Eventyret om de Tre Blindpassasjerene - ellers kjent som Den Lange Frokosten

Mange lurer kanskje på hva pokkern som er greia med statusoppdateringer som; "Ble shanghaiet av Hurtigruta", "Så reiste jeg til Kristiansund", "har med eit uhell greidd å bli ufrivillig blindpassasjer på hurtigruto ned te Kristiansund". Vel, det hele begynte med en frokostavtale..

Onsdag kveld ble jeg ringt opp av min kjære Freddy, som lurte på om jeg kom ned for å besøke ham neste morgen, og i tillegg ta med meg pipa hans, slik at han ikke ble utenfor når de andre ansatte på båten røykte pipe. Jeg skulle selvfølgelig få frokost når jeg kom nedover. Jeg sier aldri nei til gratis frokost. Jeg spurte også mine to kompanjonger, Mia og Åsmund, (som på det tidspunktet, onsdag kveld, lå og øvde kamp-teknikk på stuegulvet) om de ville være med. Gratis frokost, som sagt.

Morgenen kom, og Åsmund ville først avlyse fordi han var trøtt som bare juling, men etter ett par telefonsamtaler frem og tilbake sto han da ved døra da vi begynte å ture nedover til Pirhavna. Vi kom ned til båten, gikk om bord og fikk gjestepass. Her kommer det vi i litteraturen kaller plot; Fredrik hadde informert meg kvelden før at båten skulle ligge til kai til ca 12. Men da vi gikk ombord sto det da et pent skilt som sa at båten skulle legge fra kai klokken 10. Varselsflagget gikk derimot kun hos Mia og hennes skuddsikre magefølelse, en meget underlig, men upåklanderlig nyttig sak. Jeg stusset litt på skiltets semantiske betydning, men jeg stolte på kjæresten min, som tross alt jobbet på båten. Vi lokaliserte Fredriken i spisesalen, der han gikk kappgang mellom bordene. Etter et kjært gjensyn og noen snille kommentarer angående Hurtigrutas uniform, var det tid for frokost. Hurtigruta har en meget variert frokostbuffé, og kaffen er ikke verst. Faktisk meget god. In case you were wondering...

Fredrik hadde fått fri etter at frokosten var ferdig, og vi satte oss etter litt om og men i messa, hvor resten av båtens ansatte tar seg en velfortjent røykepause 8 til 12 ganger om dagen. Plutselig fikk Fredrik tallerkenøyne, pekte ut av nærmeste koøye og med ett ord oppsummerte han alle de neste 24 timene; ”Oi.”
Båten beveget seg ut fra kaia, og ut av Trondheimsfjorden. Vi ble tilkalt til resepsjonen for å høre hvorfor vi ikke ble informert om at vi som gjester måtte forlate båten før den la fra, og hvorfor vi ikke hørte beskjeden som ble gitt over intercomen. Enkelt; vi satt ikke i spisesalen med de andre passasjerene, vi satt jo sammen med de ansatte, som neppe har noen interesse av å høre hver eneste detalj som angår passasjerene. Men båtens påloggingssystem skulle ha gitt personalet beskjed om at tre personer ikke var gjort rede for. Vi snakket med resepsjonisten og en annen mann hvis tittel unngår meg i skrivende stund, som sa at vi hadde ikke annet valg enn å bli med ned til Kristiansund. Greit det. Vi måtte også betale billett for turen. Ja vel, det skulle vel kunne ordnes. Fredrik tok det på sin regning, og vi fikk tre billetter. Videre fra Kristiansund kunne vi bare ta hurtigbåten eller timeekspressen tilbake til Trondheim. Vi beklaget oss opp og ned i mente, og gikk tilbake til messa. Fredrik måtte tilbake på jobb, mens vi bare måtte underholde oss selv, med litt hjelp fra Fantasi, Brainstorm, Scrubs, Sledge Hammer, og Kortskalle. Jeg var Hercule Poirot på Jupiter, Åsmund var Skomaker Andersen i Pyramidene i Egypt, og Mia var Prinsesse Märta Louise i Oslo Spektrum.

Turen ned til Kristiansund tok syv timer. I løpet av den tiden rakk Mia å drikke minst fem-seks kopper kaffe, Åsmund tegnet velutstyrte strekmenn på en badestrand, og jeg forsøkte å illustrere vikingtiden ved å mime en hjelm med horn og ”gafle i meg mjød og kjøtt”. Vi fikk også middag, bestående av flyndre, salat, potet og flere stykker Daim-kake. Vi ble ”gjenkjent” av en servitør som ”De Tre Blindpassasjerene”… Vi flyttet oss inn i ett annet rom på slutten av turen, rundt halv fem, og derifra kunne vi etter hvert se Kristiansund kai, hvor hurtigbåten akkurat begynte å starte opp motorene. ”Vesterålen” brukte hundre år på å legge ut landgangen, og vi mistet hurtigbåten. Vi fant også ut at siste buss hadde gått for dagen. Neste nordgående hurtigrute? Joda, ”Lofoten” gikk ni timer, klokken 02:00. Fredrik tok ut penger til oss, slik at vi kunne ta neste Hurtigrute. Uten de pengene hadde vi vært fitten drage, som det heter på fagspråket.

Fredrik skulle ringe til ”Lofoten” og høre om de hadde en lugar til oss, men da han ringte senere hadde forbindelsen blitt brutt, og han hadde ikke tid eller energi til å ringe opp igjen, da han hadde måtte snakket med en lite service-innstillt dame. Så dette var situasjonen klokken fem torsdag ettermiddag; vi var i Kristiansund, vi kjente ingen, vi hadde svært lite penger til rådighet, og vi måtte slå i hjel ni timer før båten kom. Fabelaktig, tenkte jeg, som egentlig skulle sitte hjemme ved PC-en og skrive eksamensoppgave i kunsthistorie. Mia syns hele greia var komisk, og sa at vi måtte ta det med et smil. Åsmund gliste litt, og vi ble minnet om at han skulle ha eksamen neste dag. Jeg trodde jeg skulle få angina i venstre tå, kunne situasjonen bli mer komplisert eller latterlig? Jaja, det var ikke stort mye vi kunne gjøre, så vi sa ha det til Fredrik, og hallo til Kristiansund.

For dem som ikke har vært i Kristiansund, men er kjent med den nordnorske byen Stokmarknes, kan Mia bekrefte at grunnleggerne av byene må enten være den samme eller ha hatt samme ide. Uten å være direkte fornærmende, men Kristiansund er ikke det en vil kalle spennende. Du har en bakke som går opp, opp, og enda litt lenger opp, hvor det så er plassert litt bebyggelse, et kjøpesenter, en Peppes Pizza ved siden av ”Torget”, en meget minimalistisk Ark Bokhandel, og et høyst uflatterende kinosenter. Sal-navnene var morsomme, men det er dog det eneste.

Vi bestemte oss for å handle litt forsyninger, og Mia insisterte på at hvis hun skulle sitte her i ni timer skulle hun ha en bok. Vi turte inn på Ark, hvor hun fant krigslitteratur til seg selv og en litteraturlitteraturinteressanttingest til meg. Åsmund kjøpte seg kortstokk.
Vi gikk ned på Peppes Pizza, hvor vi spiste, drakk kaffe og ble forsikret av servitøren at vi kunne sitte helt til stengetid. Og det gjorde vi. Vi spilte kort i seks timer. Litt før elleve sa vi godnatt, og jeg ringte ”Lofoten” for å høre om de hadde en lugar ledig. Det hadde de heldigvis, til studentpris attpåtil. Vi mildt sagt jublet, og herjet tulling rundt på kaia, hvor det sto et minnesmerke til falne Kristiansundere under første og andre verdenskrig, en benk, to statuer av en gutt og en ”klippfiskkone”, en klokke, en ulykksalig kikkert og tomme søppelbokser. Samtlige av disse ble brukt som kulisser og rekvisitter i en høyst komisk bildeserie.

Stemningen var lettet, og vi gledet oss til å få sove relativt komfortabelt den natten. VI tuslet etter hvert bort til busstasjonen for å vente der så lenge det var åpent. Den stengte 23:45, så vi gikk på baksiden og satte oss ved et bord og spilte mer kort. Åsmund, som var ansvarlig for maten, var meget fornøyd fordi han hadde funnet yndlingsbrusen sin, Oscar Sylte, med både ananas- og pæresmak. Minuttene smøg seg sakte videre, og det ble mørkere og snikvinden fant oss uansett. Vi kunne ikke gjøre annet enn å fortelle hverandre historier, le av rånerne som spilte Spice Girls på full guffe tvers over parkeringsplassen, og spille enda mer kort. Da klokken nærmet seg halv to begynte vi å bevege de halvstive kroppene våre ned mot kaia. Vi var meget overtrøtte hele gjengen, som resulterte i utsagn som ”Møkka buss!”, ”Jeg kommer til å dra av deg buksa, og gjøre den beyond wet!”, ”Tenk, at i dag har vi vært i Kristiansund, Hellas og Lofoten på en og samme dag!” (Hellas var en restaurant vi hadde gått forbi to ganger) og ”Hva heter den satans måsen, kom igjen, work with me!”

Vi sto og hutret nede på kaia, mens en kar med truck satte fra seg to lass traktordekk ved siden av oss. ”De må jo ha dekk for å ha dekk på båten.” Og etter mye tripping, skyggeboksing og lokking, kom ”Lofoten” til syne like bortenfor kaia. Jeg var veldig lysten til å gaule O hoy og andre nautiske begreper, men holdt meg. Vi kom oss endelig om bord, og ble møtt av resepsjonisten som, ikke overraskende, kunne identifisere oss med etternavn på stedet. Det hadde visst vært en telefonhelvete uten like for å ordne plass til ”De Tre Blindpassasjerene” , men det gikk i orden, og vi fikk en horde sympati fra resepsjonisten, som ga oss billetter, lugarnøkler og en snikende kommentar om at det er bare studenter som klarer å ikke komme seg av og på båten til rett tid. Åsmund ble forsikret om at vi var i Trondheim rundt kvart over åtte, slik at han kom til å rekke eksamen klokken ni.

Vi kom oss inn i en klaustrofobisk liten lugar, men den hadde senger, og i enden av gangen et toalett og en dusj. Eventyret gikk mot slutten, og vi sovnet til bølgenes duvende rytme.

Vi ble vekt av samtlige alarmer, og vi gikk opp i spisesalen. Det viste seg at frokost ikke var inkludert i prisen, så det måtte vi også punge ut med. Endelig så vi Munkholmen dukke opp ved siden av oss, og vi lå straks i havn. Åsmund takket for seg, og løp inn til byen, hvor han rakk eksamen, og han greide seg fint. Mia og jeg dro rett hjem, hvor vi begge stupte i våre egne senger.

Det var det, folkens. Eventyret om De Tre Blindpassasjerene er en erfaring jeg ikke unner de fleste, spesielt ikke i eksamenstiden, men jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det ikke var moro. Heldigvis var jeg i selskap av den beste typen venner; de som gjør det beste ut av situasjonen. Jeg hadde nok ikke taklet strabasene så bra hvis ikke de hadde vært med meg. Nå sitter jeg i sofaen med en kopp te, og en meget tom lommebok. Men jeg sitter bare og humrer, fordi ”Så reise jeg til Kristiansund, foruten grunn, til Kristiansund” kommer aldri til å bety det samme igjen. God sommer, alle sammen!