare snakk om at hun får en dag sammen med oss alle, men jeg lurer på om det er verdt det. Hvor ofte får vi samlet familien slik som dette? Det tok oss bare fem år siden sist...Jeg skjønner at pengene kanskje har noe å si, men jeg tror at jeg ville ha gjort det jeg kunne for å få min datter ned sammen med resten av familien, om det var
spiste og drakk godt, og kjøpte med oss en kasse med "boissions" = drikkevarer:)
Når vi kom hjem skulle vi ordne til med Geni. Onkel Bjørn hadde tatt en del telefoner til forsikringsselskapet sitt, for å høre om de fikk dekt utgiftene fra turen. Det er faktisk unntakstilstand her nede, og det er erklært katastrofeområde.
Jeg sensurerer konsekvensene av denne handlingen.
Det ble litt sent, men vi gikk til sengs med varme tanker mot strøm, dusjing, toalett som ikke trenger hjelp til å spyle og nok mat til alle.
Vi gikk opp på en høyde over byen, og der kunne vi se at områdene utenfor sentrum var nå redusert til en sumplignende sak; en brun elv, eller en brun innsjø dekket hager, gårder, første etasjer og bruer så langt vi kunne se i den retningen. Jeg kunne ikke unngå å tenke på de stakkars menneskene som våknet av at de hadde vann til knærne. Det ble laget til et Røde Kors senter i en gymsal hvor det ble holdt innsamling av mat, klær, og soveplasser. Tante hadde gått ut på leting etter mat, og ble henvist dit, men hun kunne ikke få seg til å ta noen av skalkene som lå der. Vi var jo fjorten stykker, og vi har plass å bo. Det er andre som behov for hjelp.
Resten av dagen flommet himmelen over av helikoptere. Hjelpemannskap var nede i byen, men ingen kunne svare på når strømmen ville komme tilbake, eller når vi kunne komme oss ut av byen. Hjemme angrep ungene bassenget, og ble der resten av kvelden. De hadde fått kjøpt seg et badedyr, en hummer av noe slag. Tante hjalp meg så med å dekke håret mitt i en en Henna-gjørme, og deretter en plastpose. Alle lå og slikket ettermiddagssola, bortsett fra de som av og til sprang ut på leting etter en vei ut av byen, eller et sted som kunne holde åpent og selge mat. Alle veiene ut og inn av byen, men det var rykter om at det gikk an å komme til Frejus, og at der var åpne supermerkadoer der. Mens de var ute avdekte jeg håret mitt, og ikke så overaskende hadde svært lite skjedd. Men det var da verdt et forsøk. Så når jeg kommer hjem må det sterkere skyts til:P
Oppsummering; vi var uten mat, strøm, tomme mobilbatterier, og hadde lite vann. Men vi hadde sol, sommer og hverandre. På kvelden fikk vi også beskjed om at La Grignot' hadde åpent fordi han ville selge unna maten de hadde før den ble dårlig. Onkel Bjørn fortalte oss at han hadde bestilt billett til Marianne fra Torp i morgen tidlig, til tross for omstendighetene. Mamma sa at hun ville gjort det samme med meg. Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort, det er bare snakk om at hun får en dag sammen med oss alle, men jeg lurer på om det er verdt det. Hvor ofte får vi samlet familien slik som dette? Det tok oss bare fem år siden sist...Jeg skjønner at pengene kanskje har noe å si, men jeg tror at jeg ville ha gjort det jeg kunne for å få min datter ned sammen med resten av familien, om det var
spiste og drakk godt, og kjøpte med oss en kasse med "boissions" = drikkevarer:)
Når vi kom hjem skulle vi ordne til med Geni. Onkel Bjørn hadde tatt en del telefoner til forsikringsselskapet sitt, for å høre om de fikk dekt utgiftene fra turen. Det er faktisk unntakstilstand her nede, og det er erklært katastrofeområde.
Jeg sensurerer konsekvensene av denne handlingen.
Det ble litt sent, men vi gikk til sengs med varme tanker mot strøm, dusjing, toalett som ikke trenger hjelp til å spyle og nok mat til alle.
15.juni; Middelalderslott og bibelske stormer.
I dag hadde tante foreslått at vi skulle kjøre til en landsby lenger nord, Saint Paul de Vence og spise lunsj. Jeg kjørte med Haakon, Mathias, tante Eva og onkel Bjørn, i bilen med GPS. De andre hadde bare et forferdelig dårlig kart, og slet utrolig med å komme seg inn og ut av disse små, snirklete byene som ligger langs Rivieraen...Vi skulle først kjøre til og møtes i parfymebyen Grasse, som hadde en imponerende utsikt, og et litt mindre imponerende gateoppsett. BITTESMÅ GATER, OG ENDA MINDRE OG FORVIRRENDE RUNDKJØRINGER! Vår bil kom dit først takket være GPSen, men de andre holdt på å rote rundt nede et annet sted. De kom seg frem til Grasse så smått om sen, men det tok enda lenger tid for dem å komme seg ut. Derfor er det nå en stående vits om at alle veier i Grasse fører til Grasse, men få fører deg ut.
Vår bil kom først til den meget sjarmerende landsbyen Saint Paul de Vence, som opprinnelig var en middelalderborg, som nå var konvertert til turistmekka; gjennom en portal kom vi opp i en høyde med en luftfuktighet som kunne tatt knekken på Eli Hagen sin sveis. Det var smug på smug, veit på veit med små butikker og lunsjbarer. Det var lite som falt i smak hos meg i hvert fall. Det de hadde av klær var som om de hadde tatt diverse fargerike fugler og fisker og sprengt dem ut over egyptisk bomull. De tok seg i hvert fall betalt som OM det var egyptisk bomull. Det var teknisk sett en del butikker som hadde bare hvite klær av egyptisk bomull, men det er ikke poenget! Poenget var at det var nesten bare "Le harry" og "Le über-tacky", og resten var ikke verdt å sniffe på:P
Men det var en utrolig hyggelig plass, du kunne utforske hver eneste trapp og smug, uten å bli lei. Alt er bygd i stein, med planter og eføy som påkledning.
Vi kom som sagt først, og de andre var ikke langt etter, så vi gikk på leting etter mat og souvenirer. Jeg lette fortsatt etter Henna og noe pent til mine kjære. Jeg fant...et postkort. Vi ble nektet å spise på en lunsjbar fordi det var for mange av oss og bare en av servitørene. Tante Mette ble litt småforbanna, men det var ikke noe annet å gjøre enn å traske ned ett par meter og kjøpe sandwicher, vann, brus og kaffe og en patetisk imitasjon av en hamburger. Men mat er alltid mat for den som er sulten nok. Vi tenkte vi kunne handle senere til en bedre middag hjemme, og "ingen andre var invitert" ^^ Vi satt på en mur ovenfor matutsalget, det var litt stilig; se for deg det bildet med de bygningsarbeiderne som spiser lunsj på en bjelke. Sånn så vi ut, bare med ryggen til xD
Etter lunsj måtte vi begynne å tenke tidskjema, hvis vi skulle rekke å handle mat. Så vi ble en time til, og mot slutten av besøket begynte det å regne, så vi spurtet mot bilene. Tante Eva og onkel Bjørn løp til en minibank for å ta ut bompenger. Plutselig så jeg at jeg satt rett ved siden av et apotek. Har de Henna her, tro? JA! Jeg traff mamma utenfor og sa at jeg hadde funnet Henna, hvorpå hun svarte "Å henn'a?" [insert latterbrøl]. Hun har sine stunder...
Vi kjørte så til Cannes siden vi var i nærheten. Jeg gikk med Tante Eva fordi hun ville shoppe. De andre gikk langs kysten. Jeg fant ingenting, men fikk tatt en del bilder av "fasjonable" butikker. Tante ga meg en topp i gave, den var kjempefin. Da vi møtte de andre bar det blitt for sent til å finne et sted å spise så vi dro hjem.
Men dagen var ikke over...
Vår bil kom frem først, så klart, men vi klarte ikke å åpne døren. Strømmen var nemlig godt og døren ble åpnet ved å trykke inn en kode på et panel ved døra...som såklart var elektronisk. Onkel Bjørn sa, dette gidder vi ikke, nå går vi og spiser. Så vi turet ned på La Grignot', og vi la fort merke til at resten av landsbyen var mørklagt. Folket kom like etterpå, og vi diskuterte hvordan vi skulle komme oss inn. Like etter at vi hadde bestilt, begynte det så smått og regne. Ikke bare regne, himmelen virkelig åpnet seg, og tømte seg utover landsbyen og hele Var kommunen, og kanskje litt av Maritime. Det fosset, jeg har aldri sett så tungt et regn!
Men vi koste oss likevel under taket, med en meget hyggelig servitør, som sikkert ser på oss som stamkunder nå. Han er morsom^^
Vi spiste mye og drakk enda mer. Jeg sjanglet hjem for å si det sånn...Da jeg kom hjem var strømmen fremdeles fraværende, og pappa hadde vært på lys-patrulje. Huset var opplyst med stearinlys, i trappen og i stua. Vi endte kvelden med litt "trivia" fra Haakons teoribok. Det regnet hele natten.
Vår bil kom først til den meget sjarmerende landsbyen Saint Paul de Vence, som opprinnelig var en middelalderborg, som nå var konvertert til turistmekka; gjennom en portal kom vi opp i en høyde med en luftfuktighet som kunne tatt knekken på Eli Hagen sin sveis. Det var smug på smug, veit på veit med små butikker og lunsjbarer. Det var lite som falt i smak hos meg i hvert fall. Det de hadde av klær var som om de hadde tatt diverse fargerike fugler og fisker og sprengt dem ut over egyptisk bomull. De tok seg i hvert fall betalt som OM det var egyptisk bomull. Det var teknisk sett en del butikker som hadde bare hvite klær av egyptisk bomull, men det er ikke poenget! Poenget var at det var nesten bare "Le harry" og "Le über-tacky", og resten var ikke verdt å sniffe på:P
Men det var en utrolig hyggelig plass, du kunne utforske hver eneste trapp og smug, uten å bli lei. Alt er bygd i stein, med planter og eføy som påkledning.
Vi kom som sagt først, og de andre var ikke langt etter, så vi gikk på leting etter mat og souvenirer. Jeg lette fortsatt etter Henna og noe pent til mine kjære. Jeg fant...et postkort. Vi ble nektet å spise på en lunsjbar fordi det var for mange av oss og bare en av servitørene. Tante Mette ble litt småforbanna, men det var ikke noe annet å gjøre enn å traske ned ett par meter og kjøpe sandwicher, vann, brus og kaffe og en patetisk imitasjon av en hamburger. Men mat er alltid mat for den som er sulten nok. Vi tenkte vi kunne handle senere til en bedre middag hjemme, og "ingen andre var invitert" ^^ Vi satt på en mur ovenfor matutsalget, det var litt stilig; se for deg det bildet med de bygningsarbeiderne som spiser lunsj på en bjelke. Sånn så vi ut, bare med ryggen til xD
Etter lunsj måtte vi begynne å tenke tidskjema, hvis vi skulle rekke å handle mat. Så vi ble en time til, og mot slutten av besøket begynte det å regne, så vi spurtet mot bilene. Tante Eva og onkel Bjørn løp til en minibank for å ta ut bompenger. Plutselig så jeg at jeg satt rett ved siden av et apotek. Har de Henna her, tro? JA! Jeg traff mamma utenfor og sa at jeg hadde funnet Henna, hvorpå hun svarte "Å henn'a?" [insert latterbrøl]. Hun har sine stunder...
Vi kjørte så til Cannes siden vi var i nærheten. Jeg gikk med Tante Eva fordi hun ville shoppe. De andre gikk langs kysten. Jeg fant ingenting, men fikk tatt en del bilder av "fasjonable" butikker. Tante ga meg en topp i gave, den var kjempefin. Da vi møtte de andre bar det blitt for sent til å finne et sted å spise så vi dro hjem.
Men dagen var ikke over...
Vår bil kom frem først, så klart, men vi klarte ikke å åpne døren. Strømmen var nemlig godt og døren ble åpnet ved å trykke inn en kode på et panel ved døra...som såklart var elektronisk. Onkel Bjørn sa, dette gidder vi ikke, nå går vi og spiser. Så vi turet ned på La Grignot', og vi la fort merke til at resten av landsbyen var mørklagt. Folket kom like etterpå, og vi diskuterte hvordan vi skulle komme oss inn. Like etter at vi hadde bestilt, begynte det så smått og regne. Ikke bare regne, himmelen virkelig åpnet seg, og tømte seg utover landsbyen og hele Var kommunen, og kanskje litt av Maritime. Det fosset, jeg har aldri sett så tungt et regn!
Men vi koste oss likevel under taket, med en meget hyggelig servitør, som sikkert ser på oss som stamkunder nå. Han er morsom^^
Vi spiste mye og drakk enda mer. Jeg sjanglet hjem for å si det sånn...Da jeg kom hjem var strømmen fremdeles fraværende, og pappa hadde vært på lys-patrulje. Huset var opplyst med stearinlys, i trappen og i stua. Vi endte kvelden med litt "trivia" fra Haakons teoribok. Det regnet hele natten.
14.juni: Blåtur til Saint Martin
I dag hadde vi tenkt en utflukt til Chateau Saint Martin, hvor vi skulle få omvisning i vinkjelleren, ha litt vinsmaking, og så få servert en tre-retters lunsj. Vi kom til Chateauet før 12, men hun som skulle vise oss rundt var ikke ferdig (franskmenn kommer ALDRI for tidlig, visstnok), så vi måtte bare tusle rundt på området. Innimellom kom det tuslende noen hunder, gamle og unge, små og store. Og et usedvanlig puddelpar...Pongo og Perdita gone puddel, liksom...
Vi ble så møtt av Solveig, hun som skulle vise oss rundt. Hun var opprinnelig fra Ålesund, og hadde jobbet på Saint Martin i mange år, men nå drev hun og mannen hennes med catering, og lånte chateauet som "venue". Hun viste oss det opprinnelige Chateauet som ble bygd i 1740 av en marquis som en bryllupsgave til datteren sin. Rundt bygget var det plantet lønnetre fra samme år som huset. Litt bortenfor der lå hundene (den nåværende grevinnen, som er meget gammel, er dyrelesker og har flere hunder og hester) og koste seg i skyggen. Det var midt på dagen, steiksol og veldig tørt - det var det en ny duft i hver himmelretning; sand, byggematerialet og stein, grus, skygge og fuktig jord, blomster, løv og vinranker, sol, lavendel og murstein.
Vi gikk inn i hovedhuset, som opprinnelig var et kloster brukt av munker på 1400-tallet, og før det igjen på 1100-tallet. Gulvet var sement med mange avlange og småe steiner lagt ned. Der sto mange stoler, og hyller med vin, honning, saft og sennep. I taket hang det flere lysekroner. Vi gikk ned en mørk trapp ned til vinkjelleren hvor det var enda mørkere. Vin trenger mørke, stillhet og normal temperatur for å bli god for å si det sånn. Det var store eiketønner som stammet fra 1400-tallet, og da munkene bodde her. De var dog ikke i bruk, pga den råtne eikesmaken som ble satt på vinen og tømmeret, selv om de enda er i god stand. Som barn måtte grevinnen krype inn i en liten luke nederst på tønnene og vaske innvendig, fordi hun var den eneste som var liten nok til å komme igjennom. Solveig fortalte også at like bortenfor vinåkrene ligger en arkeologisk utgravingsplass, som har vist at allerede for 2000 år siden kunne romerne lage olivenolje og vin, allerede i år 70 f.Kr. Fascinating!
Vi gikk så opp i hovedrommet, og smakte på en lang liste med hvit, rød og rosévin. Jeg klarte bare å smake på to hvite og en rosé...jeg er for billig i drift og jeg er ingen vindrikker:P
Etter vinsmaking og honningshopping, gikk vi ut i den enorme hagen, hvor vi fikk servert en tre-retters lunsj, med taler og sang til ære for jubilantene våre; Bestemor Liv og Bestefar Mathias, de sprekeste 80åringene jeg kjenner, som innimellom ble avbrutt av hurtigtoget som lå rett ved siden av. Før maten begynte jeg bare å nynne på en sonate av Mozart, og mamma nynnet en understemme, med teksten "Nam-nam nam nammm namm nam-nam namm". Derfor ble det Nam-sangen. [TOG]
Til forrett fikk vi en nyyydelig risotto med aspargespurré, skinke, fløte, dandert med serranoskinke og asparges. Nam! Før vi dro hadde tante trukket meg, Haakon og Mathias til side og bedt oss om å lese ett par "telegram", som liksom skulle ha kommet til bestefar. Jeg leste det første, som var en hilsen fra naboene deres til Hauknes. Det kom i alt fem telegrammer, som handlet om alt fra gratulerer med jubileet og at det var krise på jerbaneverket, og det ble spurt etter et nummer, som alle ungene (våre foreldre) var sikre på at bestefar visste hva var. Selfølgelig gjorde han det xD [TOG] Ingrid leste et dikt hun hadde skrevet selv, hun og Andrea sang "Idas sang" med litt endret tekst, de var kjempesøte^^
Hovedretten var dorado med salat, tomat og potet. Vi spurte oss litt i ettertid; Hvorfor fisk? Det er ikke spesielt franskt, men vi er dog på kysten, så hvorfor ikke?
Desserten var en helt overjordisk tallerken med sjokoladeis, jordbær, sorbet, en sukkerstang på en seng av karamellsaus. Jeg trodde jeg skulle dø av nytelse. [TOG] Under desserten holdt tante, onkel Bjørn og pappa en lang, flott tale om det som virkelig hadde bundet dem sammen som familie, det som de husket best fra barndommen; MATEN. Det var kjempegøy å høre på, jeg fikk vite mye om familien min som jeg enten har glemt eller aldri hørt. Trés funny:P
Ungene ga så jubilantene en minnebok med bilder fra 20 år tilbake, fra da barnebarna ble født frem til i dag. Den var kjempefin, og veldig morsom. I want one too..
Da vi hadde spist og takket for oss, gikk vi tilbake til bilene, bare for å finne ut at den største bilen hadde punktert...Oh yeah. Etter mye om og men, og leting etter en måte å få ned ekstradekket fra undersiden av bilen, kom vi oss avgårde og hjem igjen. Jeg tror mange av oss sloknet, jeg og Mathias gjorde hvert fall det:P Mamma vekte meg senere på kvelden, fordi vi skulle se om vi kunne finne Henna som jeg kunne farge håret med. Min nåværende farge er en lite flatterende oransje...
Vi fant ikke Henna, eller Henné som de sier her, men vi fant hostesaft til Haakon.
På kvelden fikk vi penger hos bestefar for å gå ut og spise pizza. Tante tok med seg noe hjem, mens jeg, guttene, onkel og tante Eva satt igjen. Det var veldig koselig^^
Jeg syns det ble en flott feiring av våre kjære familieoverhoder. De ble begge veldig rørt og de mente de ikke kunne fått en flottere dag.
Vi ble så møtt av Solveig, hun som skulle vise oss rundt. Hun var opprinnelig fra Ålesund, og hadde jobbet på Saint Martin i mange år, men nå drev hun og mannen hennes med catering, og lånte chateauet som "venue". Hun viste oss det opprinnelige Chateauet som ble bygd i 1740 av en marquis som en bryllupsgave til datteren sin. Rundt bygget var det plantet lønnetre fra samme år som huset. Litt bortenfor der lå hundene (den nåværende grevinnen, som er meget gammel, er dyrelesker og har flere hunder og hester) og koste seg i skyggen. Det var midt på dagen, steiksol og veldig tørt - det var det en ny duft i hver himmelretning; sand, byggematerialet og stein, grus, skygge og fuktig jord, blomster, løv og vinranker, sol, lavendel og murstein.
Vi gikk inn i hovedhuset, som opprinnelig var et kloster brukt av munker på 1400-tallet, og før det igjen på 1100-tallet. Gulvet var sement med mange avlange og småe steiner lagt ned. Der sto mange stoler, og hyller med vin, honning, saft og sennep. I taket hang det flere lysekroner. Vi gikk ned en mørk trapp ned til vinkjelleren hvor det var enda mørkere. Vin trenger mørke, stillhet og normal temperatur for å bli god for å si det sånn. Det var store eiketønner som stammet fra 1400-tallet, og da munkene bodde her. De var dog ikke i bruk, pga den råtne eikesmaken som ble satt på vinen og tømmeret, selv om de enda er i god stand. Som barn måtte grevinnen krype inn i en liten luke nederst på tønnene og vaske innvendig, fordi hun var den eneste som var liten nok til å komme igjennom. Solveig fortalte også at like bortenfor vinåkrene ligger en arkeologisk utgravingsplass, som har vist at allerede for 2000 år siden kunne romerne lage olivenolje og vin, allerede i år 70 f.Kr. Fascinating!
Vi gikk så opp i hovedrommet, og smakte på en lang liste med hvit, rød og rosévin. Jeg klarte bare å smake på to hvite og en rosé...jeg er for billig i drift og jeg er ingen vindrikker:P
Etter vinsmaking og honningshopping, gikk vi ut i den enorme hagen, hvor vi fikk servert en tre-retters lunsj, med taler og sang til ære for jubilantene våre; Bestemor Liv og Bestefar Mathias, de sprekeste 80åringene jeg kjenner, som innimellom ble avbrutt av hurtigtoget som lå rett ved siden av. Før maten begynte jeg bare å nynne på en sonate av Mozart, og mamma nynnet en understemme, med teksten "Nam-nam nam nammm namm nam-nam namm". Derfor ble det Nam-sangen. [TOG]
Til forrett fikk vi en nyyydelig risotto med aspargespurré, skinke, fløte, dandert med serranoskinke og asparges. Nam! Før vi dro hadde tante trukket meg, Haakon og Mathias til side og bedt oss om å lese ett par "telegram", som liksom skulle ha kommet til bestefar. Jeg leste det første, som var en hilsen fra naboene deres til Hauknes. Det kom i alt fem telegrammer, som handlet om alt fra gratulerer med jubileet og at det var krise på jerbaneverket, og det ble spurt etter et nummer, som alle ungene (våre foreldre) var sikre på at bestefar visste hva var. Selfølgelig gjorde han det xD [TOG] Ingrid leste et dikt hun hadde skrevet selv, hun og Andrea sang "Idas sang" med litt endret tekst, de var kjempesøte^^
Hovedretten var dorado med salat, tomat og potet. Vi spurte oss litt i ettertid; Hvorfor fisk? Det er ikke spesielt franskt, men vi er dog på kysten, så hvorfor ikke?
Desserten var en helt overjordisk tallerken med sjokoladeis, jordbær, sorbet, en sukkerstang på en seng av karamellsaus. Jeg trodde jeg skulle dø av nytelse. [TOG] Under desserten holdt tante, onkel Bjørn og pappa en lang, flott tale om det som virkelig hadde bundet dem sammen som familie, det som de husket best fra barndommen; MATEN. Det var kjempegøy å høre på, jeg fikk vite mye om familien min som jeg enten har glemt eller aldri hørt. Trés funny:P
Ungene ga så jubilantene en minnebok med bilder fra 20 år tilbake, fra da barnebarna ble født frem til i dag. Den var kjempefin, og veldig morsom. I want one too..
Da vi hadde spist og takket for oss, gikk vi tilbake til bilene, bare for å finne ut at den største bilen hadde punktert...Oh yeah. Etter mye om og men, og leting etter en måte å få ned ekstradekket fra undersiden av bilen, kom vi oss avgårde og hjem igjen. Jeg tror mange av oss sloknet, jeg og Mathias gjorde hvert fall det:P Mamma vekte meg senere på kvelden, fordi vi skulle se om vi kunne finne Henna som jeg kunne farge håret med. Min nåværende farge er en lite flatterende oransje...
Vi fant ikke Henna, eller Henné som de sier her, men vi fant hostesaft til Haakon.
På kvelden fikk vi penger hos bestefar for å gå ut og spise pizza. Tante tok med seg noe hjem, mens jeg, guttene, onkel og tante Eva satt igjen. Det var veldig koselig^^
Jeg syns det ble en flott feiring av våre kjære familieoverhoder. De ble begge veldig rørt og de mente de ikke kunne fått en flottere dag.
søndag 13. juni 2010
Bestemor over bord og Disneydramatikk
Her sitter vi alle rundt bassenget og leser, hører på lydbok, prater og aner fred og ingen fare. Plutselig høres et mektig plask. Jeg farer opp og frykter det verste; er det en av ungene? Neida, det er bestemor som har snublet i bassengkanten, og har falt hodestups uti...hun dukker så opp igjen, og ler. Det gikk heldigvis bra, det var bare vann. Vi må alle bare humre forsiktig og trekke henne opp. Jeg trodde først det var bestefar, fordi hun hadde på seg skjorta hans. Jau jau...kveldsdramatikk/underholdning. Onkel Jarle sto på den øverste balkongen og gaulet; "Ta bilde!"
Andrea og jeg har hatt svømmetrening i hele ettermiddag; hun er blitt så flink! Hun er som en fisk der hun svømmer frem og tilbake. Hun har enda ikke blitt helt trygg på å svømme uten svømmeføtter, men vi har da enda ett par dager å øve på. Ingrid går rundt og hører på lydbok på iPod. Bestemor kaller henne Paula 2, fordi jeg satt hele tiden og leste som barn. Vi hadde ikke iPod i mine dager, nei:P men papir er alltid best^^ Jeg holder på med "To Tårn" og "Organisten".
Men nå er det grilling!
Andrea og jeg har hatt svømmetrening i hele ettermiddag; hun er blitt så flink! Hun er som en fisk der hun svømmer frem og tilbake. Hun har enda ikke blitt helt trygg på å svømme uten svømmeføtter, men vi har da enda ett par dager å øve på. Ingrid går rundt og hører på lydbok på iPod. Bestemor kaller henne Paula 2, fordi jeg satt hele tiden og leste som barn. Vi hadde ikke iPod i mine dager, nei:P men papir er alltid best^^ Jeg holder på med "To Tårn" og "Organisten".
Men nå er det grilling!
Is Nicé B-D
Søndag 13.juni, Roquebrune-sur-Argens
Vi har nå vært to dager i herlige Frankrike, i en liten, men slående vakker landsby, ca en times kjøretur fra Nicé. Jeg startet på fredagskvelden, og kom nesten for sent til bussen (les: bussen var tidlig ute), men jeg havnet da på Værnes i god tid. Sikkerhetskontrollen gikk greit, og jeg fant meg to bøker på bokhandelen; "The Secret of Chimneys" av Agatha Christie, og "Organisten" av Erlend Loe.
På Gardermoen traff jeg mamma, pappa og Haakon. Jeg måtte humre litt da jeg så oss, fire blad Mikalsen, alle med firehjulskofferter, som trillet igjennom terminalen xD Vi overnattet på et "trestjerners" hotell, og dro videre neste morgen i halv sju tiden. Haakons morgenfjes er alltid like morsomt xD
Etter fullført sikkerhetskontroll møtte vi Tante Mette, Ingrid, Andrea, bestemor, bestefar, Jarle og onkel Viggo. Ungene hadde tydeligvis vært så "Paula-klein" (tante Mettes ord) at jeg trodde de skulle vokse fast på hoften min. Det var så deilig å se dem igjen, de har blitt så store begge to. Jeg fikk nesten sjokk da jeg kom på at Ingrid går i 2.klasse allerede. I tillegg har hun blitt litt mer uavhengig, hun trenger ikke alltid meg eller noen andre til å underholde seg, det klarer hun fint på egen hånd. Men det er ikke til å stikke under en stol at begge nyter å ha to sterke søskenbarn som kan bære dem rundt:P dette gjelder spesielt Andrea:P
Flyturen til Nicé tok 2 1/2 time, og da vi kom ut slo luktfuktigheten mot oss som om vi skulle ha gått inn i en badstue ved et uhell. Det var litt sol, men alle var relativt klamme etter flyturen. Ungene poengterte dette ved hyppige mellomrom. Da vi var kommet ut fra flyplassen, skulle vi finne en buss som skulle ta oss til Terminal 2, og derfra skulle vi hente leiebil.
Bussen kom, og alle turistene flokket seg om bussen, og aller fremst var tyskerne. Bestemor skulle prøve å komme seg på, men så kom det en møkkamann og dyttet henne vekk med to store bager, og spyttet ut noen lite høflige gloser. Makan til folkeskikk! Hørt om respekt for dine eldre, din vulgære wienerschnitsel! Det var uansett ikke plass til alle på bussen, så tante og jeg ble stående igjen på perrongen, men neste buss kom etter et par minutter. Jeg priste meg lykkelig for at jeg havnet med den eneste i familien som kan fransk. Etter en kort busstur rundt flyplassen kom vi til en rekke leiebilforretninger. Vi lette litt til vi fant resten av familien. Det var en fin lang kø, og Jarle og Bestefar sto tydeligvis der inne et eller annet sted og kranglet seg fram til en stor nok bil.
Vi fikk melding om at onkel Bjørn og tante Eva ble forsinket grunnet flytrøbbel; flyet fikk ikke opp julene, så de måtte fly tilbake til København og vente der til skaden var reparert eller de fikk et nytt fly. Huff.
Etter mye stabling i et mikroskopisk bagasjerom, fikk vi plass til ni av 11 stykker. Mamma og pappa ble igjen mens de ventet på Eva og Bjørn og en ny bil. Vi kjørte så en time gjennom det provencalske landskapet. Jeg leste Agatha Christie, Haakon leste oppkjøringsteori, og ungene sovnet etter hvert.
Vi kom etter litt kluss med gatenummer, frem til Villa Notre Dame, og WOW, for et hus! 4 etasjer, minst 20 sengeplasser, flere stuer, et fantastiks koselig kjøkken, et enda mer fantastisk patio, badebasseng, solsenger, og en kjølig, fransk stue. Ungene hoppet uti nesten med en gang, og det ble bading til sent på ettermiddagen. Min bror og jeg kastet inn håndkleet etter den første timen og stiftet nærmere bekjentskap med solsengene og appelsintreet.
Det ble ordnet til med lunsj; loff, skinke, noe pølsemat, fransk nugatti-isj sjokoladepålegg, te, kaffe, vannmelon, brus og øl. Mye øl. Vi skålte senere på kveldne for "absent friends", spesielt Marianne, som vi alle krysser fingrene for at hun skal kunne være sammen med oss snart. Det var godt å gomle skinke og loff a la det jeg gjorde i Spania, og det føles som om jeg har vært her før. Huset minner meg en del om Casa Entonces, den samme lukten i lufta og inne, en duft som minner meg om alle Middelhavsferiene jeg har vært på. Det lukter varmt, svakt klor, stein, treverk, solkrem, frukttrær, oliven, sitrus og regn. Jeg tar meg i å vandre rundt i huset for ingen spesiell grunn, jeg går bare rundt og føler på rommene, duftene og jeg bare ser til øynene mine blir tørre. En kan lett gå seg vill her inne, det er så mange trapper og dører, og når du går inn i et rom, fører en dør til et bad, og en annen dør til et annet rom med flere senger. Hele huset er dekorert med modernistisk kunst, mye Jean Miró. Det står til og med flere fullstørrelses reproduksjoner i stuen i første etasje. Det er bare varme farger her. "Den Franske stuen" som jeg kaller det (stuen i første), har hvite vegger, strådsofaer og lamper, store puter, et rundt bord med kunstbøker og en vase med roser, og resten av møblene er i varme, rødlige trefarger. Det er så fredelig. Patioet ute er som en liten oase. Bildene på hjemmesiden kunne aldri gjøre dem rettferd. Du kommer ut en glassdør til høyre for kjøkkenet, og der står det et stort rundt bord med stoler. Til høyre igjen er en liten forhøyning med enda et bord, plassert under et tak som skaper en utrolig intim og piktoresk stemning. Rundt dette bordet står det stoler og ulike lamper med telys i. Overalt henger det blomster, på bordene, i taket, og når du skal ned til bassenget går du under en pergola med blomstertak. Du går ned en liten buet trapp (med ønskebrønn), med et langbord til venstre og solstoler rett overfor bassenget. Rundt oss er det appelsintreær og et annet tre med små knopper som kan gi nesen din en nærmest orgasmisk opplevelse.
Huset har et par balkonger, og i går når jeg skulle legge ungene sto vi en liten stund ute på den høyeste balkongen og så ut på den mørklagte middelalderbyen. Det var stille, men det summet litt natteliv her og der. Andrea sa at det var så mange fine lys, og Ingrid likte seg bedre her enn i en storby hvor det var så mye bråk. De sovnet ved siden av hverandre under en baldakin. Det er litt stilig hvordan rommene til den grenen av familien blir hjemmekoselig bare ved å spre tingene deres rundt seg. Det kan ha noe med at ungene er veldig glad i farger, slik som moren. Men det er like fint å se på hver gang, det blir liksom hjemme hvorenn de drar.
I dag våknet jeg av at Haakon kom med et megasnork inn i øret mitt. Klokken var såvidt ti på ni, så jeg falt nærmest sammen i sengen etter at jeg sjekket klokka. Det var overskyet, men en likanes temperatur var det uansett. Vi delte oss i to grupper, den ene dro ned til elven og padletur, den andre gikk på byvandring og lunsjspaning. Vi gikk rundt og kikket på de ulike butikkene. Jeg så flere katter, alle med halsbånd, som bare satt helt stille i gatene, det var så sært. De bare satt der, ikke inntil veggen, men gjerne midt i veien, og bare stirret på menneskene som gikk forbi. Jeg aner en viss kattekultur...Det var flere løshunder i byen, og alle er kjempekoselige. De er veldig lekne, og spiller ofte på "jeg er så søt, gi meg mat"-kortet.
Vi traff en dame som var ute og gikk tur med en nydelig svart og hvit Cocker Spaniel. Hun var svensk, så praten gikk lettere for alle. Hun fortalte oss litt om Roquebrune, hvor det var gode restauranter og joggeløyper, og anbefalte en plass som het La Petite Croux, or other:P Der jobbet det en Ash-lignende kar(a "business in the front, party in the back" kind of guy :P ) og en herlig, stor dame. De syns det var herlig å ha en så stor familie som gjester.
Etter lunsj dro vi alle hjem til Villaen og nå boltrer ungene seg i bassenget under Sikkerhetsvakt Mathias oppsyn. Jeg skal vrenge av meg shortsen og gå ned og grille meg litt i det provencalske solskinnet.
À bientôt!
Vi har nå vært to dager i herlige Frankrike, i en liten, men slående vakker landsby, ca en times kjøretur fra Nicé. Jeg startet på fredagskvelden, og kom nesten for sent til bussen (les: bussen var tidlig ute), men jeg havnet da på Værnes i god tid. Sikkerhetskontrollen gikk greit, og jeg fant meg to bøker på bokhandelen; "The Secret of Chimneys" av Agatha Christie, og "Organisten" av Erlend Loe.
På Gardermoen traff jeg mamma, pappa og Haakon. Jeg måtte humre litt da jeg så oss, fire blad Mikalsen, alle med firehjulskofferter, som trillet igjennom terminalen xD Vi overnattet på et "trestjerners" hotell, og dro videre neste morgen i halv sju tiden. Haakons morgenfjes er alltid like morsomt xD
Etter fullført sikkerhetskontroll møtte vi Tante Mette, Ingrid, Andrea, bestemor, bestefar, Jarle og onkel Viggo. Ungene hadde tydeligvis vært så "Paula-klein" (tante Mettes ord) at jeg trodde de skulle vokse fast på hoften min. Det var så deilig å se dem igjen, de har blitt så store begge to. Jeg fikk nesten sjokk da jeg kom på at Ingrid går i 2.klasse allerede. I tillegg har hun blitt litt mer uavhengig, hun trenger ikke alltid meg eller noen andre til å underholde seg, det klarer hun fint på egen hånd. Men det er ikke til å stikke under en stol at begge nyter å ha to sterke søskenbarn som kan bære dem rundt:P dette gjelder spesielt Andrea:P
Flyturen til Nicé tok 2 1/2 time, og da vi kom ut slo luktfuktigheten mot oss som om vi skulle ha gått inn i en badstue ved et uhell. Det var litt sol, men alle var relativt klamme etter flyturen. Ungene poengterte dette ved hyppige mellomrom. Da vi var kommet ut fra flyplassen, skulle vi finne en buss som skulle ta oss til Terminal 2, og derfra skulle vi hente leiebil.
Bussen kom, og alle turistene flokket seg om bussen, og aller fremst var tyskerne. Bestemor skulle prøve å komme seg på, men så kom det en møkkamann og dyttet henne vekk med to store bager, og spyttet ut noen lite høflige gloser. Makan til folkeskikk! Hørt om respekt for dine eldre, din vulgære wienerschnitsel! Det var uansett ikke plass til alle på bussen, så tante og jeg ble stående igjen på perrongen, men neste buss kom etter et par minutter. Jeg priste meg lykkelig for at jeg havnet med den eneste i familien som kan fransk. Etter en kort busstur rundt flyplassen kom vi til en rekke leiebilforretninger. Vi lette litt til vi fant resten av familien. Det var en fin lang kø, og Jarle og Bestefar sto tydeligvis der inne et eller annet sted og kranglet seg fram til en stor nok bil.
Vi fikk melding om at onkel Bjørn og tante Eva ble forsinket grunnet flytrøbbel; flyet fikk ikke opp julene, så de måtte fly tilbake til København og vente der til skaden var reparert eller de fikk et nytt fly. Huff.
Etter mye stabling i et mikroskopisk bagasjerom, fikk vi plass til ni av 11 stykker. Mamma og pappa ble igjen mens de ventet på Eva og Bjørn og en ny bil. Vi kjørte så en time gjennom det provencalske landskapet. Jeg leste Agatha Christie, Haakon leste oppkjøringsteori, og ungene sovnet etter hvert.
Vi kom etter litt kluss med gatenummer, frem til Villa Notre Dame, og WOW, for et hus! 4 etasjer, minst 20 sengeplasser, flere stuer, et fantastiks koselig kjøkken, et enda mer fantastisk patio, badebasseng, solsenger, og en kjølig, fransk stue. Ungene hoppet uti nesten med en gang, og det ble bading til sent på ettermiddagen. Min bror og jeg kastet inn håndkleet etter den første timen og stiftet nærmere bekjentskap med solsengene og appelsintreet.
Det ble ordnet til med lunsj; loff, skinke, noe pølsemat, fransk nugatti-isj sjokoladepålegg, te, kaffe, vannmelon, brus og øl. Mye øl. Vi skålte senere på kveldne for "absent friends", spesielt Marianne, som vi alle krysser fingrene for at hun skal kunne være sammen med oss snart. Det var godt å gomle skinke og loff a la det jeg gjorde i Spania, og det føles som om jeg har vært her før. Huset minner meg en del om Casa Entonces, den samme lukten i lufta og inne, en duft som minner meg om alle Middelhavsferiene jeg har vært på. Det lukter varmt, svakt klor, stein, treverk, solkrem, frukttrær, oliven, sitrus og regn. Jeg tar meg i å vandre rundt i huset for ingen spesiell grunn, jeg går bare rundt og føler på rommene, duftene og jeg bare ser til øynene mine blir tørre. En kan lett gå seg vill her inne, det er så mange trapper og dører, og når du går inn i et rom, fører en dør til et bad, og en annen dør til et annet rom med flere senger. Hele huset er dekorert med modernistisk kunst, mye Jean Miró. Det står til og med flere fullstørrelses reproduksjoner i stuen i første etasje. Det er bare varme farger her. "Den Franske stuen" som jeg kaller det (stuen i første), har hvite vegger, strådsofaer og lamper, store puter, et rundt bord med kunstbøker og en vase med roser, og resten av møblene er i varme, rødlige trefarger. Det er så fredelig. Patioet ute er som en liten oase. Bildene på hjemmesiden kunne aldri gjøre dem rettferd. Du kommer ut en glassdør til høyre for kjøkkenet, og der står det et stort rundt bord med stoler. Til høyre igjen er en liten forhøyning med enda et bord, plassert under et tak som skaper en utrolig intim og piktoresk stemning. Rundt dette bordet står det stoler og ulike lamper med telys i. Overalt henger det blomster, på bordene, i taket, og når du skal ned til bassenget går du under en pergola med blomstertak. Du går ned en liten buet trapp (med ønskebrønn), med et langbord til venstre og solstoler rett overfor bassenget. Rundt oss er det appelsintreær og et annet tre med små knopper som kan gi nesen din en nærmest orgasmisk opplevelse.
Huset har et par balkonger, og i går når jeg skulle legge ungene sto vi en liten stund ute på den høyeste balkongen og så ut på den mørklagte middelalderbyen. Det var stille, men det summet litt natteliv her og der. Andrea sa at det var så mange fine lys, og Ingrid likte seg bedre her enn i en storby hvor det var så mye bråk. De sovnet ved siden av hverandre under en baldakin. Det er litt stilig hvordan rommene til den grenen av familien blir hjemmekoselig bare ved å spre tingene deres rundt seg. Det kan ha noe med at ungene er veldig glad i farger, slik som moren. Men det er like fint å se på hver gang, det blir liksom hjemme hvorenn de drar.
I dag våknet jeg av at Haakon kom med et megasnork inn i øret mitt. Klokken var såvidt ti på ni, så jeg falt nærmest sammen i sengen etter at jeg sjekket klokka. Det var overskyet, men en likanes temperatur var det uansett. Vi delte oss i to grupper, den ene dro ned til elven og padletur, den andre gikk på byvandring og lunsjspaning. Vi gikk rundt og kikket på de ulike butikkene. Jeg så flere katter, alle med halsbånd, som bare satt helt stille i gatene, det var så sært. De bare satt der, ikke inntil veggen, men gjerne midt i veien, og bare stirret på menneskene som gikk forbi. Jeg aner en viss kattekultur...Det var flere løshunder i byen, og alle er kjempekoselige. De er veldig lekne, og spiller ofte på "jeg er så søt, gi meg mat"-kortet.
Vi traff en dame som var ute og gikk tur med en nydelig svart og hvit Cocker Spaniel. Hun var svensk, så praten gikk lettere for alle. Hun fortalte oss litt om Roquebrune, hvor det var gode restauranter og joggeløyper, og anbefalte en plass som het La Petite Croux, or other:P Der jobbet det en Ash-lignende kar(a "business in the front, party in the back" kind of guy :P ) og en herlig, stor dame. De syns det var herlig å ha en så stor familie som gjester.
Etter lunsj dro vi alle hjem til Villaen og nå boltrer ungene seg i bassenget under Sikkerhetsvakt Mathias oppsyn. Jeg skal vrenge av meg shortsen og gå ned og grille meg litt i det provencalske solskinnet.
À bientôt!
fredag 4. juni 2010
Eventyret om de Tre Blindpassasjerene - ellers kjent som Den Lange Frokosten
Mange lurer kanskje på hva pokkern som er greia med statusoppdateringer som; "Ble shanghaiet av Hurtigruta", "Så reiste jeg til Kristiansund", "har med eit uhell greidd å bli ufrivillig blindpassasjer på hurtigruto ned te Kristiansund". Vel, det hele begynte med en frokostavtale..
Onsdag kveld ble jeg ringt opp av min kjære Freddy, som lurte på om jeg kom ned for å besøke ham neste morgen, og i tillegg ta med meg pipa hans, slik at han ikke ble utenfor når de andre ansatte på båten røykte pipe. Jeg skulle selvfølgelig få frokost når jeg kom nedover. Jeg sier aldri nei til gratis frokost. Jeg spurte også mine to kompanjonger, Mia og Åsmund, (som på det tidspunktet, onsdag kveld, lå og øvde kamp-teknikk på stuegulvet) om de ville være med. Gratis frokost, som sagt.
Morgenen kom, og Åsmund ville først avlyse fordi han var trøtt som bare juling, men etter ett par telefonsamtaler frem og tilbake sto han da ved døra da vi begynte å ture nedover til Pirhavna. Vi kom ned til båten, gikk om bord og fikk gjestepass. Her kommer det vi i litteraturen kaller plot; Fredrik hadde informert meg kvelden før at båten skulle ligge til kai til ca 12. Men da vi gikk ombord sto det da et pent skilt som sa at båten skulle legge fra kai klokken 10. Varselsflagget gikk derimot kun hos Mia og hennes skuddsikre magefølelse, en meget underlig, men upåklanderlig nyttig sak. Jeg stusset litt på skiltets semantiske betydning, men jeg stolte på kjæresten min, som tross alt jobbet på båten. Vi lokaliserte Fredriken i spisesalen, der han gikk kappgang mellom bordene. Etter et kjært gjensyn og noen snille kommentarer angående Hurtigrutas uniform, var det tid for frokost. Hurtigruta har en meget variert frokostbuffé, og kaffen er ikke verst. Faktisk meget god. In case you were wondering...
Fredrik hadde fått fri etter at frokosten var ferdig, og vi satte oss etter litt om og men i messa, hvor resten av båtens ansatte tar seg en velfortjent røykepause 8 til 12 ganger om dagen. Plutselig fikk Fredrik tallerkenøyne, pekte ut av nærmeste koøye og med ett ord oppsummerte han alle de neste 24 timene; ”Oi.”
Båten beveget seg ut fra kaia, og ut av Trondheimsfjorden. Vi ble tilkalt til resepsjonen for å høre hvorfor vi ikke ble informert om at vi som gjester måtte forlate båten før den la fra, og hvorfor vi ikke hørte beskjeden som ble gitt over intercomen. Enkelt; vi satt ikke i spisesalen med de andre passasjerene, vi satt jo sammen med de ansatte, som neppe har noen interesse av å høre hver eneste detalj som angår passasjerene. Men båtens påloggingssystem skulle ha gitt personalet beskjed om at tre personer ikke var gjort rede for. Vi snakket med resepsjonisten og en annen mann hvis tittel unngår meg i skrivende stund, som sa at vi hadde ikke annet valg enn å bli med ned til Kristiansund. Greit det. Vi måtte også betale billett for turen. Ja vel, det skulle vel kunne ordnes. Fredrik tok det på sin regning, og vi fikk tre billetter. Videre fra Kristiansund kunne vi bare ta hurtigbåten eller timeekspressen tilbake til Trondheim. Vi beklaget oss opp og ned i mente, og gikk tilbake til messa. Fredrik måtte tilbake på jobb, mens vi bare måtte underholde oss selv, med litt hjelp fra Fantasi, Brainstorm, Scrubs, Sledge Hammer, og Kortskalle. Jeg var Hercule Poirot på Jupiter, Åsmund var Skomaker Andersen i Pyramidene i Egypt, og Mia var Prinsesse Märta Louise i Oslo Spektrum.
Turen ned til Kristiansund tok syv timer. I løpet av den tiden rakk Mia å drikke minst fem-seks kopper kaffe, Åsmund tegnet velutstyrte strekmenn på en badestrand, og jeg forsøkte å illustrere vikingtiden ved å mime en hjelm med horn og ”gafle i meg mjød og kjøtt”. Vi fikk også middag, bestående av flyndre, salat, potet og flere stykker Daim-kake. Vi ble ”gjenkjent” av en servitør som ”De Tre Blindpassasjerene”… Vi flyttet oss inn i ett annet rom på slutten av turen, rundt halv fem, og derifra kunne vi etter hvert se Kristiansund kai, hvor hurtigbåten akkurat begynte å starte opp motorene. ”Vesterålen” brukte hundre år på å legge ut landgangen, og vi mistet hurtigbåten. Vi fant også ut at siste buss hadde gått for dagen. Neste nordgående hurtigrute? Joda, ”Lofoten” gikk ni timer, klokken 02:00. Fredrik tok ut penger til oss, slik at vi kunne ta neste Hurtigrute. Uten de pengene hadde vi vært fitten drage, som det heter på fagspråket.
Fredrik skulle ringe til ”Lofoten” og høre om de hadde en lugar til oss, men da han ringte senere hadde forbindelsen blitt brutt, og han hadde ikke tid eller energi til å ringe opp igjen, da han hadde måtte snakket med en lite service-innstillt dame. Så dette var situasjonen klokken fem torsdag ettermiddag; vi var i Kristiansund, vi kjente ingen, vi hadde svært lite penger til rådighet, og vi måtte slå i hjel ni timer før båten kom. Fabelaktig, tenkte jeg, som egentlig skulle sitte hjemme ved PC-en og skrive eksamensoppgave i kunsthistorie. Mia syns hele greia var komisk, og sa at vi måtte ta det med et smil. Åsmund gliste litt, og vi ble minnet om at han skulle ha eksamen neste dag. Jeg trodde jeg skulle få angina i venstre tå, kunne situasjonen bli mer komplisert eller latterlig? Jaja, det var ikke stort mye vi kunne gjøre, så vi sa ha det til Fredrik, og hallo til Kristiansund.
For dem som ikke har vært i Kristiansund, men er kjent med den nordnorske byen Stokmarknes, kan Mia bekrefte at grunnleggerne av byene må enten være den samme eller ha hatt samme ide. Uten å være direkte fornærmende, men Kristiansund er ikke det en vil kalle spennende. Du har en bakke som går opp, opp, og enda litt lenger opp, hvor det så er plassert litt bebyggelse, et kjøpesenter, en Peppes Pizza ved siden av ”Torget”, en meget minimalistisk Ark Bokhandel, og et høyst uflatterende kinosenter. Sal-navnene var morsomme, men det er dog det eneste.
Vi bestemte oss for å handle litt forsyninger, og Mia insisterte på at hvis hun skulle sitte her i ni timer skulle hun ha en bok. Vi turte inn på Ark, hvor hun fant krigslitteratur til seg selv og en litteraturlitteraturinteressanttingest til meg. Åsmund kjøpte seg kortstokk.
Vi gikk ned på Peppes Pizza, hvor vi spiste, drakk kaffe og ble forsikret av servitøren at vi kunne sitte helt til stengetid. Og det gjorde vi. Vi spilte kort i seks timer. Litt før elleve sa vi godnatt, og jeg ringte ”Lofoten” for å høre om de hadde en lugar ledig. Det hadde de heldigvis, til studentpris attpåtil. Vi mildt sagt jublet, og herjet tulling rundt på kaia, hvor det sto et minnesmerke til falne Kristiansundere under første og andre verdenskrig, en benk, to statuer av en gutt og en ”klippfiskkone”, en klokke, en ulykksalig kikkert og tomme søppelbokser. Samtlige av disse ble brukt som kulisser og rekvisitter i en høyst komisk bildeserie.
Stemningen var lettet, og vi gledet oss til å få sove relativt komfortabelt den natten. VI tuslet etter hvert bort til busstasjonen for å vente der så lenge det var åpent. Den stengte 23:45, så vi gikk på baksiden og satte oss ved et bord og spilte mer kort. Åsmund, som var ansvarlig for maten, var meget fornøyd fordi han hadde funnet yndlingsbrusen sin, Oscar Sylte, med både ananas- og pæresmak. Minuttene smøg seg sakte videre, og det ble mørkere og snikvinden fant oss uansett. Vi kunne ikke gjøre annet enn å fortelle hverandre historier, le av rånerne som spilte Spice Girls på full guffe tvers over parkeringsplassen, og spille enda mer kort. Da klokken nærmet seg halv to begynte vi å bevege de halvstive kroppene våre ned mot kaia. Vi var meget overtrøtte hele gjengen, som resulterte i utsagn som ”Møkka buss!”, ”Jeg kommer til å dra av deg buksa, og gjøre den beyond wet!”, ”Tenk, at i dag har vi vært i Kristiansund, Hellas og Lofoten på en og samme dag!” (Hellas var en restaurant vi hadde gått forbi to ganger) og ”Hva heter den satans måsen, kom igjen, work with me!”
Vi sto og hutret nede på kaia, mens en kar med truck satte fra seg to lass traktordekk ved siden av oss. ”De må jo ha dekk for å ha dekk på båten.” Og etter mye tripping, skyggeboksing og lokking, kom ”Lofoten” til syne like bortenfor kaia. Jeg var veldig lysten til å gaule O hoy og andre nautiske begreper, men holdt meg. Vi kom oss endelig om bord, og ble møtt av resepsjonisten som, ikke overraskende, kunne identifisere oss med etternavn på stedet. Det hadde visst vært en telefonhelvete uten like for å ordne plass til ”De Tre Blindpassasjerene” , men det gikk i orden, og vi fikk en horde sympati fra resepsjonisten, som ga oss billetter, lugarnøkler og en snikende kommentar om at det er bare studenter som klarer å ikke komme seg av og på båten til rett tid. Åsmund ble forsikret om at vi var i Trondheim rundt kvart over åtte, slik at han kom til å rekke eksamen klokken ni.
Vi kom oss inn i en klaustrofobisk liten lugar, men den hadde senger, og i enden av gangen et toalett og en dusj. Eventyret gikk mot slutten, og vi sovnet til bølgenes duvende rytme.
Vi ble vekt av samtlige alarmer, og vi gikk opp i spisesalen. Det viste seg at frokost ikke var inkludert i prisen, så det måtte vi også punge ut med. Endelig så vi Munkholmen dukke opp ved siden av oss, og vi lå straks i havn. Åsmund takket for seg, og løp inn til byen, hvor han rakk eksamen, og han greide seg fint. Mia og jeg dro rett hjem, hvor vi begge stupte i våre egne senger.
Det var det, folkens. Eventyret om De Tre Blindpassasjerene er en erfaring jeg ikke unner de fleste, spesielt ikke i eksamenstiden, men jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det ikke var moro. Heldigvis var jeg i selskap av den beste typen venner; de som gjør det beste ut av situasjonen. Jeg hadde nok ikke taklet strabasene så bra hvis ikke de hadde vært med meg. Nå sitter jeg i sofaen med en kopp te, og en meget tom lommebok. Men jeg sitter bare og humrer, fordi ”Så reise jeg til Kristiansund, foruten grunn, til Kristiansund” kommer aldri til å bety det samme igjen. God sommer, alle sammen!
Onsdag kveld ble jeg ringt opp av min kjære Freddy, som lurte på om jeg kom ned for å besøke ham neste morgen, og i tillegg ta med meg pipa hans, slik at han ikke ble utenfor når de andre ansatte på båten røykte pipe. Jeg skulle selvfølgelig få frokost når jeg kom nedover. Jeg sier aldri nei til gratis frokost. Jeg spurte også mine to kompanjonger, Mia og Åsmund, (som på det tidspunktet, onsdag kveld, lå og øvde kamp-teknikk på stuegulvet) om de ville være med. Gratis frokost, som sagt.
Morgenen kom, og Åsmund ville først avlyse fordi han var trøtt som bare juling, men etter ett par telefonsamtaler frem og tilbake sto han da ved døra da vi begynte å ture nedover til Pirhavna. Vi kom ned til båten, gikk om bord og fikk gjestepass. Her kommer det vi i litteraturen kaller plot; Fredrik hadde informert meg kvelden før at båten skulle ligge til kai til ca 12. Men da vi gikk ombord sto det da et pent skilt som sa at båten skulle legge fra kai klokken 10. Varselsflagget gikk derimot kun hos Mia og hennes skuddsikre magefølelse, en meget underlig, men upåklanderlig nyttig sak. Jeg stusset litt på skiltets semantiske betydning, men jeg stolte på kjæresten min, som tross alt jobbet på båten. Vi lokaliserte Fredriken i spisesalen, der han gikk kappgang mellom bordene. Etter et kjært gjensyn og noen snille kommentarer angående Hurtigrutas uniform, var det tid for frokost. Hurtigruta har en meget variert frokostbuffé, og kaffen er ikke verst. Faktisk meget god. In case you were wondering...
Fredrik hadde fått fri etter at frokosten var ferdig, og vi satte oss etter litt om og men i messa, hvor resten av båtens ansatte tar seg en velfortjent røykepause 8 til 12 ganger om dagen. Plutselig fikk Fredrik tallerkenøyne, pekte ut av nærmeste koøye og med ett ord oppsummerte han alle de neste 24 timene; ”Oi.”
Båten beveget seg ut fra kaia, og ut av Trondheimsfjorden. Vi ble tilkalt til resepsjonen for å høre hvorfor vi ikke ble informert om at vi som gjester måtte forlate båten før den la fra, og hvorfor vi ikke hørte beskjeden som ble gitt over intercomen. Enkelt; vi satt ikke i spisesalen med de andre passasjerene, vi satt jo sammen med de ansatte, som neppe har noen interesse av å høre hver eneste detalj som angår passasjerene. Men båtens påloggingssystem skulle ha gitt personalet beskjed om at tre personer ikke var gjort rede for. Vi snakket med resepsjonisten og en annen mann hvis tittel unngår meg i skrivende stund, som sa at vi hadde ikke annet valg enn å bli med ned til Kristiansund. Greit det. Vi måtte også betale billett for turen. Ja vel, det skulle vel kunne ordnes. Fredrik tok det på sin regning, og vi fikk tre billetter. Videre fra Kristiansund kunne vi bare ta hurtigbåten eller timeekspressen tilbake til Trondheim. Vi beklaget oss opp og ned i mente, og gikk tilbake til messa. Fredrik måtte tilbake på jobb, mens vi bare måtte underholde oss selv, med litt hjelp fra Fantasi, Brainstorm, Scrubs, Sledge Hammer, og Kortskalle. Jeg var Hercule Poirot på Jupiter, Åsmund var Skomaker Andersen i Pyramidene i Egypt, og Mia var Prinsesse Märta Louise i Oslo Spektrum.
Turen ned til Kristiansund tok syv timer. I løpet av den tiden rakk Mia å drikke minst fem-seks kopper kaffe, Åsmund tegnet velutstyrte strekmenn på en badestrand, og jeg forsøkte å illustrere vikingtiden ved å mime en hjelm med horn og ”gafle i meg mjød og kjøtt”. Vi fikk også middag, bestående av flyndre, salat, potet og flere stykker Daim-kake. Vi ble ”gjenkjent” av en servitør som ”De Tre Blindpassasjerene”… Vi flyttet oss inn i ett annet rom på slutten av turen, rundt halv fem, og derifra kunne vi etter hvert se Kristiansund kai, hvor hurtigbåten akkurat begynte å starte opp motorene. ”Vesterålen” brukte hundre år på å legge ut landgangen, og vi mistet hurtigbåten. Vi fant også ut at siste buss hadde gått for dagen. Neste nordgående hurtigrute? Joda, ”Lofoten” gikk ni timer, klokken 02:00. Fredrik tok ut penger til oss, slik at vi kunne ta neste Hurtigrute. Uten de pengene hadde vi vært fitten drage, som det heter på fagspråket.
Fredrik skulle ringe til ”Lofoten” og høre om de hadde en lugar til oss, men da han ringte senere hadde forbindelsen blitt brutt, og han hadde ikke tid eller energi til å ringe opp igjen, da han hadde måtte snakket med en lite service-innstillt dame. Så dette var situasjonen klokken fem torsdag ettermiddag; vi var i Kristiansund, vi kjente ingen, vi hadde svært lite penger til rådighet, og vi måtte slå i hjel ni timer før båten kom. Fabelaktig, tenkte jeg, som egentlig skulle sitte hjemme ved PC-en og skrive eksamensoppgave i kunsthistorie. Mia syns hele greia var komisk, og sa at vi måtte ta det med et smil. Åsmund gliste litt, og vi ble minnet om at han skulle ha eksamen neste dag. Jeg trodde jeg skulle få angina i venstre tå, kunne situasjonen bli mer komplisert eller latterlig? Jaja, det var ikke stort mye vi kunne gjøre, så vi sa ha det til Fredrik, og hallo til Kristiansund.
For dem som ikke har vært i Kristiansund, men er kjent med den nordnorske byen Stokmarknes, kan Mia bekrefte at grunnleggerne av byene må enten være den samme eller ha hatt samme ide. Uten å være direkte fornærmende, men Kristiansund er ikke det en vil kalle spennende. Du har en bakke som går opp, opp, og enda litt lenger opp, hvor det så er plassert litt bebyggelse, et kjøpesenter, en Peppes Pizza ved siden av ”Torget”, en meget minimalistisk Ark Bokhandel, og et høyst uflatterende kinosenter. Sal-navnene var morsomme, men det er dog det eneste.
Vi bestemte oss for å handle litt forsyninger, og Mia insisterte på at hvis hun skulle sitte her i ni timer skulle hun ha en bok. Vi turte inn på Ark, hvor hun fant krigslitteratur til seg selv og en litteraturlitteraturinteressanttingest til meg. Åsmund kjøpte seg kortstokk.
Vi gikk ned på Peppes Pizza, hvor vi spiste, drakk kaffe og ble forsikret av servitøren at vi kunne sitte helt til stengetid. Og det gjorde vi. Vi spilte kort i seks timer. Litt før elleve sa vi godnatt, og jeg ringte ”Lofoten” for å høre om de hadde en lugar ledig. Det hadde de heldigvis, til studentpris attpåtil. Vi mildt sagt jublet, og herjet tulling rundt på kaia, hvor det sto et minnesmerke til falne Kristiansundere under første og andre verdenskrig, en benk, to statuer av en gutt og en ”klippfiskkone”, en klokke, en ulykksalig kikkert og tomme søppelbokser. Samtlige av disse ble brukt som kulisser og rekvisitter i en høyst komisk bildeserie.
Stemningen var lettet, og vi gledet oss til å få sove relativt komfortabelt den natten. VI tuslet etter hvert bort til busstasjonen for å vente der så lenge det var åpent. Den stengte 23:45, så vi gikk på baksiden og satte oss ved et bord og spilte mer kort. Åsmund, som var ansvarlig for maten, var meget fornøyd fordi han hadde funnet yndlingsbrusen sin, Oscar Sylte, med både ananas- og pæresmak. Minuttene smøg seg sakte videre, og det ble mørkere og snikvinden fant oss uansett. Vi kunne ikke gjøre annet enn å fortelle hverandre historier, le av rånerne som spilte Spice Girls på full guffe tvers over parkeringsplassen, og spille enda mer kort. Da klokken nærmet seg halv to begynte vi å bevege de halvstive kroppene våre ned mot kaia. Vi var meget overtrøtte hele gjengen, som resulterte i utsagn som ”Møkka buss!”, ”Jeg kommer til å dra av deg buksa, og gjøre den beyond wet!”, ”Tenk, at i dag har vi vært i Kristiansund, Hellas og Lofoten på en og samme dag!” (Hellas var en restaurant vi hadde gått forbi to ganger) og ”Hva heter den satans måsen, kom igjen, work with me!”
Vi sto og hutret nede på kaia, mens en kar med truck satte fra seg to lass traktordekk ved siden av oss. ”De må jo ha dekk for å ha dekk på båten.” Og etter mye tripping, skyggeboksing og lokking, kom ”Lofoten” til syne like bortenfor kaia. Jeg var veldig lysten til å gaule O hoy og andre nautiske begreper, men holdt meg. Vi kom oss endelig om bord, og ble møtt av resepsjonisten som, ikke overraskende, kunne identifisere oss med etternavn på stedet. Det hadde visst vært en telefonhelvete uten like for å ordne plass til ”De Tre Blindpassasjerene” , men det gikk i orden, og vi fikk en horde sympati fra resepsjonisten, som ga oss billetter, lugarnøkler og en snikende kommentar om at det er bare studenter som klarer å ikke komme seg av og på båten til rett tid. Åsmund ble forsikret om at vi var i Trondheim rundt kvart over åtte, slik at han kom til å rekke eksamen klokken ni.
Vi kom oss inn i en klaustrofobisk liten lugar, men den hadde senger, og i enden av gangen et toalett og en dusj. Eventyret gikk mot slutten, og vi sovnet til bølgenes duvende rytme.
Vi ble vekt av samtlige alarmer, og vi gikk opp i spisesalen. Det viste seg at frokost ikke var inkludert i prisen, så det måtte vi også punge ut med. Endelig så vi Munkholmen dukke opp ved siden av oss, og vi lå straks i havn. Åsmund takket for seg, og løp inn til byen, hvor han rakk eksamen, og han greide seg fint. Mia og jeg dro rett hjem, hvor vi begge stupte i våre egne senger.
Det var det, folkens. Eventyret om De Tre Blindpassasjerene er en erfaring jeg ikke unner de fleste, spesielt ikke i eksamenstiden, men jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det ikke var moro. Heldigvis var jeg i selskap av den beste typen venner; de som gjør det beste ut av situasjonen. Jeg hadde nok ikke taklet strabasene så bra hvis ikke de hadde vært med meg. Nå sitter jeg i sofaen med en kopp te, og en meget tom lommebok. Men jeg sitter bare og humrer, fordi ”Så reise jeg til Kristiansund, foruten grunn, til Kristiansund” kommer aldri til å bety det samme igjen. God sommer, alle sammen!
lørdag 29. mai 2010
torsdag 20. mai 2010
torsdag 25. mars 2010
Påskeegg, påskeegg fylt med all slags snop...
Bare 1 dag igjen, så kan jeg si meg ferdig med uka, og da gjenstår det bare å vente til tirsdag før jeg drar til bestemor^^ Atle kommer på onsdag, det får jeg dessverre ikke med meg, men jeg kommer hjem på lørdagskvelden, så da blir det kanskje litt kveldskos.
Sitter og vurderer å lete opp master-muligheter, hvor jeg skal ta den, HVA jeg skal ta den i (innenfor litteratur, obviously), og hvilke muligheter jeg har. York har visst ett godt program, men det er en uttalelse basert på en venn av en venn som har lest på en nettside...
Jeg har også lett litt etter kystbyer i Italia til sommeren. Pisa, Genova, Firenze. I wants...
Sitter og vurderer å lete opp master-muligheter, hvor jeg skal ta den, HVA jeg skal ta den i (innenfor litteratur, obviously), og hvilke muligheter jeg har. York har visst ett godt program, men det er en uttalelse basert på en venn av en venn som har lest på en nettside...
Jeg har også lett litt etter kystbyer i Italia til sommeren. Pisa, Genova, Firenze. I wants...
mandag 22. februar 2010
mandag 8. februar 2010
Klovnekostymer, Joshua Jakcson og kosesnorking
Haha, jeg drømte faktisk godt i natt xD
Hoh, JJ var ganske hot, og det ble jo faktisk som en drøm på slutten, til tross for den sære lille klovnen som lokket meg og en hundefanger over elva for å møte en "venn" av ham. God sjokoladekake, though.
Abonner på:
Innlegg (Atom)