Leser: "Ondskapen" av Jan Guillou
Her er ting jeg sparer opp til, har lyst på/kunne tenkt meg, og ting som jeg nødvendigvis ikke kan/ kommer til å kjøpe, men som er pene:)
lørdag 28. februar 2009
Ønskeliste
Hører på: Bryan Adams - I will Always Return
Leser: "Ondskapen" av Jan Guillou
Her er ting jeg sparer opp til, har lyst på/kunne tenkt meg, og ting som jeg nødvendigvis ikke kan/ kommer til å kjøpe, men som er pene:)
Leser: "Ondskapen" av Jan Guillou
Her er ting jeg sparer opp til, har lyst på/kunne tenkt meg, og ting som jeg nødvendigvis ikke kan/ kommer til å kjøpe, men som er pene:)
mandag 16. februar 2009
On a Valentines Day
Okey. Det er kanskje ikke så ille med en dag tilegnet å hedre de man er glad i.
Min kjære Fredrik var så snill at han spanderte "en romantisk spa-date":P Boblebad, badstu, *musserende vin*, sjokolade, massasje med Himalaya-salt og sjokolade. Dæsken.
Det var slett ikke ille, og det var utrolig koselig å gjøre det med ham. På toppen av kransekaka, så hadde vi 7-måneders dag den 13, eller 12:P så det var på en måte en god feiring av oss generelt. Det var en veldig fin dag. Neste gang er det min tur;D
Hmm..paintball eller go-cart?
Min kjære Fredrik var så snill at han spanderte "en romantisk spa-date":P Boblebad, badstu, *musserende vin*, sjokolade, massasje med Himalaya-salt og sjokolade. Dæsken.
Det var slett ikke ille, og det var utrolig koselig å gjøre det med ham. På toppen av kransekaka, så hadde vi 7-måneders dag den 13, eller 12:P så det var på en måte en god feiring av oss generelt. Det var en veldig fin dag. Neste gang er det min tur;D
Hmm..paintball eller go-cart?
torsdag 12. februar 2009
Grrr
Britisk politikk. Nei takk.
Printere som ikke vil printe uansett hvor mange ganger jeg trykker Ctrl+P. Nei takk.
Løpe rundt i sirkler for å lete etter stekt løk på Bunnpris med 2 minutter før bussen går. Nei takk.
To tiåringer som høres ut som en femåring med sukkeranfall og ADHD på bussen HELE veien fra sentrum til Trolla. NEI.
Løvbiff med paprika, dressing, agurk, ketsjup og krydder. *sikle* JAAAAA.
"The Incredible Story of Benjamin Button" med Mia. Jaaaa^^
Valentinsdag med Fredrik. Hmm. Kan bli interessant. Og koselig^^
Printere som ikke vil printe uansett hvor mange ganger jeg trykker Ctrl+P. Nei takk.
Løpe rundt i sirkler for å lete etter stekt løk på Bunnpris med 2 minutter før bussen går. Nei takk.
To tiåringer som høres ut som en femåring med sukkeranfall og ADHD på bussen HELE veien fra sentrum til Trolla. NEI.
Løvbiff med paprika, dressing, agurk, ketsjup og krydder. *sikle* JAAAAA.
"The Incredible Story of Benjamin Button" med Mia. Jaaaa^^
Valentinsdag med Fredrik. Hmm. Kan bli interessant. Og koselig^^
mandag 9. februar 2009
Sometimes I feel like a child without sense
Jeg kan nok ikke beskrives som følsom lenger. Jeg tar nok ikke så godt vare på vennene mine som hjernen min skal ha meg til å tro. Men det var kanskje lettere før, da jeg ikke hadde venner, og det fantes svært få jeg fikk lov å være sammen med. Enkle sjeler, mildt sagt.
Jeg er ikke en avansert person. Jeg er ikke en spesielt smart person heller. Jeg tar ikke ansvar, jeg er tankeløs, jeg er slem, jeg er egoistisk, jeg er totalt følelsesløs og best av alt, det finnes dager hvor jeg driter i hvordan folk har det. Jepp. Dette er meg. Og det er ikke sarkasme. Jeg vil heller ikke at folk skal si "Nei, du er ikke sånn, du som er så sniiilll." Jeg har utrolig mange dårlige sider, og jeg kan ikke skjule dem. Jeg kan ikke forsvare dem, det er bare fåfengt.
Det minste, eller meste jeg kan gjøre, er å stå for det. Jeg innrømmer det i hvert fall, det er jo et steg i riktig retning. Men jeg tror jeg har rett. For lenge siden, da jeg ikk hadde verken utseende eller karisma som kunne skaffe meg venner, var følsomheten og empatien mine sterkeste kort. Det var så enkelt å si noe for å få folk til å føle seg bedre. Den mentaliteten sitter merkelig nok som limt igjen hos visse mennesker.
Uansett, jeg jeg trengte ikke gjøre så mye. Den mentaliteten sitter som limt igjen hos meg også. Lille Prinsesse Paula har nok ikke vett på venner og hvordan de skal behandles.
Jeg har ikke blitt utfordret på det området. Eller jo. Til de grader. Tror verken av oss har vokst pga det.
Meeen til tross for alle mine feil og dårlige karaktertrekk, nekter jeg å kaste inn håndkleet ennå. Jeg vil påstå at jeg er et menneske som er i stand til forandring, om ikke annet.
Jeg er snart 20, jeg er ikke mammas lille jente lenger. Det er jeg faktisk fullstendig klar over, overraskende nok. Likevel er livet mitt ikke helt...mitt. Jeg blir styrt av ulike faktorer som jeg ikke har noen slags kontroll over, med mindre jeg absolutt ikke vil. Men jeg vil. Jeg har i hvert fall en kvalitet som ingen kan ta fra meg; jeg lar ingen i stikken. Sagt på en annen måte, folk er fast med meg, enten de vil eller ikke. Kanskje jeg tar på meg for mange byrder, fra veeeeldig forskjellige hold, men blant en av de mange tingene jeg kan takke min kjære samboer Mia for, er at jeg har lært meg å ta av hanskene og smekke folk i trynet når de trenger det. Jeg er visst enda en novise, men jeg lærer fort. I'm still a growing girl. And I'm still here.
Poke, du er en gullklomp. Tante Gudmor er glad i deg og moren din<3
Jeg er ikke en avansert person. Jeg er ikke en spesielt smart person heller. Jeg tar ikke ansvar, jeg er tankeløs, jeg er slem, jeg er egoistisk, jeg er totalt følelsesløs og best av alt, det finnes dager hvor jeg driter i hvordan folk har det. Jepp. Dette er meg. Og det er ikke sarkasme. Jeg vil heller ikke at folk skal si "Nei, du er ikke sånn, du som er så sniiilll." Jeg har utrolig mange dårlige sider, og jeg kan ikke skjule dem. Jeg kan ikke forsvare dem, det er bare fåfengt.
Det minste, eller meste jeg kan gjøre, er å stå for det. Jeg innrømmer det i hvert fall, det er jo et steg i riktig retning. Men jeg tror jeg har rett. For lenge siden, da jeg ikk hadde verken utseende eller karisma som kunne skaffe meg venner, var følsomheten og empatien mine sterkeste kort. Det var så enkelt å si noe for å få folk til å føle seg bedre. Den mentaliteten sitter merkelig nok som limt igjen hos visse mennesker.
Uansett, jeg jeg trengte ikke gjøre så mye. Den mentaliteten sitter som limt igjen hos meg også. Lille Prinsesse Paula har nok ikke vett på venner og hvordan de skal behandles.
Jeg har ikke blitt utfordret på det området. Eller jo. Til de grader. Tror verken av oss har vokst pga det.
Meeen til tross for alle mine feil og dårlige karaktertrekk, nekter jeg å kaste inn håndkleet ennå. Jeg vil påstå at jeg er et menneske som er i stand til forandring, om ikke annet.
Jeg er snart 20, jeg er ikke mammas lille jente lenger. Det er jeg faktisk fullstendig klar over, overraskende nok. Likevel er livet mitt ikke helt...mitt. Jeg blir styrt av ulike faktorer som jeg ikke har noen slags kontroll over, med mindre jeg absolutt ikke vil. Men jeg vil. Jeg har i hvert fall en kvalitet som ingen kan ta fra meg; jeg lar ingen i stikken. Sagt på en annen måte, folk er fast med meg, enten de vil eller ikke. Kanskje jeg tar på meg for mange byrder, fra veeeeldig forskjellige hold, men blant en av de mange tingene jeg kan takke min kjære samboer Mia for, er at jeg har lært meg å ta av hanskene og smekke folk i trynet når de trenger det. Jeg er visst enda en novise, men jeg lærer fort. I'm still a growing girl. And I'm still here.
Poke, du er en gullklomp. Tante Gudmor er glad i deg og moren din<3
søndag 8. februar 2009
En blomst med hevede kronblad
Av alle ting å planlegge, er Valentinsdagen det mest uåpenbare. Jeg liker ikke Valentinsdagen engang! Men men..han prøver i hvert fall. Han prøver virkelig. Og det er hjertevarmende.
-
Jeg hadde eksamen på tirsdag, og i går. Exfac + hangover = blåsyre heller! Jeg slikker heller Mr.Collins' hånd (som til informasjon er noe av det mest avskyelige jeg kan forestille meg) enn å gjøre det igjen! Det gikk heldigvis nogelunde. Jeg overlevde, og jeg tror ikke at noen gjennomskuet meg. Jeg må virkelig ha med meg tannbørste overalt...
Singsaker-fester RULER! Jeg suger kanskje i MarioCart, men det er sinnsykt gøy xD jeg og Mia tok helt av her på fredag. Det var skikkelig kult. Dagen etterpå sto jeg barvakt på Låfte'. Det var også veldig kult. Inger og jeg er konge bak baren, som forresten har danseplikt. Det var en fyr som insisterte på det rundt stengetid.
-
Hun skrev faktisk tilbake til meg. Det var utrolig hyggelig, og sårt. Jeg håper at hun forstår at alle får, om enn tidlig eller sent i ens livsløp, en dårlig start. Men av og til er solskinn alt som trengs. Solen har en fantastisk evne til få håpet til å spire. En blomst med hevede kronblad tiltrekker seg mer solskinn enn den som lar sine henge.
-
Jeg hadde eksamen på tirsdag, og i går. Exfac + hangover = blåsyre heller! Jeg slikker heller Mr.Collins' hånd (som til informasjon er noe av det mest avskyelige jeg kan forestille meg) enn å gjøre det igjen! Det gikk heldigvis nogelunde. Jeg overlevde, og jeg tror ikke at noen gjennomskuet meg. Jeg må virkelig ha med meg tannbørste overalt...
Singsaker-fester RULER! Jeg suger kanskje i MarioCart, men det er sinnsykt gøy xD jeg og Mia tok helt av her på fredag. Det var skikkelig kult. Dagen etterpå sto jeg barvakt på Låfte'. Det var også veldig kult. Inger og jeg er konge bak baren, som forresten har danseplikt. Det var en fyr som insisterte på det rundt stengetid.
-
Hun skrev faktisk tilbake til meg. Det var utrolig hyggelig, og sårt. Jeg håper at hun forstår at alle får, om enn tidlig eller sent i ens livsløp, en dårlig start. Men av og til er solskinn alt som trengs. Solen har en fantastisk evne til få håpet til å spire. En blomst med hevede kronblad tiltrekker seg mer solskinn enn den som lar sine henge.
mandag 2. februar 2009
Lett anker
Jeg bærer mange tanker. Ikke bøttevis, men nok til at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med dem.
Endeløse dialoger frem og tilbake, løsninger som testes og feiler, alt i en søken for å si de rette tingene. Jeg vil ikke såre noen. Jeg vil ha en god tilværelse, egoistisk som jeg er.
Det er lenge siden jeg fikk en knute i magen etter å ha lest en melding. Det er lenge siden jeg fikk en knitrende følelse gjennom kroppen etter å ha skrevet en melding. Kanskje det går i perioder, halvårs-perioder.
Det er bare sært. Jeg har ikke gjort noe galt, men jeg klarer ikke å forholde meg til status quo. Det er som om jeg allerede har tatt en beslutning, som om det allerede ligger bak meg. Som om det er gjort, og jeg må starte på nytt. Er jeg klar for å være alene? Kan jeg slippe taket?
Jeg tenker som så at en Peter Pan-metafor er tingen her..
Jeg elsker Peter Pan av hele mitt hjerte, men jeg kan ikke være Tingeling lenger. Jeg er Wendy, det har jeg alltid vært...og jeg må, og vil vokse opp. Tro det eller ei, men det må du også. Jeg kan ikke være sammen med en som ALDRI tenker lenger enn røyken som siver ut av munnviken. Jeg kan ikke ha en fremtid med en som benekter forpliktelser og ansvar. Jeg kan ikke stole på en som "ikke bryr seg".
Jeg har et liv som er fylt av ting du ikke enser. Jeg vil diskutere med deg, jeg vil høre at du bryr deg om noe annet enn mat. Men det skjer ikke. Menneskets natur forandres aldri. Du kommer ikke til å forandre deg, og det aksepterer jeg. Spørsmålet er, kan du akseptere at jeg ikke er sånn som deg? Det er på tide og forlate Aldriland. Båten letter anker, og jeg blir med den. Jeg kommer alltid til å være hos deg, enten du glemmer meg eller ikke. Men jeg kommer til å vokse opp, og fortelle historiene dine. Men hvis du trodde at jeg kom til å bli hos deg for alltid... Les boken. Så forstår du kanskje. Selv om ideen om at du skal ha den minste forståelse av en menneskelig følelese som ikke er glede eller sinne, er bortimot latterlig.
En dag håper jeg du forstår at verden ikke er svart-hvit. Det finnes så mye du ikke vet, så mange farger du ikke har sett. Jeg forlater deg ikke. Jeg er her. Men jeg har glemt hvem jeg er, og hva jeg egentlig vil. Jeg vil ha en verden av kunnskap, opplevelser, eventyr og kjærlighet. Og i den verden er det ikke rom for gutter som ikke tenker, som ikke bryr seg, som verken lever i fortiden, nuet eller fremtiden. Aldriland er et vakkert minne. Du kommer aldri til å bli et minne, så vakker og livlig som du er. Men det er jo beskrivelsen på Peter Pan; evig ung, evig barn og evig fri. Ikke for alle, derfor vil du som oftest være den eneste. The One-and-Only Only-Child. Og sånn må det være. For alle barn må vokse opp. Men det finnes alltid en sta jævel som nekter.
Hiv hoi.
søndag 25. januar 2009
No pain, no gain.
Det er dager som dette som gjør at jeg hater å være jente. Jeg våkner og partiet under magen står i brann. Eggstokkene brøler av hormonene som flyter rundt i kroppen, og kvitter seg med enda et ubrukt egg. Svetten pipler, kvalmen bobler og syder, hodet er for tomt til å reagere, nevene vil knytte seg i sinne, stemmen vil rope i smerte, men ingenting fungerer. Det eneste jeg kan gjøre er å gå inn og legge meg i diamant-stilling, med magen over lårene, kanskje ta en Ibux, og håpe at jeg klarer å sovne. Klarer jeg å sove det av meg, er det verste over.
Men jeg sverger; det mannfolk som kommer til meg og sier at jeg er svak, kommer til å få seg et kraftig slag over nebbet. Jeg overlever smertetak hver ENESTE JÆVLA måned. For hva?! For at mamma en dag skal komme og si at hun ønsker seg barnebarn? For at en eller annen jævel en dag vil ha unge? Det er faktisk jeg som må bære den lille fettklumpen, det er jeg som må presse den ut, og jeg er jeg som må leve med arrene i ettertid hvis jeg ikke takler smerten ved vanlig fødsel!
Det er ikke like gøy å være jente. Flere gutter har innrømt at de er glade at de slipper det. Dere hadde aldri taklet det. Det er noe du "venner" deg til. Du vet det kommer, og du stålsetter deg. Det gjør vondt som faen, og du forbanner de som bare kjenner litt ubehag og etter to dager er det over, med hver eneste smertepint celle i kroppen din. Smerten går ikke over, men ulmer, som et sultent beist. Lar du deg knekke er du faen ikke mye til kvinnfolk. Det går over. Det ordner seg. Det eneste kjipe er hvis du går tom for *sanitetsprodukter*.
Alle jenter velger å takle det av ulike grunner. No pain, no gain.
Huff, det er hardt å være livets kilde...
Men jeg sverger; det mannfolk som kommer til meg og sier at jeg er svak, kommer til å få seg et kraftig slag over nebbet. Jeg overlever smertetak hver ENESTE JÆVLA måned. For hva?! For at mamma en dag skal komme og si at hun ønsker seg barnebarn? For at en eller annen jævel en dag vil ha unge? Det er faktisk jeg som må bære den lille fettklumpen, det er jeg som må presse den ut, og jeg er jeg som må leve med arrene i ettertid hvis jeg ikke takler smerten ved vanlig fødsel!
Det er ikke like gøy å være jente. Flere gutter har innrømt at de er glade at de slipper det. Dere hadde aldri taklet det. Det er noe du "venner" deg til. Du vet det kommer, og du stålsetter deg. Det gjør vondt som faen, og du forbanner de som bare kjenner litt ubehag og etter to dager er det over, med hver eneste smertepint celle i kroppen din. Smerten går ikke over, men ulmer, som et sultent beist. Lar du deg knekke er du faen ikke mye til kvinnfolk. Det går over. Det ordner seg. Det eneste kjipe er hvis du går tom for *sanitetsprodukter*.
Alle jenter velger å takle det av ulike grunner. No pain, no gain.
Huff, det er hardt å være livets kilde...
lørdag 24. januar 2009
What hurts the most
Jeg vet ikke hvor lenge jeg har kjent henne. Men helt siden jeg la henne til på MSN har hun hatt den samme triste blomsten ved siden av navnet sitt. (U)
Hun har aldri hatt ett hjerte, en stjerne, en måne, en smiley. Bare blomsten med senkede kronblad, som en såret soldat. Helt siden den sommeren for så lenge siden har den blomsten hengt med hodet, og alle mulige slags sørgelige sub-nick har dukket opp. "Behind every girl, there's a guy who made her that way."
Hva er det som gjør så vondt? Hvem er det som har gjort henne vondt? Hvorfor går ikke smerten over? Det virker som om hun har en verkebyll i hjertet som hun ikke vil lege. Har hun ikke betrodd seg til noen, latt hjertet få blødd litt?
Hvordan har det seg at noen mennesker er født med hjerter som ikke kan åpne seg? De møter andre mennesker, deler opplevelser og minner, slipper dem inn i hjertet sitt, men slipper dem ikke ut igjen uansett hva som skjer?
Jeg lurer på om det er tilfellet med henne. Om hun har sluppet inn feil fyr, som satte hjertet hennes i fyr og flamme, men brant seg selv levende. Brenner det enda? Ingen verkebyll, men en seig flamme som slikker og svir innvendig. Som gjør en sårbar og svak, sterk og sta. Som river og sliter, biter og klorer. Som ikke lar en sove. Fordi en skal lide for sin svakhet.
"Ikke våg og elske." Kanskje det er derfor hun har blomsten på nicket sitt. Kanskje det er blomsten på hjertets grav, vissen og trist, uten håp om å gro. Fordi ingen vet at alt den trenger er vann og solskinn. Vann til å sildre gjennom arteriene og slukke brannen, solskinn for å bringe henne ut i lyset, og kanskje gi henne nøkkelen til å låse seg ut av sitt eget hjertefengsel.
Hun har aldri hatt ett hjerte, en stjerne, en måne, en smiley. Bare blomsten med senkede kronblad, som en såret soldat. Helt siden den sommeren for så lenge siden har den blomsten hengt med hodet, og alle mulige slags sørgelige sub-nick har dukket opp. "Behind every girl, there's a guy who made her that way."
Hva er det som gjør så vondt? Hvem er det som har gjort henne vondt? Hvorfor går ikke smerten over? Det virker som om hun har en verkebyll i hjertet som hun ikke vil lege. Har hun ikke betrodd seg til noen, latt hjertet få blødd litt?
Hvordan har det seg at noen mennesker er født med hjerter som ikke kan åpne seg? De møter andre mennesker, deler opplevelser og minner, slipper dem inn i hjertet sitt, men slipper dem ikke ut igjen uansett hva som skjer?
Jeg lurer på om det er tilfellet med henne. Om hun har sluppet inn feil fyr, som satte hjertet hennes i fyr og flamme, men brant seg selv levende. Brenner det enda? Ingen verkebyll, men en seig flamme som slikker og svir innvendig. Som gjør en sårbar og svak, sterk og sta. Som river og sliter, biter og klorer. Som ikke lar en sove. Fordi en skal lide for sin svakhet.
"Ikke våg og elske." Kanskje det er derfor hun har blomsten på nicket sitt. Kanskje det er blomsten på hjertets grav, vissen og trist, uten håp om å gro. Fordi ingen vet at alt den trenger er vann og solskinn. Vann til å sildre gjennom arteriene og slukke brannen, solskinn for å bringe henne ut i lyset, og kanskje gi henne nøkkelen til å låse seg ut av sitt eget hjertefengsel.
søndag 18. januar 2009
Brødbaking, dassvask and other such homely uses...
Jeg har faktisk bakt brød i dag. Greit, det var fra en pose, jeg tilsatte bare gjær og vann, men jeg knadde deigen, jeg lot den heve, stekte den og puttet den i en pose etter at den fikk hvile.
DET er kjærlighet.
Mia og jeg har vasket resten av leiligheta i dag. Badene for det meste. Oppvasken er endelig tatt. Vi begynner å bli slappe igjen, og det må ikke skje. Litt ommøblering i stua og litt Poke-herjing har gjort denne dagen ganske koselig.
Jeg hadde et heftig filmmaraton i går...fra 12pm til 4 am. Alt fra "Sabrina" - Audrey Hepburn -, til "Istid" - Otto Jespersen. Gjorde nesten ingenting. Mye klassisk, "Funny Face", "Jane Eyre", "The Crow". Jeg gremmes over hvor få cinematiske klassikere som er lagret i minnebanken min.
Jeg savner Fredrik. Han liker ikke katter, så han kommer nok ikke ofte innom nå lenger. Men har er bare 10 min unna.
Jeg tenker enda på hva slags tattovering jeg har lyst på. Jeg tenker som så at jeg skal vente til jeg er 20, da har jeg tenkt lenge nok, og hvis jeg fortsatt har lyst, har jeg lov.
Jeg har et par ideer.
En, kanskje to, er absolutt: armbåndet Mia laget, og f-hullene bak på ryggen.
Kanskje en Peter Pan skygge, eller noe sånt morsomt.
Tattoveringene fra drømmen min kommer nok aldri til å pryde min altfor sensitive hud, men det var en fin drøm nevertheless.
"Beauty Still Exists", og midnattsola over Sortlandssundet, med et bilde av meg stående med ryggen til, gazing upon the horizon.
Et fuglebur med ett par fjær liggende ved siden av, og teksten Wild Bird
En vakker rød, grønn, gul og blå fønix, som reiser seg fra asken.
Når mamma og pappa går bort *bank i bordet* SKAL jeg ha minnetattoveringer. Mamma skal være engelen på apotekerglasset, pappas siluettportrett: og begge skal stå som vinger på hver sin side av enten av skulderbladene eller i nakken. Kanskje jeg skulle få laget en siluett av mamma, og hatt dem motstående som et hjerte i nakken:D
"Dæven, æ har mine øyeblikk, sa brura."
Godt med langhelg^^
(8) No eating here today, no eating here today - YOU'RE ON A DIET(8)
DET er kjærlighet.
Mia og jeg har vasket resten av leiligheta i dag. Badene for det meste. Oppvasken er endelig tatt. Vi begynner å bli slappe igjen, og det må ikke skje. Litt ommøblering i stua og litt Poke-herjing har gjort denne dagen ganske koselig.
Jeg hadde et heftig filmmaraton i går...fra 12pm til 4 am. Alt fra "Sabrina" - Audrey Hepburn -, til "Istid" - Otto Jespersen. Gjorde nesten ingenting. Mye klassisk, "Funny Face", "Jane Eyre", "The Crow". Jeg gremmes over hvor få cinematiske klassikere som er lagret i minnebanken min.
Jeg savner Fredrik. Han liker ikke katter, så han kommer nok ikke ofte innom nå lenger. Men har er bare 10 min unna.
Jeg tenker enda på hva slags tattovering jeg har lyst på. Jeg tenker som så at jeg skal vente til jeg er 20, da har jeg tenkt lenge nok, og hvis jeg fortsatt har lyst, har jeg lov.
Jeg har et par ideer.
En, kanskje to, er absolutt: armbåndet Mia laget, og f-hullene bak på ryggen.
Kanskje en Peter Pan skygge, eller noe sånt morsomt.
Tattoveringene fra drømmen min kommer nok aldri til å pryde min altfor sensitive hud, men det var en fin drøm nevertheless.
"Beauty Still Exists", og midnattsola over Sortlandssundet, med et bilde av meg stående med ryggen til, gazing upon the horizon.
Et fuglebur med ett par fjær liggende ved siden av, og teksten Wild Bird
En vakker rød, grønn, gul og blå fønix, som reiser seg fra asken.
Når mamma og pappa går bort *bank i bordet* SKAL jeg ha minnetattoveringer. Mamma skal være engelen på apotekerglasset, pappas siluettportrett: og begge skal stå som vinger på hver sin side av enten av skulderbladene eller i nakken. Kanskje jeg skulle få laget en siluett av mamma, og hatt dem motstående som et hjerte i nakken:D
"Dæven, æ har mine øyeblikk, sa brura."
Godt med langhelg^^
(8) No eating here today, no eating here today - YOU'RE ON A DIET(8)
tirsdag 6. januar 2009
Where do you go?
Pappa var så snill at han laget egg og bacon til meg slik at jeg skulle komme meg opp, og begynne med lesingen. Ikke det at jeg har sovet spesielt mye, var vel rundt 6 tiden at øynene lukket seg ordentlig igjen. Knappe to timer senere var det opp og stå! Så nå er det vel ett par timer med lesing og oppgavegjøring.
I mellomtiden stiller jeg og Sister Hazel spørsmål som universet enda ikke har svart på.
Where do you go?
One Love
Your Mistake
I mellomtiden stiller jeg og Sister Hazel spørsmål som universet enda ikke har svart på.
Where do you go?
One Love
Your Mistake
Kylie
Jeg har aldri sett ham så full før. Det var et oppsyn uten like, visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Snøvling og glising, biting og riving var tydeligvis en form for kommunikasjon som jeg ikke forsto. Men budskapet kom godt fram; han har ikke baller til å si det han egentlig føler når han er edru, men trenger (og jeg siterer) "for mye av det gode innabords" for å si noe.
Huff...du kunne ikke bare tatt en tyggis eller noe? SPEAK YOUR MIND.
Ikke husket han noe dagen derpå. Ikke at jeg hadde forventet det heller. Jeg lurer litt på hvorfor jeg sto og jattet med så lenge som jeg gjorde. Ingenting kom gjennom uansett. Hva innbilte han seg at han kan tilby nå? Bare glem det, dude. Det er til det beste, stol på meg. Du har ikke sjangs. Jeg danser ikke for noen.
I dance for me ;D
torsdag 1. januar 2009
I could never forget you, Fludiel
(8) I will remember you, and all of the things we used to do (8)
How can I forget the one human being who opened my eyes to the world? How can forget a part of myself? You're being silly and you know it. Get a grip! I could never forget you, and I hate every memory I experience without you. And most of all I'm sorry I never told you that.
How can I forget the one human being who opened my eyes to the world? How can forget a part of myself? You're being silly and you know it. Get a grip! I could never forget you, and I hate every memory I experience without you. And most of all I'm sorry I never told you that.
torsdag 25. desember 2008
Moon River
Julaften.
Det har vært en fin og rolig kveld. Helt ærlig. Jeg hadde på meg den svarte "gudinne"-kjolen min, ny-skoene, og et høyst upassende hårbånd. Men jeg så da okey ut. Klarte ikke å holde meg alvorlig på et eneste bilde, dog...
Vi har sett mye film, tok opp Grinchen bl.a. I tillegg er denne dagen (eller kvelden) en milepæl i min filmatiske historie; jeg har sett "Breakfast at Tiffany's" for første gang. Shocker, I know. Fine Cat...
Nå tenkte jeg å legge inn gavelisten min, sånn at jeg husker å skrive takkekort senere (sier vi, det er egentlig for min egen hukommelses del...)
Pappa
- Skriveprogram
- The tales of Beedle the Bard
- Oppskriftsbok
- Dessert-kalender
- Kopp med de første taktene av "Für Elise"
- Nemi-kalender
- Parfyme og body spray
- Votter og hals<3<3<3<3<3<3>
- 400 spenn
- Skaldens Skrulles fortellinger
- Nemi-kalender
- Black Design uro
- Skjerf
- Rosa håndkle
- Blå ulvang sokker
- Kari Traa pannebånd
Jeg skriver inn når jeg kommer på ting...
Hvorfor husker jeg aldri hva jeg skal gjøre på internett???
lørdag 20. desember 2008
Time will verify what you already know
Erstattet. Det er det som er the aftermath. Plassen min bare glir bort. Men, herregud, Kathinka er en bedre sanger enn meg...ufattelig mye bedre. Men tanken på at hun skal synge mine sanger...det svir i brystet. Jeg skjønte at det ikke ville fungere, langdistanseforhold gjør sjelden det, uansett kaliber. Kommunikasjon er ikke Sortland-barns sterkeste kvalitet. Det er greit, jeg vil ikke at bandet skal lide pga min ikketilstedeværelse. Men...det hadde vært kjekt å fått beskjed. En heads-up. Et hint.
Er bare forvirret.
Telefonen min er medskyldig i alt dette rotet. Høh. Grunn nok i seg selv til å anskaffe en ny. "Det høres ut som dere trenger en lang prat og en kasse øl." Genial plan, mamma. Kyssesyke, remember?
Har lyst til å gråte, men jeg får meg ikke til det. Kanskje det er kroppens måte å si at "nå er det nok". Jeg føler at det er delvis min skyld. Jeg må jo åpenbart ha gjort noe. Men fäglarna vet at jeg ikke har peiling. Jeg aner ikke. Jeg var ikke forberedt på å se ham så fort...og nå...kommer jeg ikke til å ha sjelefred før det er gjort. Hvorfor pumper andrenalinet så fælt? Hvorfor alle disse skyggene? Hvorfor dette endeløse tomrommet?
Jeg klarer ikke å være sterk for meg selv lenger. Det er en annen hjertemuskel som trenger en ekstra pumpe. Jeg har ikke styrke igjen, verken fysisk eller psykisk. Men det jeg har går til den som trenger det mest. Alt jeg kan, er å snakke. Men øla kommer ikke på tale.
fredag 12. desember 2008
torsdag 11. desember 2008
Bly
Soundtrack: En dag - Høstslave
Jeg kaldsvetter. Klarer ikke å tenke. Klarer ikke å føle. Klarer bare å høre.
Hodet svimler, eksploderer. Jeg vil bare besvime. Alt annet enn denne numne smerten. Tårekanalene mine har for en gangs skyld blitt koblet fra.
Hjertet mitt brister. Sjelen brenner uten stopp...Befri meg, noen. Hvemsomhelst...
Jeg har aldri fått så vondt av å høre min egen stemme. Det er selvpining på høyeste hold. Jeg klarer ikke å høre på, klarer ikke å skru av. Klarer ikke å IKKE høre hvor bra vi er. Klarer ikke å gi slipp. Det er som bly i magen, lenket fast rundt hjertet mitt. Musikken ryster grunnvollene mine, og dundrer i resonanskassen.
Jeg klarer ikke å slippe. Jeg klarer ikke å gi opp...
Jeg kaldsvetter. Klarer ikke å tenke. Klarer ikke å føle. Klarer bare å høre.
Hodet svimler, eksploderer. Jeg vil bare besvime. Alt annet enn denne numne smerten. Tårekanalene mine har for en gangs skyld blitt koblet fra.
Hjertet mitt brister. Sjelen brenner uten stopp...Befri meg, noen. Hvemsomhelst...
Jeg har aldri fått så vondt av å høre min egen stemme. Det er selvpining på høyeste hold. Jeg klarer ikke å høre på, klarer ikke å skru av. Klarer ikke å IKKE høre hvor bra vi er. Klarer ikke å gi slipp. Det er som bly i magen, lenket fast rundt hjertet mitt. Musikken ryster grunnvollene mine, og dundrer i resonanskassen.
Jeg klarer ikke å slippe. Jeg klarer ikke å gi opp...
onsdag 10. desember 2008
Be divine
Tilgivelse. Du vil ha min tilgivelse. Men vet du hva? Jeg er ikke i stand til å tilgi deg. Ikke nå. Ikke deg. Ikke det du har blitt.
Jeg kunne ha tilgitt han du var for 2 år siden. Men denne...karakteren du har blitt nå? Jeg kjenner ham ikke, og jeg kan heller ikke tilgi ham. Jeg aner ikke hvem du er, og hva faen jeg har gjort deg. Hadde du ment det, så hadde du ringt meg, sendt meg et skriftlig brev, SNAKKET TIL MEG ANSIKT TIL ANSIKT. Da hadde jeg kanskje vurdert å hørt på deg. Men hvis du er så desillusjonert at du tror at du bare kan sende en melding og be om tilgivelse etter det lille sirkuset du laget, er du dummere enn jeg trodde. En liten SMS kommer aldri til å være nok til å få meg til å stå på scena sammen med deg igjen.
Du ga ingen tegn på at du hadde noe imot meg. Og så PANG. Ingenting. Men du sa derimot en ting. Og det var dråpen som fikk tålmodigheten min til å renne over. Forbanna løgner. Og på toppen av det drar du Mia med ned i sluket! Satan, jeg var så sint på deg at jeg kunne ha trødd alle bassene dine ut av vinduet og ut i elva!! Nå er jeg bortimot så likegyldig til om du "lever" eller "dør". Tilgivelse? Tror du virkelig at jeg har såpass til overs for deg? Du aner ikke hva jeg gikk igjennom for å holde på den forpulte "hemmeligheten" din! Du fikk meg til å lyve ham rett opp i ansiktet, og det kommer jeg aldri til å tilgi megselv for.
Om du virkelig hadde lyst til å beholde vennskapet vårt, så hadde du lagt litt mer innsats i det. Du kan ta den tamme unnskyldningen din, og ta tilfart til helvette hvis det er sånn du vil ha det. Du har "sagt" at du ikke vil ha meg i livet ditt, da skal du få juleønsket ditt oppfylt. Happy fucking Christmas!
Aner du hva du faktisk gjorde mot meg? Og hva har Mia gjort deg? Hvilken rolle spiller hun i dette idiotiske spillet ditt? Hva har vi gjort? Vi flyttet, ja, men herregud, hadde vi visst at hele linja og vennskapet vårt skulle gå til helvette.. Er det seriøst så vanskelig å snakke med hverandre? Har du ikke lenger nok sosiale kunnskaper til å skjønne at hvis at du ikke forteller oss hvordan du har det, så kan vi heller ikke gjøre noe med det! Hadde du fortalt meg at du ikke ville se meg, eller snakke med meg igjen, hadde jeg forstått det. Jeg hadde akseptert avgjørelsen din. Jeg hadde latt deg gå.
"Hvis du kan tilgi en forvirret tosk". Hah. Det var da en sabla underdrivelse.
En forvirret tosk kan jeg tilgi.
Men ikke deg.
Jeg kunne ha tilgitt han du var for 2 år siden. Men denne...karakteren du har blitt nå? Jeg kjenner ham ikke, og jeg kan heller ikke tilgi ham. Jeg aner ikke hvem du er, og hva faen jeg har gjort deg. Hadde du ment det, så hadde du ringt meg, sendt meg et skriftlig brev, SNAKKET TIL MEG ANSIKT TIL ANSIKT. Da hadde jeg kanskje vurdert å hørt på deg. Men hvis du er så desillusjonert at du tror at du bare kan sende en melding og be om tilgivelse etter det lille sirkuset du laget, er du dummere enn jeg trodde. En liten SMS kommer aldri til å være nok til å få meg til å stå på scena sammen med deg igjen.
Du ga ingen tegn på at du hadde noe imot meg. Og så PANG. Ingenting. Men du sa derimot en ting. Og det var dråpen som fikk tålmodigheten min til å renne over. Forbanna løgner. Og på toppen av det drar du Mia med ned i sluket! Satan, jeg var så sint på deg at jeg kunne ha trødd alle bassene dine ut av vinduet og ut i elva!! Nå er jeg bortimot så likegyldig til om du "lever" eller "dør". Tilgivelse? Tror du virkelig at jeg har såpass til overs for deg? Du aner ikke hva jeg gikk igjennom for å holde på den forpulte "hemmeligheten" din! Du fikk meg til å lyve ham rett opp i ansiktet, og det kommer jeg aldri til å tilgi megselv for.
Om du virkelig hadde lyst til å beholde vennskapet vårt, så hadde du lagt litt mer innsats i det. Du kan ta den tamme unnskyldningen din, og ta tilfart til helvette hvis det er sånn du vil ha det. Du har "sagt" at du ikke vil ha meg i livet ditt, da skal du få juleønsket ditt oppfylt. Happy fucking Christmas!
Aner du hva du faktisk gjorde mot meg? Og hva har Mia gjort deg? Hvilken rolle spiller hun i dette idiotiske spillet ditt? Hva har vi gjort? Vi flyttet, ja, men herregud, hadde vi visst at hele linja og vennskapet vårt skulle gå til helvette.. Er det seriøst så vanskelig å snakke med hverandre? Har du ikke lenger nok sosiale kunnskaper til å skjønne at hvis at du ikke forteller oss hvordan du har det, så kan vi heller ikke gjøre noe med det! Hadde du fortalt meg at du ikke ville se meg, eller snakke med meg igjen, hadde jeg forstått det. Jeg hadde akseptert avgjørelsen din. Jeg hadde latt deg gå.
"Hvis du kan tilgi en forvirret tosk". Hah. Det var da en sabla underdrivelse.
En forvirret tosk kan jeg tilgi.
Men ikke deg.
tirsdag 2. desember 2008
Superhuman
Gode nyheter bare triller ut av folk som perler på en snor, gjør de ikke? Først får jeg vite at hele den gamle verden min har gått opp i røyk, og nå har jeg fått kyssesyke. Eller, jeg har ikke fått det, jeg har HATT det en stund nå. Som om jeg ikke var pissed nok på legen som det var.
Hvorfor fikk jeg Mia til å drikke av isteen min..? Hun kommer til å drepe meg, etter at jeg har tatt selvmord, selvsagt. Helvete, dette er det mest ubeleilige...det mest teite...det verste som kunne skjedd akkurat nå. Jeg håper bare at du er så guddommelig som du påstår, at immunforsvaret ditt kveler dette med en gang. Jeg vet det er min egen feil, men jeg blir så svak rundt deg. Jeg kan være så sterk som bare det for deg, men du gjør meg helt sykt svak... Jeg klarer ikke å si nei, jeg kan ikke si nei, det blir feil. Alt er så naturlig.
Jeg føler meg helt overmenneskelig når du omfavner meg, som om jeg kan kollapse og løpe maraton på en gang. Akkurat nå vil jeg bare kollapse og gi opp. Fordi jeg vet at du vil ta imot. Men du kommer til å tvinge meg framover. Jeg får ikke lov til å gi opp.
Every minute I'm with you I feel like I can do anything.
You changed my whole life
Don't know what you're doing to me with your love
I'm feeling all superhuman, you did that to me...
Tar du meg imot...? ;'(
Hvorfor fikk jeg Mia til å drikke av isteen min..? Hun kommer til å drepe meg, etter at jeg har tatt selvmord, selvsagt. Helvete, dette er det mest ubeleilige...det mest teite...det verste som kunne skjedd akkurat nå. Jeg håper bare at du er så guddommelig som du påstår, at immunforsvaret ditt kveler dette med en gang. Jeg vet det er min egen feil, men jeg blir så svak rundt deg. Jeg kan være så sterk som bare det for deg, men du gjør meg helt sykt svak... Jeg klarer ikke å si nei, jeg kan ikke si nei, det blir feil. Alt er så naturlig.
Jeg føler meg helt overmenneskelig når du omfavner meg, som om jeg kan kollapse og løpe maraton på en gang. Akkurat nå vil jeg bare kollapse og gi opp. Fordi jeg vet at du vil ta imot. Men du kommer til å tvinge meg framover. Jeg får ikke lov til å gi opp.
Every minute I'm with you I feel like I can do anything.
You changed my whole life
Don't know what you're doing to me with your love
I'm feeling all superhuman, you did that to me...
Tar du meg imot...? ;'(
mandag 1. desember 2008
Disturbia
Welcome to the suburb of Screwupville. Population: 1, with more to come. A LOT MORE.
En ting er å lyve for meg, for å holde noe skjult. Men å lyve for meg for å gi meg dårlig samvittighet? Hvor åndsvak går det ann å bli? Men jeg holdt på "hemmeligheten" din, til og med fra ham som trengte å høre den mest. Og han forsvarte your sorry ass! Det knuste hjertet mitt da jeg fortalte ham det til slutt, men skjebnen var ikke helt ferdig enda. Neida, det viste seg at det som hadde gått og gnagd rundt omkring hjerterota og sjelen min, som hadde stukket i brystet hver gang han snakket om henne, det som jeg visste ville knuse ham, var bare løgn. Og jeg trodde på den. Jeg kan ikke benekte det, selv om jeg ville. Tilgi meg, Sylvia.
Det finnes ikke noe større lavmål for deg nå, gjør det? Du tror virkelig at den eneste retningen du kan gå er nedover. Eller, hva vet jeg? Du sa ikke étt oppriktig ord til meg mens jeg var der. Jeg vet da faen hvordan du har det. Du sa aldri noe til meg. Men jeg hadde ikke trodd at du skulle starte en kampanje mot meg. Ble smerten for mye for deg? Ble tanken på meg "for mye" for deg? Velkommen til verdens største bitch; kjærlighet. Det finnes ikke noe vondere enn det, og det burde jeg vite.
Jeg burde skjønt at noe var galt. Det kunne ikke bare være en liten depresjon som kunne gå over. Det måtte være noe større, noe overkonsumerende, noe så stort og skremmende at det har overtatt deg helt... Det har slipt bort hvert fnugg av anstendighet og ærlighet ut av ryggmargen din, det er et under at du fortsatt kan stå. Frykten og facinasjonen for mørket har fusjonert seg med noe mer diffust, en tåke av "filosofiske, gjennomtenkte tanker med fast grep om det som er virkelig."
ATSJHOO! Beklager, du vet jeg er allergisk mot idioti.
HVEM TROR DU AT DU ER? Jeg vet ikke hvem du er lenger. Jeg vet ikke hva du er en gang. Men du er I HVERT FALL ikke min venn. Du er ikke gutten jeg kjente, som jeg var glad i.
Jeg vet ikke hva du holder på med, og jeg vil ikke vite det. Du vet helt sikkert hva du gjør. Host. Bare fortsett ned din sti, så går jeg ned min. Måte Gud forby at de noensinne krysses. Tro meg når jeg sier at du har sagt dine siste ord til meg.
Jeg har bare ett oppriktig ord igjen til deg, gamle venn, hvorenn du er -
Farvel.
En ting er å lyve for meg, for å holde noe skjult. Men å lyve for meg for å gi meg dårlig samvittighet? Hvor åndsvak går det ann å bli? Men jeg holdt på "hemmeligheten" din, til og med fra ham som trengte å høre den mest. Og han forsvarte your sorry ass! Det knuste hjertet mitt da jeg fortalte ham det til slutt, men skjebnen var ikke helt ferdig enda. Neida, det viste seg at det som hadde gått og gnagd rundt omkring hjerterota og sjelen min, som hadde stukket i brystet hver gang han snakket om henne, det som jeg visste ville knuse ham, var bare løgn. Og jeg trodde på den. Jeg kan ikke benekte det, selv om jeg ville. Tilgi meg, Sylvia.
Det finnes ikke noe større lavmål for deg nå, gjør det? Du tror virkelig at den eneste retningen du kan gå er nedover. Eller, hva vet jeg? Du sa ikke étt oppriktig ord til meg mens jeg var der. Jeg vet da faen hvordan du har det. Du sa aldri noe til meg. Men jeg hadde ikke trodd at du skulle starte en kampanje mot meg. Ble smerten for mye for deg? Ble tanken på meg "for mye" for deg? Velkommen til verdens største bitch; kjærlighet. Det finnes ikke noe vondere enn det, og det burde jeg vite.
Jeg burde skjønt at noe var galt. Det kunne ikke bare være en liten depresjon som kunne gå over. Det måtte være noe større, noe overkonsumerende, noe så stort og skremmende at det har overtatt deg helt... Det har slipt bort hvert fnugg av anstendighet og ærlighet ut av ryggmargen din, det er et under at du fortsatt kan stå. Frykten og facinasjonen for mørket har fusjonert seg med noe mer diffust, en tåke av "filosofiske, gjennomtenkte tanker med fast grep om det som er virkelig."
ATSJHOO! Beklager, du vet jeg er allergisk mot idioti.
HVEM TROR DU AT DU ER? Jeg vet ikke hvem du er lenger. Jeg vet ikke hva du er en gang. Men du er I HVERT FALL ikke min venn. Du er ikke gutten jeg kjente, som jeg var glad i.
Jeg vet ikke hva du holder på med, og jeg vil ikke vite det. Du vet helt sikkert hva du gjør. Host. Bare fortsett ned din sti, så går jeg ned min. Måte Gud forby at de noensinne krysses. Tro meg når jeg sier at du har sagt dine siste ord til meg.
Jeg har bare ett oppriktig ord igjen til deg, gamle venn, hvorenn du er -
Farvel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)