Jeg våknet til at det var blitt litt lysere, men strømmen var fremdeles fravikende med sitt nærvær. Bassengets renseanlegget var slått av, sammen med kjøleskap og fryser. Ikke hadde vi mat heller, og telefonbatteriene begynte å bli tomme, men det var ikke det verste; Roquebrune hadde blitt oversvømmet i løpet av natten. Hele nedre del av sentrum var dekket av en brun elv. På fortauene lå det opprevet gulvbelegg og tepper fra folk som prøvde å fjerne flommen fra husene sine. Flere butikker hadde brunt slam på gulvet, sammen med blader, løv og varene deres lå på gulvet, dekket i gørr. Nam... Veiene ut fra Roquebrune var stengt både mot sjøen og fra fjellene. Draguignan, en by nord herifra, er det mye verre med. Der har flere omkommet, og vannivået er mye høyere der. Stakkars mennesker. Det har ikke vært så mye regn på nesten 200 år...det har ikke skjedd noe lignende på sørkysten så lenge noen av innbyggerene kan huske. Dette er historisk. Jeg siterer Ingrid; "Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme, dette har aldri skjedd med meg før"!
Vi gikk opp på en høyde over byen, og der kunne vi se at områdene utenfor sentrum var nå redusert til en sumplignende sak; en brun elv, eller en brun innsjø dekket hager, gårder, første etasjer og bruer så langt vi kunne se i den retningen. Jeg kunne ikke unngå å tenke på de stakkars menneskene som våknet av at de hadde vann til knærne. Det ble laget til et Røde Kors senter i en gymsal hvor det ble holdt innsamling av mat, klær, og soveplasser. Tante hadde gått ut på leting etter mat, og ble henvist dit, men hun kunne ikke få seg til å ta noen av skalkene som lå der. Vi var jo fjorten stykker, og vi har plass å bo. Det er andre som behov for hjelp.
Resten av dagen flommet himmelen over av helikoptere. Hjelpemannskap var nede i byen, men ingen kunne svare på når strømmen ville komme tilbake, eller når vi kunne komme oss ut av byen. Hjemme angrep ungene bassenget, og ble der resten av kvelden. De hadde fått kjøpt seg et badedyr, en hummer av noe slag. Tante hjalp meg så med å dekke håret mitt i en en Henna-gjørme, og deretter en plastpose. Alle lå og slikket ettermiddagssola, bortsett fra de som av og til sprang ut på leting etter en vei ut av byen, eller et sted som kunne holde åpent og selge mat. Alle veiene ut og inn av byen, men det var rykter om at det gikk an å komme til Frejus, og at der var åpne supermerkadoer der. Mens de var ute avdekte jeg håret mitt, og ikke så overaskende hadde svært lite skjedd. Men det var da verdt et forsøk. Så når jeg kommer hjem må det sterkere skyts til:P
Oppsummering; vi var uten mat, strøm, tomme mobilbatterier, og hadde lite vann. Men vi hadde sol, sommer og hverandre. På kvelden fikk vi også beskjed om at La Grignot' hadde åpent fordi han ville selge unna maten de hadde før den ble dårlig. Onkel Bjørn fortalte oss at han hadde bestilt billett til Marianne fra Torp i morgen tidlig, til tross for omstendighetene. Mamma sa at hun ville gjort det samme med meg. Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort, det er bare snakk om at hun får en dag sammen med oss alle, men jeg lurer på om det er verdt det. Hvor ofte får vi samlet familien slik som dette? Det tok oss bare fem år siden sist...Jeg skjønner at pengene kanskje har noe å si, men jeg tror at jeg ville ha gjort det jeg kunne for å få min datter ned sammen med resten av familien, om det var
spiste og drakk godt, og kjøpte med oss en kasse med "boissions" = drikkevarer:)
Når vi kom hjem skulle vi ordne til med Geni. Onkel Bjørn hadde tatt en del telefoner til forsikringsselskapet sitt, for å høre om de fikk dekt utgiftene fra turen. Det er faktisk unntakstilstand her nede, og det er erklært katastrofeområde.
Jeg sensurerer konsekvensene av denne handlingen.
Det ble litt sent, men vi gikk til sengs med varme tanker mot strøm, dusjing, toalett som ikke trenger hjelp til å spyle og nok mat til alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar