Is Nicé B-D

Søndag 13.juni, Roquebrune-sur-Argens

Vi har nå vært to dager i herlige Frankrike, i en liten, men slående vakker landsby, ca en times kjøretur fra Nicé. Jeg startet på fredagskvelden, og kom nesten for sent til bussen (les: bussen var tidlig ute), men jeg havnet da på Værnes i god tid. Sikkerhetskontrollen gikk greit, og jeg fant meg to bøker på bokhandelen; "The Secret of Chimneys" av Agatha Christie, og "Organisten" av Erlend Loe.
På Gardermoen traff jeg mamma, pappa og Haakon. Jeg måtte humre litt da jeg så oss, fire blad Mikalsen, alle med firehjulskofferter, som trillet igjennom terminalen xD Vi overnattet på et "trestjerners" hotell, og dro videre neste morgen i halv sju tiden. Haakons morgenfjes er alltid like morsomt xD

Etter fullført sikkerhetskontroll møtte vi Tante Mette, Ingrid, Andrea, bestemor, bestefar, Jarle og onkel Viggo. Ungene hadde tydeligvis vært så "Paula-klein" (tante Mettes ord) at jeg trodde de skulle vokse fast på hoften min. Det var så deilig å se dem igjen, de har blitt så store begge to. Jeg fikk nesten sjokk da jeg kom på at Ingrid går i 2.klasse allerede. I tillegg har hun blitt litt mer uavhengig, hun trenger ikke alltid meg eller noen andre til å underholde seg, det klarer hun fint på egen hånd. Men det er ikke til å stikke under en stol at begge nyter å ha to sterke søskenbarn som kan bære dem rundt:P dette gjelder spesielt Andrea:P

Flyturen til Nicé tok 2 1/2 time, og da vi kom ut slo luktfuktigheten mot oss som om vi skulle ha gått inn i en badstue ved et uhell. Det var litt sol, men alle var relativt klamme etter flyturen. Ungene poengterte dette ved hyppige mellomrom. Da vi var kommet ut fra flyplassen, skulle vi finne en buss som skulle ta oss til Terminal 2, og derfra skulle vi hente leiebil.
Bussen kom, og alle turistene flokket seg om bussen, og aller fremst var tyskerne. Bestemor skulle prøve å komme seg på, men så kom det en møkkamann og dyttet henne vekk med to store bager, og spyttet ut noen lite høflige gloser. Makan til folkeskikk! Hørt om respekt for dine eldre, din vulgære wienerschnitsel! Det var uansett ikke plass til alle på bussen, så tante og jeg ble stående igjen på perrongen, men neste buss kom etter et par minutter. Jeg priste meg lykkelig for at jeg havnet med den eneste i familien som kan fransk. Etter en kort busstur rundt flyplassen kom vi til en rekke leiebilforretninger. Vi lette litt til vi fant resten av familien. Det var en fin lang kø, og Jarle og Bestefar sto tydeligvis der inne et eller annet sted og kranglet seg fram til en stor nok bil.

Vi fikk melding om at onkel Bjørn og tante Eva ble forsinket grunnet flytrøbbel; flyet fikk ikke opp julene, så de måtte fly tilbake til København og vente der til skaden var reparert eller de fikk et nytt fly. Huff.
Etter mye stabling i et mikroskopisk bagasjerom, fikk vi plass til ni av 11 stykker. Mamma og pappa ble igjen mens de ventet på Eva og Bjørn og en ny bil. Vi kjørte så en time gjennom det provencalske landskapet. Jeg leste Agatha Christie, Haakon leste oppkjøringsteori, og ungene sovnet etter hvert.

Vi kom etter litt kluss med gatenummer, frem til Villa Notre Dame, og WOW, for et hus! 4 etasjer, minst 20 sengeplasser, flere stuer, et fantastiks koselig kjøkken, et enda mer fantastisk patio, badebasseng, solsenger, og en kjølig, fransk stue. Ungene hoppet uti nesten med en gang, og det ble bading til sent på ettermiddagen. Min bror og jeg kastet inn håndkleet etter den første timen og stiftet nærmere bekjentskap med solsengene og appelsintreet.

Det ble ordnet til med lunsj; loff, skinke, noe pølsemat, fransk nugatti-isj sjokoladepålegg, te, kaffe, vannmelon, brus og øl. Mye øl. Vi skålte senere på kveldne for "absent friends", spesielt Marianne, som vi alle krysser fingrene for at hun skal kunne være sammen med oss snart. Det var godt å gomle skinke og loff a la det jeg gjorde i Spania, og det føles som om jeg har vært her før. Huset minner meg en del om Casa Entonces, den samme lukten i lufta og inne, en duft som minner meg om alle Middelhavsferiene jeg har vært på. Det lukter varmt, svakt klor, stein, treverk, solkrem, frukttrær, oliven, sitrus og regn. Jeg tar meg i å vandre rundt i huset for ingen spesiell grunn, jeg går bare rundt og føler på rommene, duftene og jeg bare ser til øynene mine blir tørre. En kan lett gå seg vill her inne, det er så mange trapper og dører, og når du går inn i et rom, fører en dør til et bad, og en annen dør til et annet rom med flere senger. Hele huset er dekorert med modernistisk kunst, mye Jean Miró. Det står til og med flere fullstørrelses reproduksjoner i stuen i første etasje. Det er bare varme farger her. "Den Franske stuen" som jeg kaller det (stuen i første), har hvite vegger, strådsofaer og lamper, store puter, et rundt bord med kunstbøker og en vase med roser, og resten av møblene er i varme, rødlige trefarger. Det er så fredelig. Patioet ute er som en liten oase. Bildene på hjemmesiden kunne aldri gjøre dem rettferd. Du kommer ut en glassdør til høyre for kjøkkenet, og der står det et stort rundt bord med stoler. Til høyre igjen er en liten forhøyning med enda et bord, plassert under et tak som skaper en utrolig intim og piktoresk stemning. Rundt dette bordet står det stoler og ulike lamper med telys i. Overalt henger det blomster, på bordene, i taket, og når du skal ned til bassenget går du under en pergola med blomstertak. Du går ned en liten buet trapp (med ønskebrønn), med et langbord til venstre og solstoler rett overfor bassenget. Rundt oss er det appelsintreær og et annet tre med små knopper som kan gi nesen din en nærmest orgasmisk opplevelse.

Huset har et par balkonger, og i går når jeg skulle legge ungene sto vi en liten stund ute på den høyeste balkongen og så ut på den mørklagte middelalderbyen. Det var stille, men det summet litt natteliv her og der. Andrea sa at det var så mange fine lys, og Ingrid likte seg bedre her enn i en storby hvor det var så mye bråk. De sovnet ved siden av hverandre under en baldakin. Det er litt stilig hvordan rommene til den grenen av familien blir hjemmekoselig bare ved å spre tingene deres rundt seg. Det kan ha noe med at ungene er veldig glad i farger, slik som moren. Men det er like fint å se på hver gang, det blir liksom hjemme hvorenn de drar.

I dag våknet jeg av at Haakon kom med et megasnork inn i øret mitt. Klokken var såvidt ti på ni, så jeg falt nærmest sammen i sengen etter at jeg sjekket klokka. Det var overskyet, men en likanes temperatur var det uansett. Vi delte oss i to grupper, den ene dro ned til elven og padletur, den andre gikk på byvandring og lunsjspaning. Vi gikk rundt og kikket på de ulike butikkene. Jeg så flere katter, alle med halsbånd, som bare satt helt stille i gatene, det var så sært. De bare satt der, ikke inntil veggen, men gjerne midt i veien, og bare stirret på menneskene som gikk forbi. Jeg aner en viss kattekultur...Det var flere løshunder i byen, og alle er kjempekoselige. De er veldig lekne, og spiller ofte på "jeg er så søt, gi meg mat"-kortet.

Vi traff en dame som var ute og gikk tur med en nydelig svart og hvit Cocker Spaniel. Hun var svensk, så praten gikk lettere for alle. Hun fortalte oss litt om Roquebrune, hvor det var gode restauranter og joggeløyper, og anbefalte en plass som het La Petite Croux, or other:P Der jobbet det en Ash-lignende kar(a "business in the front, party in the back" kind of guy :P ) og en herlig, stor dame. De syns det var herlig å ha en så stor familie som gjester.

Etter lunsj dro vi alle hjem til Villaen og nå boltrer ungene seg i bassenget under Sikkerhetsvakt Mathias oppsyn. Jeg skal vrenge av meg shortsen og gå ned og grille meg litt i det provencalske solskinnet.

À bientôt!