Litt etter at jeg var ferdig med å skrive det forrige innlegget hørte vi et "TUUUUT!"
utenfra, og jeg og Haakon løp om kapp til døra. Der kom Tante Eva, Onkel Bjørn og Marianne
med mye, mye mat, vann og godsaker. Vi jublet nærmest. Sist vi hørte fra dem hadde de sittet
fast i trafikkø i St.Aygulf, men de kom seg heldigvis fram. Så det ble ordnet til et
ordentlig festmåltid, hvor tante Mette virkelig lot oss få gasse i oss. Nam nam fra ene
bordende til en annen.
Marianne og jeg lekte litt med småjentene før vi tok oss en øl hver og stakk opp på den
øverste balkongen for å se ut over landsbyen og prate.
Mamma ropte på oss, og vi samlet oss til den andre store middagen hvor hele familien var til
stede. Onkel Viggo sa noen ord, tante Mette sa noen ord, jeg sa vel også noe i rusen, og
bestefar fortalte flere historier fra den tida pappa, onkel B og tante M ble født.
Kvelden varte lenge og vel, og vi lo og hørte mye som vi ikke visste om våre kjære patriark
og matriark. Det var kjempemorsomt å ta en tilnærmet tidsreise tilbake til den gang hvor
bestefar hadde brunt hår og bestemor ikke brukte briller.
Marianne og jeg tok kveld litt etterpå, og gikk opp for å se en film. Det ble til at hun
sovnet midt i, og det ble natt i 2-tiden.
mandag 21. juni 2010
torsdag 17. juni 2010
17.juni: Flommen letter
Jeg våknet i halv åtte tiden av at det kom et enormt brak utenfor. Lyn og kraftig torden brølte og stormet. Jeg prøvde å snu meg og ignorere det, men det var litt for..skal vi si høylydt? Strømmen kom tilbake i ca.2 timer, men så gikk den igjen, og den kom ikke på igjen før i seks tiden. Jeg har sittet på bloggen siden da og skrevet inn de snevre notatene mine:P
Dagen begynte med lyn og torden, og at pappa og jeg gikk på brødjakt. Butikkene hadde strøm nok til å åpne, så vi fikk brød, frokostblanding, melk og pålegg til å ta med hjem. Vi slengte oss så ut på bassengkanten og slikket sol ut i de lange ettermiddagstimer. Jeg har ikke vært nede og sett på hvordan det er i sentrum, men tante, onkel Jarle og ungene dro på utflukt til havet, og de sa at det var brunt helt ut til 200 m. Så vi kan vel si at den brune elva er på rett vei ut i havet. Men Darguignan har det enda helt grusomt. Vi så nettopp på nyhetene, 25 døde..det er grusomt. Familien min har vært helt utrolig heldig..
Med mindre strømmen forsvinner kommer jeg tilbake i kveld med flere oppdateringer om meg og Roquebrune sur Argens.
"Så reiste jeg til Roquebrune, foruten grunn, til Roquebrune..." xD
Hvis jeg finner et horoskop som sier: "This is the year to travel", skal jeg personlig lete opp vedkommende og GJELLE HAM!
Dagen begynte med lyn og torden, og at pappa og jeg gikk på brødjakt. Butikkene hadde strøm nok til å åpne, så vi fikk brød, frokostblanding, melk og pålegg til å ta med hjem. Vi slengte oss så ut på bassengkanten og slikket sol ut i de lange ettermiddagstimer. Jeg har ikke vært nede og sett på hvordan det er i sentrum, men tante, onkel Jarle og ungene dro på utflukt til havet, og de sa at det var brunt helt ut til 200 m. Så vi kan vel si at den brune elva er på rett vei ut i havet. Men Darguignan har det enda helt grusomt. Vi så nettopp på nyhetene, 25 døde..det er grusomt. Familien min har vært helt utrolig heldig..
Med mindre strømmen forsvinner kommer jeg tilbake i kveld med flere oppdateringer om meg og Roquebrune sur Argens.
"Så reiste jeg til Roquebrune, foruten grunn, til Roquebrune..." xD
Hvis jeg finner et horoskop som sier: "This is the year to travel", skal jeg personlig lete opp vedkommende og GJELLE HAM!
16.juni: DEN STØRSTE FLOMMEN SIDEN 1827
Jeg våknet til at det var blitt litt lysere, men strømmen var fremdeles fravikende med sitt nærvær. Bassengets renseanlegget var slått av, sammen med kjøleskap og fryser. Ikke hadde vi mat heller, og telefonbatteriene begynte å bli tomme, men det var ikke det verste; Roquebrune hadde blitt oversvømmet i løpet av natten. Hele nedre del av sentrum var dekket av en brun elv. På fortauene lå det opprevet gulvbelegg og tepper fra folk som prøvde å fjerne flommen fra husene sine. Flere butikker hadde brunt slam på gulvet, sammen med blader, løv og varene deres lå på gulvet, dekket i gørr. Nam... Veiene ut fra Roquebrune var stengt både mot sjøen og fra fjellene. Draguignan, en by nord herifra, er det mye verre med. Der har flere omkommet, og vannivået er mye høyere der. Stakkars mennesker. Det har ikke vært så mye regn på nesten 200 år...det har ikke skjedd noe lignende på sørkysten så lenge noen av innbyggerene kan huske. Dette er historisk. Jeg siterer Ingrid; "Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme, dette har aldri skjedd med meg før"!
Vi gikk opp på en høyde over byen, og der kunne vi se at områdene utenfor sentrum var nå redusert til en sumplignende sak; en brun elv, eller en brun innsjø dekket hager, gårder, første etasjer og bruer så langt vi kunne se i den retningen. Jeg kunne ikke unngå å tenke på de stakkars menneskene som våknet av at de hadde vann til knærne. Det ble laget til et Røde Kors senter i en gymsal hvor det ble holdt innsamling av mat, klær, og soveplasser. Tante hadde gått ut på leting etter mat, og ble henvist dit, men hun kunne ikke få seg til å ta noen av skalkene som lå der. Vi var jo fjorten stykker, og vi har plass å bo. Det er andre som behov for hjelp.
Resten av dagen flommet himmelen over av helikoptere. Hjelpemannskap var nede i byen, men ingen kunne svare på når strømmen ville komme tilbake, eller når vi kunne komme oss ut av byen. Hjemme angrep ungene bassenget, og ble der resten av kvelden. De hadde fått kjøpt seg et badedyr, en hummer av noe slag. Tante hjalp meg så med å dekke håret mitt i en en Henna-gjørme, og deretter en plastpose. Alle lå og slikket ettermiddagssola, bortsett fra de som av og til sprang ut på leting etter en vei ut av byen, eller et sted som kunne holde åpent og selge mat. Alle veiene ut og inn av byen, men det var rykter om at det gikk an å komme til Frejus, og at der var åpne supermerkadoer der. Mens de var ute avdekte jeg håret mitt, og ikke så overaskende hadde svært lite skjedd. Men det var da verdt et forsøk. Så når jeg kommer hjem må det sterkere skyts til:P
Oppsummering; vi var uten mat, strøm, tomme mobilbatterier, og hadde lite vann. Men vi hadde sol, sommer og hverandre. På kvelden fikk vi også beskjed om at La Grignot' hadde åpent fordi han ville selge unna maten de hadde før den ble dårlig. Onkel Bjørn fortalte oss at han hadde bestilt billett til Marianne fra Torp i morgen tidlig, til tross for omstendighetene. Mamma sa at hun ville gjort det samme med meg. Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort, det er bare snakk om at hun får en dag sammen med oss alle, men jeg lurer på om det er verdt det. Hvor ofte får vi samlet familien slik som dette? Det tok oss bare fem år siden sist...Jeg skjønner at pengene kanskje har noe å si, men jeg tror at jeg ville ha gjort det jeg kunne for å få min datter ned sammen med resten av familien, om det var
spiste og drakk godt, og kjøpte med oss en kasse med "boissions" = drikkevarer:)
Når vi kom hjem skulle vi ordne til med Geni. Onkel Bjørn hadde tatt en del telefoner til forsikringsselskapet sitt, for å høre om de fikk dekt utgiftene fra turen. Det er faktisk unntakstilstand her nede, og det er erklært katastrofeområde.
Jeg sensurerer konsekvensene av denne handlingen.
Det ble litt sent, men vi gikk til sengs med varme tanker mot strøm, dusjing, toalett som ikke trenger hjelp til å spyle og nok mat til alle.
Vi gikk opp på en høyde over byen, og der kunne vi se at områdene utenfor sentrum var nå redusert til en sumplignende sak; en brun elv, eller en brun innsjø dekket hager, gårder, første etasjer og bruer så langt vi kunne se i den retningen. Jeg kunne ikke unngå å tenke på de stakkars menneskene som våknet av at de hadde vann til knærne. Det ble laget til et Røde Kors senter i en gymsal hvor det ble holdt innsamling av mat, klær, og soveplasser. Tante hadde gått ut på leting etter mat, og ble henvist dit, men hun kunne ikke få seg til å ta noen av skalkene som lå der. Vi var jo fjorten stykker, og vi har plass å bo. Det er andre som behov for hjelp.
Resten av dagen flommet himmelen over av helikoptere. Hjelpemannskap var nede i byen, men ingen kunne svare på når strømmen ville komme tilbake, eller når vi kunne komme oss ut av byen. Hjemme angrep ungene bassenget, og ble der resten av kvelden. De hadde fått kjøpt seg et badedyr, en hummer av noe slag. Tante hjalp meg så med å dekke håret mitt i en en Henna-gjørme, og deretter en plastpose. Alle lå og slikket ettermiddagssola, bortsett fra de som av og til sprang ut på leting etter en vei ut av byen, eller et sted som kunne holde åpent og selge mat. Alle veiene ut og inn av byen, men det var rykter om at det gikk an å komme til Frejus, og at der var åpne supermerkadoer der. Mens de var ute avdekte jeg håret mitt, og ikke så overaskende hadde svært lite skjedd. Men det var da verdt et forsøk. Så når jeg kommer hjem må det sterkere skyts til:P
Oppsummering; vi var uten mat, strøm, tomme mobilbatterier, og hadde lite vann. Men vi hadde sol, sommer og hverandre. På kvelden fikk vi også beskjed om at La Grignot' hadde åpent fordi han ville selge unna maten de hadde før den ble dårlig. Onkel Bjørn fortalte oss at han hadde bestilt billett til Marianne fra Torp i morgen tidlig, til tross for omstendighetene. Mamma sa at hun ville gjort det samme med meg. Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort, det er bare snakk om at hun får en dag sammen med oss alle, men jeg lurer på om det er verdt det. Hvor ofte får vi samlet familien slik som dette? Det tok oss bare fem år siden sist...Jeg skjønner at pengene kanskje har noe å si, men jeg tror at jeg ville ha gjort det jeg kunne for å få min datter ned sammen med resten av familien, om det var
spiste og drakk godt, og kjøpte med oss en kasse med "boissions" = drikkevarer:)
Når vi kom hjem skulle vi ordne til med Geni. Onkel Bjørn hadde tatt en del telefoner til forsikringsselskapet sitt, for å høre om de fikk dekt utgiftene fra turen. Det er faktisk unntakstilstand her nede, og det er erklært katastrofeområde.
Jeg sensurerer konsekvensene av denne handlingen.
Det ble litt sent, men vi gikk til sengs med varme tanker mot strøm, dusjing, toalett som ikke trenger hjelp til å spyle og nok mat til alle.
15.juni; Middelalderslott og bibelske stormer.
I dag hadde tante foreslått at vi skulle kjøre til en landsby lenger nord, Saint Paul de Vence og spise lunsj. Jeg kjørte med Haakon, Mathias, tante Eva og onkel Bjørn, i bilen med GPS. De andre hadde bare et forferdelig dårlig kart, og slet utrolig med å komme seg inn og ut av disse små, snirklete byene som ligger langs Rivieraen...Vi skulle først kjøre til og møtes i parfymebyen Grasse, som hadde en imponerende utsikt, og et litt mindre imponerende gateoppsett. BITTESMÅ GATER, OG ENDA MINDRE OG FORVIRRENDE RUNDKJØRINGER! Vår bil kom dit først takket være GPSen, men de andre holdt på å rote rundt nede et annet sted. De kom seg frem til Grasse så smått om sen, men det tok enda lenger tid for dem å komme seg ut. Derfor er det nå en stående vits om at alle veier i Grasse fører til Grasse, men få fører deg ut.
Vår bil kom først til den meget sjarmerende landsbyen Saint Paul de Vence, som opprinnelig var en middelalderborg, som nå var konvertert til turistmekka; gjennom en portal kom vi opp i en høyde med en luftfuktighet som kunne tatt knekken på Eli Hagen sin sveis. Det var smug på smug, veit på veit med små butikker og lunsjbarer. Det var lite som falt i smak hos meg i hvert fall. Det de hadde av klær var som om de hadde tatt diverse fargerike fugler og fisker og sprengt dem ut over egyptisk bomull. De tok seg i hvert fall betalt som OM det var egyptisk bomull. Det var teknisk sett en del butikker som hadde bare hvite klær av egyptisk bomull, men det er ikke poenget! Poenget var at det var nesten bare "Le harry" og "Le über-tacky", og resten var ikke verdt å sniffe på:P
Men det var en utrolig hyggelig plass, du kunne utforske hver eneste trapp og smug, uten å bli lei. Alt er bygd i stein, med planter og eføy som påkledning.
Vi kom som sagt først, og de andre var ikke langt etter, så vi gikk på leting etter mat og souvenirer. Jeg lette fortsatt etter Henna og noe pent til mine kjære. Jeg fant...et postkort. Vi ble nektet å spise på en lunsjbar fordi det var for mange av oss og bare en av servitørene. Tante Mette ble litt småforbanna, men det var ikke noe annet å gjøre enn å traske ned ett par meter og kjøpe sandwicher, vann, brus og kaffe og en patetisk imitasjon av en hamburger. Men mat er alltid mat for den som er sulten nok. Vi tenkte vi kunne handle senere til en bedre middag hjemme, og "ingen andre var invitert" ^^ Vi satt på en mur ovenfor matutsalget, det var litt stilig; se for deg det bildet med de bygningsarbeiderne som spiser lunsj på en bjelke. Sånn så vi ut, bare med ryggen til xD
Etter lunsj måtte vi begynne å tenke tidskjema, hvis vi skulle rekke å handle mat. Så vi ble en time til, og mot slutten av besøket begynte det å regne, så vi spurtet mot bilene. Tante Eva og onkel Bjørn løp til en minibank for å ta ut bompenger. Plutselig så jeg at jeg satt rett ved siden av et apotek. Har de Henna her, tro? JA! Jeg traff mamma utenfor og sa at jeg hadde funnet Henna, hvorpå hun svarte "Å henn'a?" [insert latterbrøl]. Hun har sine stunder...
Vi kjørte så til Cannes siden vi var i nærheten. Jeg gikk med Tante Eva fordi hun ville shoppe. De andre gikk langs kysten. Jeg fant ingenting, men fikk tatt en del bilder av "fasjonable" butikker. Tante ga meg en topp i gave, den var kjempefin. Da vi møtte de andre bar det blitt for sent til å finne et sted å spise så vi dro hjem.
Men dagen var ikke over...
Vår bil kom frem først, så klart, men vi klarte ikke å åpne døren. Strømmen var nemlig godt og døren ble åpnet ved å trykke inn en kode på et panel ved døra...som såklart var elektronisk. Onkel Bjørn sa, dette gidder vi ikke, nå går vi og spiser. Så vi turet ned på La Grignot', og vi la fort merke til at resten av landsbyen var mørklagt. Folket kom like etterpå, og vi diskuterte hvordan vi skulle komme oss inn. Like etter at vi hadde bestilt, begynte det så smått og regne. Ikke bare regne, himmelen virkelig åpnet seg, og tømte seg utover landsbyen og hele Var kommunen, og kanskje litt av Maritime. Det fosset, jeg har aldri sett så tungt et regn!
Men vi koste oss likevel under taket, med en meget hyggelig servitør, som sikkert ser på oss som stamkunder nå. Han er morsom^^
Vi spiste mye og drakk enda mer. Jeg sjanglet hjem for å si det sånn...Da jeg kom hjem var strømmen fremdeles fraværende, og pappa hadde vært på lys-patrulje. Huset var opplyst med stearinlys, i trappen og i stua. Vi endte kvelden med litt "trivia" fra Haakons teoribok. Det regnet hele natten.
Vår bil kom først til den meget sjarmerende landsbyen Saint Paul de Vence, som opprinnelig var en middelalderborg, som nå var konvertert til turistmekka; gjennom en portal kom vi opp i en høyde med en luftfuktighet som kunne tatt knekken på Eli Hagen sin sveis. Det var smug på smug, veit på veit med små butikker og lunsjbarer. Det var lite som falt i smak hos meg i hvert fall. Det de hadde av klær var som om de hadde tatt diverse fargerike fugler og fisker og sprengt dem ut over egyptisk bomull. De tok seg i hvert fall betalt som OM det var egyptisk bomull. Det var teknisk sett en del butikker som hadde bare hvite klær av egyptisk bomull, men det er ikke poenget! Poenget var at det var nesten bare "Le harry" og "Le über-tacky", og resten var ikke verdt å sniffe på:P
Men det var en utrolig hyggelig plass, du kunne utforske hver eneste trapp og smug, uten å bli lei. Alt er bygd i stein, med planter og eføy som påkledning.
Vi kom som sagt først, og de andre var ikke langt etter, så vi gikk på leting etter mat og souvenirer. Jeg lette fortsatt etter Henna og noe pent til mine kjære. Jeg fant...et postkort. Vi ble nektet å spise på en lunsjbar fordi det var for mange av oss og bare en av servitørene. Tante Mette ble litt småforbanna, men det var ikke noe annet å gjøre enn å traske ned ett par meter og kjøpe sandwicher, vann, brus og kaffe og en patetisk imitasjon av en hamburger. Men mat er alltid mat for den som er sulten nok. Vi tenkte vi kunne handle senere til en bedre middag hjemme, og "ingen andre var invitert" ^^ Vi satt på en mur ovenfor matutsalget, det var litt stilig; se for deg det bildet med de bygningsarbeiderne som spiser lunsj på en bjelke. Sånn så vi ut, bare med ryggen til xD
Etter lunsj måtte vi begynne å tenke tidskjema, hvis vi skulle rekke å handle mat. Så vi ble en time til, og mot slutten av besøket begynte det å regne, så vi spurtet mot bilene. Tante Eva og onkel Bjørn løp til en minibank for å ta ut bompenger. Plutselig så jeg at jeg satt rett ved siden av et apotek. Har de Henna her, tro? JA! Jeg traff mamma utenfor og sa at jeg hadde funnet Henna, hvorpå hun svarte "Å henn'a?" [insert latterbrøl]. Hun har sine stunder...
Vi kjørte så til Cannes siden vi var i nærheten. Jeg gikk med Tante Eva fordi hun ville shoppe. De andre gikk langs kysten. Jeg fant ingenting, men fikk tatt en del bilder av "fasjonable" butikker. Tante ga meg en topp i gave, den var kjempefin. Da vi møtte de andre bar det blitt for sent til å finne et sted å spise så vi dro hjem.
Men dagen var ikke over...
Vår bil kom frem først, så klart, men vi klarte ikke å åpne døren. Strømmen var nemlig godt og døren ble åpnet ved å trykke inn en kode på et panel ved døra...som såklart var elektronisk. Onkel Bjørn sa, dette gidder vi ikke, nå går vi og spiser. Så vi turet ned på La Grignot', og vi la fort merke til at resten av landsbyen var mørklagt. Folket kom like etterpå, og vi diskuterte hvordan vi skulle komme oss inn. Like etter at vi hadde bestilt, begynte det så smått og regne. Ikke bare regne, himmelen virkelig åpnet seg, og tømte seg utover landsbyen og hele Var kommunen, og kanskje litt av Maritime. Det fosset, jeg har aldri sett så tungt et regn!
Men vi koste oss likevel under taket, med en meget hyggelig servitør, som sikkert ser på oss som stamkunder nå. Han er morsom^^
Vi spiste mye og drakk enda mer. Jeg sjanglet hjem for å si det sånn...Da jeg kom hjem var strømmen fremdeles fraværende, og pappa hadde vært på lys-patrulje. Huset var opplyst med stearinlys, i trappen og i stua. Vi endte kvelden med litt "trivia" fra Haakons teoribok. Det regnet hele natten.
14.juni: Blåtur til Saint Martin
I dag hadde vi tenkt en utflukt til Chateau Saint Martin, hvor vi skulle få omvisning i vinkjelleren, ha litt vinsmaking, og så få servert en tre-retters lunsj. Vi kom til Chateauet før 12, men hun som skulle vise oss rundt var ikke ferdig (franskmenn kommer ALDRI for tidlig, visstnok), så vi måtte bare tusle rundt på området. Innimellom kom det tuslende noen hunder, gamle og unge, små og store. Og et usedvanlig puddelpar...Pongo og Perdita gone puddel, liksom...
Vi ble så møtt av Solveig, hun som skulle vise oss rundt. Hun var opprinnelig fra Ålesund, og hadde jobbet på Saint Martin i mange år, men nå drev hun og mannen hennes med catering, og lånte chateauet som "venue". Hun viste oss det opprinnelige Chateauet som ble bygd i 1740 av en marquis som en bryllupsgave til datteren sin. Rundt bygget var det plantet lønnetre fra samme år som huset. Litt bortenfor der lå hundene (den nåværende grevinnen, som er meget gammel, er dyrelesker og har flere hunder og hester) og koste seg i skyggen. Det var midt på dagen, steiksol og veldig tørt - det var det en ny duft i hver himmelretning; sand, byggematerialet og stein, grus, skygge og fuktig jord, blomster, løv og vinranker, sol, lavendel og murstein.
Vi gikk inn i hovedhuset, som opprinnelig var et kloster brukt av munker på 1400-tallet, og før det igjen på 1100-tallet. Gulvet var sement med mange avlange og småe steiner lagt ned. Der sto mange stoler, og hyller med vin, honning, saft og sennep. I taket hang det flere lysekroner. Vi gikk ned en mørk trapp ned til vinkjelleren hvor det var enda mørkere. Vin trenger mørke, stillhet og normal temperatur for å bli god for å si det sånn. Det var store eiketønner som stammet fra 1400-tallet, og da munkene bodde her. De var dog ikke i bruk, pga den råtne eikesmaken som ble satt på vinen og tømmeret, selv om de enda er i god stand. Som barn måtte grevinnen krype inn i en liten luke nederst på tønnene og vaske innvendig, fordi hun var den eneste som var liten nok til å komme igjennom. Solveig fortalte også at like bortenfor vinåkrene ligger en arkeologisk utgravingsplass, som har vist at allerede for 2000 år siden kunne romerne lage olivenolje og vin, allerede i år 70 f.Kr. Fascinating!
Vi gikk så opp i hovedrommet, og smakte på en lang liste med hvit, rød og rosévin. Jeg klarte bare å smake på to hvite og en rosé...jeg er for billig i drift og jeg er ingen vindrikker:P
Etter vinsmaking og honningshopping, gikk vi ut i den enorme hagen, hvor vi fikk servert en tre-retters lunsj, med taler og sang til ære for jubilantene våre; Bestemor Liv og Bestefar Mathias, de sprekeste 80åringene jeg kjenner, som innimellom ble avbrutt av hurtigtoget som lå rett ved siden av. Før maten begynte jeg bare å nynne på en sonate av Mozart, og mamma nynnet en understemme, med teksten "Nam-nam nam nammm namm nam-nam namm". Derfor ble det Nam-sangen. [TOG]
Til forrett fikk vi en nyyydelig risotto med aspargespurré, skinke, fløte, dandert med serranoskinke og asparges. Nam! Før vi dro hadde tante trukket meg, Haakon og Mathias til side og bedt oss om å lese ett par "telegram", som liksom skulle ha kommet til bestefar. Jeg leste det første, som var en hilsen fra naboene deres til Hauknes. Det kom i alt fem telegrammer, som handlet om alt fra gratulerer med jubileet og at det var krise på jerbaneverket, og det ble spurt etter et nummer, som alle ungene (våre foreldre) var sikre på at bestefar visste hva var. Selfølgelig gjorde han det xD [TOG] Ingrid leste et dikt hun hadde skrevet selv, hun og Andrea sang "Idas sang" med litt endret tekst, de var kjempesøte^^
Hovedretten var dorado med salat, tomat og potet. Vi spurte oss litt i ettertid; Hvorfor fisk? Det er ikke spesielt franskt, men vi er dog på kysten, så hvorfor ikke?
Desserten var en helt overjordisk tallerken med sjokoladeis, jordbær, sorbet, en sukkerstang på en seng av karamellsaus. Jeg trodde jeg skulle dø av nytelse. [TOG] Under desserten holdt tante, onkel Bjørn og pappa en lang, flott tale om det som virkelig hadde bundet dem sammen som familie, det som de husket best fra barndommen; MATEN. Det var kjempegøy å høre på, jeg fikk vite mye om familien min som jeg enten har glemt eller aldri hørt. Trés funny:P
Ungene ga så jubilantene en minnebok med bilder fra 20 år tilbake, fra da barnebarna ble født frem til i dag. Den var kjempefin, og veldig morsom. I want one too..
Da vi hadde spist og takket for oss, gikk vi tilbake til bilene, bare for å finne ut at den største bilen hadde punktert...Oh yeah. Etter mye om og men, og leting etter en måte å få ned ekstradekket fra undersiden av bilen, kom vi oss avgårde og hjem igjen. Jeg tror mange av oss sloknet, jeg og Mathias gjorde hvert fall det:P Mamma vekte meg senere på kvelden, fordi vi skulle se om vi kunne finne Henna som jeg kunne farge håret med. Min nåværende farge er en lite flatterende oransje...
Vi fant ikke Henna, eller Henné som de sier her, men vi fant hostesaft til Haakon.
På kvelden fikk vi penger hos bestefar for å gå ut og spise pizza. Tante tok med seg noe hjem, mens jeg, guttene, onkel og tante Eva satt igjen. Det var veldig koselig^^
Jeg syns det ble en flott feiring av våre kjære familieoverhoder. De ble begge veldig rørt og de mente de ikke kunne fått en flottere dag.
Vi ble så møtt av Solveig, hun som skulle vise oss rundt. Hun var opprinnelig fra Ålesund, og hadde jobbet på Saint Martin i mange år, men nå drev hun og mannen hennes med catering, og lånte chateauet som "venue". Hun viste oss det opprinnelige Chateauet som ble bygd i 1740 av en marquis som en bryllupsgave til datteren sin. Rundt bygget var det plantet lønnetre fra samme år som huset. Litt bortenfor der lå hundene (den nåværende grevinnen, som er meget gammel, er dyrelesker og har flere hunder og hester) og koste seg i skyggen. Det var midt på dagen, steiksol og veldig tørt - det var det en ny duft i hver himmelretning; sand, byggematerialet og stein, grus, skygge og fuktig jord, blomster, løv og vinranker, sol, lavendel og murstein.
Vi gikk inn i hovedhuset, som opprinnelig var et kloster brukt av munker på 1400-tallet, og før det igjen på 1100-tallet. Gulvet var sement med mange avlange og småe steiner lagt ned. Der sto mange stoler, og hyller med vin, honning, saft og sennep. I taket hang det flere lysekroner. Vi gikk ned en mørk trapp ned til vinkjelleren hvor det var enda mørkere. Vin trenger mørke, stillhet og normal temperatur for å bli god for å si det sånn. Det var store eiketønner som stammet fra 1400-tallet, og da munkene bodde her. De var dog ikke i bruk, pga den råtne eikesmaken som ble satt på vinen og tømmeret, selv om de enda er i god stand. Som barn måtte grevinnen krype inn i en liten luke nederst på tønnene og vaske innvendig, fordi hun var den eneste som var liten nok til å komme igjennom. Solveig fortalte også at like bortenfor vinåkrene ligger en arkeologisk utgravingsplass, som har vist at allerede for 2000 år siden kunne romerne lage olivenolje og vin, allerede i år 70 f.Kr. Fascinating!
Vi gikk så opp i hovedrommet, og smakte på en lang liste med hvit, rød og rosévin. Jeg klarte bare å smake på to hvite og en rosé...jeg er for billig i drift og jeg er ingen vindrikker:P
Etter vinsmaking og honningshopping, gikk vi ut i den enorme hagen, hvor vi fikk servert en tre-retters lunsj, med taler og sang til ære for jubilantene våre; Bestemor Liv og Bestefar Mathias, de sprekeste 80åringene jeg kjenner, som innimellom ble avbrutt av hurtigtoget som lå rett ved siden av. Før maten begynte jeg bare å nynne på en sonate av Mozart, og mamma nynnet en understemme, med teksten "Nam-nam nam nammm namm nam-nam namm". Derfor ble det Nam-sangen. [TOG]
Til forrett fikk vi en nyyydelig risotto med aspargespurré, skinke, fløte, dandert med serranoskinke og asparges. Nam! Før vi dro hadde tante trukket meg, Haakon og Mathias til side og bedt oss om å lese ett par "telegram", som liksom skulle ha kommet til bestefar. Jeg leste det første, som var en hilsen fra naboene deres til Hauknes. Det kom i alt fem telegrammer, som handlet om alt fra gratulerer med jubileet og at det var krise på jerbaneverket, og det ble spurt etter et nummer, som alle ungene (våre foreldre) var sikre på at bestefar visste hva var. Selfølgelig gjorde han det xD [TOG] Ingrid leste et dikt hun hadde skrevet selv, hun og Andrea sang "Idas sang" med litt endret tekst, de var kjempesøte^^
Hovedretten var dorado med salat, tomat og potet. Vi spurte oss litt i ettertid; Hvorfor fisk? Det er ikke spesielt franskt, men vi er dog på kysten, så hvorfor ikke?
Desserten var en helt overjordisk tallerken med sjokoladeis, jordbær, sorbet, en sukkerstang på en seng av karamellsaus. Jeg trodde jeg skulle dø av nytelse. [TOG] Under desserten holdt tante, onkel Bjørn og pappa en lang, flott tale om det som virkelig hadde bundet dem sammen som familie, det som de husket best fra barndommen; MATEN. Det var kjempegøy å høre på, jeg fikk vite mye om familien min som jeg enten har glemt eller aldri hørt. Trés funny:P
Ungene ga så jubilantene en minnebok med bilder fra 20 år tilbake, fra da barnebarna ble født frem til i dag. Den var kjempefin, og veldig morsom. I want one too..
Da vi hadde spist og takket for oss, gikk vi tilbake til bilene, bare for å finne ut at den største bilen hadde punktert...Oh yeah. Etter mye om og men, og leting etter en måte å få ned ekstradekket fra undersiden av bilen, kom vi oss avgårde og hjem igjen. Jeg tror mange av oss sloknet, jeg og Mathias gjorde hvert fall det:P Mamma vekte meg senere på kvelden, fordi vi skulle se om vi kunne finne Henna som jeg kunne farge håret med. Min nåværende farge er en lite flatterende oransje...
Vi fant ikke Henna, eller Henné som de sier her, men vi fant hostesaft til Haakon.
På kvelden fikk vi penger hos bestefar for å gå ut og spise pizza. Tante tok med seg noe hjem, mens jeg, guttene, onkel og tante Eva satt igjen. Det var veldig koselig^^
Jeg syns det ble en flott feiring av våre kjære familieoverhoder. De ble begge veldig rørt og de mente de ikke kunne fått en flottere dag.
søndag 13. juni 2010
Bestemor over bord og Disneydramatikk
Her sitter vi alle rundt bassenget og leser, hører på lydbok, prater og aner fred og ingen fare. Plutselig høres et mektig plask. Jeg farer opp og frykter det verste; er det en av ungene? Neida, det er bestemor som har snublet i bassengkanten, og har falt hodestups uti...hun dukker så opp igjen, og ler. Det gikk heldigvis bra, det var bare vann. Vi må alle bare humre forsiktig og trekke henne opp. Jeg trodde først det var bestefar, fordi hun hadde på seg skjorta hans. Jau jau...kveldsdramatikk/underholdning. Onkel Jarle sto på den øverste balkongen og gaulet; "Ta bilde!"
Andrea og jeg har hatt svømmetrening i hele ettermiddag; hun er blitt så flink! Hun er som en fisk der hun svømmer frem og tilbake. Hun har enda ikke blitt helt trygg på å svømme uten svømmeføtter, men vi har da enda ett par dager å øve på. Ingrid går rundt og hører på lydbok på iPod. Bestemor kaller henne Paula 2, fordi jeg satt hele tiden og leste som barn. Vi hadde ikke iPod i mine dager, nei:P men papir er alltid best^^ Jeg holder på med "To Tårn" og "Organisten".
Men nå er det grilling!
Andrea og jeg har hatt svømmetrening i hele ettermiddag; hun er blitt så flink! Hun er som en fisk der hun svømmer frem og tilbake. Hun har enda ikke blitt helt trygg på å svømme uten svømmeføtter, men vi har da enda ett par dager å øve på. Ingrid går rundt og hører på lydbok på iPod. Bestemor kaller henne Paula 2, fordi jeg satt hele tiden og leste som barn. Vi hadde ikke iPod i mine dager, nei:P men papir er alltid best^^ Jeg holder på med "To Tårn" og "Organisten".
Men nå er det grilling!
Is Nicé B-D
Søndag 13.juni, Roquebrune-sur-Argens
Vi har nå vært to dager i herlige Frankrike, i en liten, men slående vakker landsby, ca en times kjøretur fra Nicé. Jeg startet på fredagskvelden, og kom nesten for sent til bussen (les: bussen var tidlig ute), men jeg havnet da på Værnes i god tid. Sikkerhetskontrollen gikk greit, og jeg fant meg to bøker på bokhandelen; "The Secret of Chimneys" av Agatha Christie, og "Organisten" av Erlend Loe.
På Gardermoen traff jeg mamma, pappa og Haakon. Jeg måtte humre litt da jeg så oss, fire blad Mikalsen, alle med firehjulskofferter, som trillet igjennom terminalen xD Vi overnattet på et "trestjerners" hotell, og dro videre neste morgen i halv sju tiden. Haakons morgenfjes er alltid like morsomt xD
Etter fullført sikkerhetskontroll møtte vi Tante Mette, Ingrid, Andrea, bestemor, bestefar, Jarle og onkel Viggo. Ungene hadde tydeligvis vært så "Paula-klein" (tante Mettes ord) at jeg trodde de skulle vokse fast på hoften min. Det var så deilig å se dem igjen, de har blitt så store begge to. Jeg fikk nesten sjokk da jeg kom på at Ingrid går i 2.klasse allerede. I tillegg har hun blitt litt mer uavhengig, hun trenger ikke alltid meg eller noen andre til å underholde seg, det klarer hun fint på egen hånd. Men det er ikke til å stikke under en stol at begge nyter å ha to sterke søskenbarn som kan bære dem rundt:P dette gjelder spesielt Andrea:P
Flyturen til Nicé tok 2 1/2 time, og da vi kom ut slo luktfuktigheten mot oss som om vi skulle ha gått inn i en badstue ved et uhell. Det var litt sol, men alle var relativt klamme etter flyturen. Ungene poengterte dette ved hyppige mellomrom. Da vi var kommet ut fra flyplassen, skulle vi finne en buss som skulle ta oss til Terminal 2, og derfra skulle vi hente leiebil.
Bussen kom, og alle turistene flokket seg om bussen, og aller fremst var tyskerne. Bestemor skulle prøve å komme seg på, men så kom det en møkkamann og dyttet henne vekk med to store bager, og spyttet ut noen lite høflige gloser. Makan til folkeskikk! Hørt om respekt for dine eldre, din vulgære wienerschnitsel! Det var uansett ikke plass til alle på bussen, så tante og jeg ble stående igjen på perrongen, men neste buss kom etter et par minutter. Jeg priste meg lykkelig for at jeg havnet med den eneste i familien som kan fransk. Etter en kort busstur rundt flyplassen kom vi til en rekke leiebilforretninger. Vi lette litt til vi fant resten av familien. Det var en fin lang kø, og Jarle og Bestefar sto tydeligvis der inne et eller annet sted og kranglet seg fram til en stor nok bil.
Vi fikk melding om at onkel Bjørn og tante Eva ble forsinket grunnet flytrøbbel; flyet fikk ikke opp julene, så de måtte fly tilbake til København og vente der til skaden var reparert eller de fikk et nytt fly. Huff.
Etter mye stabling i et mikroskopisk bagasjerom, fikk vi plass til ni av 11 stykker. Mamma og pappa ble igjen mens de ventet på Eva og Bjørn og en ny bil. Vi kjørte så en time gjennom det provencalske landskapet. Jeg leste Agatha Christie, Haakon leste oppkjøringsteori, og ungene sovnet etter hvert.
Vi kom etter litt kluss med gatenummer, frem til Villa Notre Dame, og WOW, for et hus! 4 etasjer, minst 20 sengeplasser, flere stuer, et fantastiks koselig kjøkken, et enda mer fantastisk patio, badebasseng, solsenger, og en kjølig, fransk stue. Ungene hoppet uti nesten med en gang, og det ble bading til sent på ettermiddagen. Min bror og jeg kastet inn håndkleet etter den første timen og stiftet nærmere bekjentskap med solsengene og appelsintreet.
Det ble ordnet til med lunsj; loff, skinke, noe pølsemat, fransk nugatti-isj sjokoladepålegg, te, kaffe, vannmelon, brus og øl. Mye øl. Vi skålte senere på kveldne for "absent friends", spesielt Marianne, som vi alle krysser fingrene for at hun skal kunne være sammen med oss snart. Det var godt å gomle skinke og loff a la det jeg gjorde i Spania, og det føles som om jeg har vært her før. Huset minner meg en del om Casa Entonces, den samme lukten i lufta og inne, en duft som minner meg om alle Middelhavsferiene jeg har vært på. Det lukter varmt, svakt klor, stein, treverk, solkrem, frukttrær, oliven, sitrus og regn. Jeg tar meg i å vandre rundt i huset for ingen spesiell grunn, jeg går bare rundt og føler på rommene, duftene og jeg bare ser til øynene mine blir tørre. En kan lett gå seg vill her inne, det er så mange trapper og dører, og når du går inn i et rom, fører en dør til et bad, og en annen dør til et annet rom med flere senger. Hele huset er dekorert med modernistisk kunst, mye Jean Miró. Det står til og med flere fullstørrelses reproduksjoner i stuen i første etasje. Det er bare varme farger her. "Den Franske stuen" som jeg kaller det (stuen i første), har hvite vegger, strådsofaer og lamper, store puter, et rundt bord med kunstbøker og en vase med roser, og resten av møblene er i varme, rødlige trefarger. Det er så fredelig. Patioet ute er som en liten oase. Bildene på hjemmesiden kunne aldri gjøre dem rettferd. Du kommer ut en glassdør til høyre for kjøkkenet, og der står det et stort rundt bord med stoler. Til høyre igjen er en liten forhøyning med enda et bord, plassert under et tak som skaper en utrolig intim og piktoresk stemning. Rundt dette bordet står det stoler og ulike lamper med telys i. Overalt henger det blomster, på bordene, i taket, og når du skal ned til bassenget går du under en pergola med blomstertak. Du går ned en liten buet trapp (med ønskebrønn), med et langbord til venstre og solstoler rett overfor bassenget. Rundt oss er det appelsintreær og et annet tre med små knopper som kan gi nesen din en nærmest orgasmisk opplevelse.
Huset har et par balkonger, og i går når jeg skulle legge ungene sto vi en liten stund ute på den høyeste balkongen og så ut på den mørklagte middelalderbyen. Det var stille, men det summet litt natteliv her og der. Andrea sa at det var så mange fine lys, og Ingrid likte seg bedre her enn i en storby hvor det var så mye bråk. De sovnet ved siden av hverandre under en baldakin. Det er litt stilig hvordan rommene til den grenen av familien blir hjemmekoselig bare ved å spre tingene deres rundt seg. Det kan ha noe med at ungene er veldig glad i farger, slik som moren. Men det er like fint å se på hver gang, det blir liksom hjemme hvorenn de drar.
I dag våknet jeg av at Haakon kom med et megasnork inn i øret mitt. Klokken var såvidt ti på ni, så jeg falt nærmest sammen i sengen etter at jeg sjekket klokka. Det var overskyet, men en likanes temperatur var det uansett. Vi delte oss i to grupper, den ene dro ned til elven og padletur, den andre gikk på byvandring og lunsjspaning. Vi gikk rundt og kikket på de ulike butikkene. Jeg så flere katter, alle med halsbånd, som bare satt helt stille i gatene, det var så sært. De bare satt der, ikke inntil veggen, men gjerne midt i veien, og bare stirret på menneskene som gikk forbi. Jeg aner en viss kattekultur...Det var flere løshunder i byen, og alle er kjempekoselige. De er veldig lekne, og spiller ofte på "jeg er så søt, gi meg mat"-kortet.
Vi traff en dame som var ute og gikk tur med en nydelig svart og hvit Cocker Spaniel. Hun var svensk, så praten gikk lettere for alle. Hun fortalte oss litt om Roquebrune, hvor det var gode restauranter og joggeløyper, og anbefalte en plass som het La Petite Croux, or other:P Der jobbet det en Ash-lignende kar(a "business in the front, party in the back" kind of guy :P ) og en herlig, stor dame. De syns det var herlig å ha en så stor familie som gjester.
Etter lunsj dro vi alle hjem til Villaen og nå boltrer ungene seg i bassenget under Sikkerhetsvakt Mathias oppsyn. Jeg skal vrenge av meg shortsen og gå ned og grille meg litt i det provencalske solskinnet.
À bientôt!
Vi har nå vært to dager i herlige Frankrike, i en liten, men slående vakker landsby, ca en times kjøretur fra Nicé. Jeg startet på fredagskvelden, og kom nesten for sent til bussen (les: bussen var tidlig ute), men jeg havnet da på Værnes i god tid. Sikkerhetskontrollen gikk greit, og jeg fant meg to bøker på bokhandelen; "The Secret of Chimneys" av Agatha Christie, og "Organisten" av Erlend Loe.
På Gardermoen traff jeg mamma, pappa og Haakon. Jeg måtte humre litt da jeg så oss, fire blad Mikalsen, alle med firehjulskofferter, som trillet igjennom terminalen xD Vi overnattet på et "trestjerners" hotell, og dro videre neste morgen i halv sju tiden. Haakons morgenfjes er alltid like morsomt xD
Etter fullført sikkerhetskontroll møtte vi Tante Mette, Ingrid, Andrea, bestemor, bestefar, Jarle og onkel Viggo. Ungene hadde tydeligvis vært så "Paula-klein" (tante Mettes ord) at jeg trodde de skulle vokse fast på hoften min. Det var så deilig å se dem igjen, de har blitt så store begge to. Jeg fikk nesten sjokk da jeg kom på at Ingrid går i 2.klasse allerede. I tillegg har hun blitt litt mer uavhengig, hun trenger ikke alltid meg eller noen andre til å underholde seg, det klarer hun fint på egen hånd. Men det er ikke til å stikke under en stol at begge nyter å ha to sterke søskenbarn som kan bære dem rundt:P dette gjelder spesielt Andrea:P
Flyturen til Nicé tok 2 1/2 time, og da vi kom ut slo luktfuktigheten mot oss som om vi skulle ha gått inn i en badstue ved et uhell. Det var litt sol, men alle var relativt klamme etter flyturen. Ungene poengterte dette ved hyppige mellomrom. Da vi var kommet ut fra flyplassen, skulle vi finne en buss som skulle ta oss til Terminal 2, og derfra skulle vi hente leiebil.
Bussen kom, og alle turistene flokket seg om bussen, og aller fremst var tyskerne. Bestemor skulle prøve å komme seg på, men så kom det en møkkamann og dyttet henne vekk med to store bager, og spyttet ut noen lite høflige gloser. Makan til folkeskikk! Hørt om respekt for dine eldre, din vulgære wienerschnitsel! Det var uansett ikke plass til alle på bussen, så tante og jeg ble stående igjen på perrongen, men neste buss kom etter et par minutter. Jeg priste meg lykkelig for at jeg havnet med den eneste i familien som kan fransk. Etter en kort busstur rundt flyplassen kom vi til en rekke leiebilforretninger. Vi lette litt til vi fant resten av familien. Det var en fin lang kø, og Jarle og Bestefar sto tydeligvis der inne et eller annet sted og kranglet seg fram til en stor nok bil.
Vi fikk melding om at onkel Bjørn og tante Eva ble forsinket grunnet flytrøbbel; flyet fikk ikke opp julene, så de måtte fly tilbake til København og vente der til skaden var reparert eller de fikk et nytt fly. Huff.
Etter mye stabling i et mikroskopisk bagasjerom, fikk vi plass til ni av 11 stykker. Mamma og pappa ble igjen mens de ventet på Eva og Bjørn og en ny bil. Vi kjørte så en time gjennom det provencalske landskapet. Jeg leste Agatha Christie, Haakon leste oppkjøringsteori, og ungene sovnet etter hvert.
Vi kom etter litt kluss med gatenummer, frem til Villa Notre Dame, og WOW, for et hus! 4 etasjer, minst 20 sengeplasser, flere stuer, et fantastiks koselig kjøkken, et enda mer fantastisk patio, badebasseng, solsenger, og en kjølig, fransk stue. Ungene hoppet uti nesten med en gang, og det ble bading til sent på ettermiddagen. Min bror og jeg kastet inn håndkleet etter den første timen og stiftet nærmere bekjentskap med solsengene og appelsintreet.
Det ble ordnet til med lunsj; loff, skinke, noe pølsemat, fransk nugatti-isj sjokoladepålegg, te, kaffe, vannmelon, brus og øl. Mye øl. Vi skålte senere på kveldne for "absent friends", spesielt Marianne, som vi alle krysser fingrene for at hun skal kunne være sammen med oss snart. Det var godt å gomle skinke og loff a la det jeg gjorde i Spania, og det føles som om jeg har vært her før. Huset minner meg en del om Casa Entonces, den samme lukten i lufta og inne, en duft som minner meg om alle Middelhavsferiene jeg har vært på. Det lukter varmt, svakt klor, stein, treverk, solkrem, frukttrær, oliven, sitrus og regn. Jeg tar meg i å vandre rundt i huset for ingen spesiell grunn, jeg går bare rundt og føler på rommene, duftene og jeg bare ser til øynene mine blir tørre. En kan lett gå seg vill her inne, det er så mange trapper og dører, og når du går inn i et rom, fører en dør til et bad, og en annen dør til et annet rom med flere senger. Hele huset er dekorert med modernistisk kunst, mye Jean Miró. Det står til og med flere fullstørrelses reproduksjoner i stuen i første etasje. Det er bare varme farger her. "Den Franske stuen" som jeg kaller det (stuen i første), har hvite vegger, strådsofaer og lamper, store puter, et rundt bord med kunstbøker og en vase med roser, og resten av møblene er i varme, rødlige trefarger. Det er så fredelig. Patioet ute er som en liten oase. Bildene på hjemmesiden kunne aldri gjøre dem rettferd. Du kommer ut en glassdør til høyre for kjøkkenet, og der står det et stort rundt bord med stoler. Til høyre igjen er en liten forhøyning med enda et bord, plassert under et tak som skaper en utrolig intim og piktoresk stemning. Rundt dette bordet står det stoler og ulike lamper med telys i. Overalt henger det blomster, på bordene, i taket, og når du skal ned til bassenget går du under en pergola med blomstertak. Du går ned en liten buet trapp (med ønskebrønn), med et langbord til venstre og solstoler rett overfor bassenget. Rundt oss er det appelsintreær og et annet tre med små knopper som kan gi nesen din en nærmest orgasmisk opplevelse.
Huset har et par balkonger, og i går når jeg skulle legge ungene sto vi en liten stund ute på den høyeste balkongen og så ut på den mørklagte middelalderbyen. Det var stille, men det summet litt natteliv her og der. Andrea sa at det var så mange fine lys, og Ingrid likte seg bedre her enn i en storby hvor det var så mye bråk. De sovnet ved siden av hverandre under en baldakin. Det er litt stilig hvordan rommene til den grenen av familien blir hjemmekoselig bare ved å spre tingene deres rundt seg. Det kan ha noe med at ungene er veldig glad i farger, slik som moren. Men det er like fint å se på hver gang, det blir liksom hjemme hvorenn de drar.
I dag våknet jeg av at Haakon kom med et megasnork inn i øret mitt. Klokken var såvidt ti på ni, så jeg falt nærmest sammen i sengen etter at jeg sjekket klokka. Det var overskyet, men en likanes temperatur var det uansett. Vi delte oss i to grupper, den ene dro ned til elven og padletur, den andre gikk på byvandring og lunsjspaning. Vi gikk rundt og kikket på de ulike butikkene. Jeg så flere katter, alle med halsbånd, som bare satt helt stille i gatene, det var så sært. De bare satt der, ikke inntil veggen, men gjerne midt i veien, og bare stirret på menneskene som gikk forbi. Jeg aner en viss kattekultur...Det var flere løshunder i byen, og alle er kjempekoselige. De er veldig lekne, og spiller ofte på "jeg er så søt, gi meg mat"-kortet.
Vi traff en dame som var ute og gikk tur med en nydelig svart og hvit Cocker Spaniel. Hun var svensk, så praten gikk lettere for alle. Hun fortalte oss litt om Roquebrune, hvor det var gode restauranter og joggeløyper, og anbefalte en plass som het La Petite Croux, or other:P Der jobbet det en Ash-lignende kar(a "business in the front, party in the back" kind of guy :P ) og en herlig, stor dame. De syns det var herlig å ha en så stor familie som gjester.
Etter lunsj dro vi alle hjem til Villaen og nå boltrer ungene seg i bassenget under Sikkerhetsvakt Mathias oppsyn. Jeg skal vrenge av meg shortsen og gå ned og grille meg litt i det provencalske solskinnet.
À bientôt!
fredag 4. juni 2010
Eventyret om de Tre Blindpassasjerene - ellers kjent som Den Lange Frokosten
Mange lurer kanskje på hva pokkern som er greia med statusoppdateringer som; "Ble shanghaiet av Hurtigruta", "Så reiste jeg til Kristiansund", "har med eit uhell greidd å bli ufrivillig blindpassasjer på hurtigruto ned te Kristiansund". Vel, det hele begynte med en frokostavtale..
Onsdag kveld ble jeg ringt opp av min kjære Freddy, som lurte på om jeg kom ned for å besøke ham neste morgen, og i tillegg ta med meg pipa hans, slik at han ikke ble utenfor når de andre ansatte på båten røykte pipe. Jeg skulle selvfølgelig få frokost når jeg kom nedover. Jeg sier aldri nei til gratis frokost. Jeg spurte også mine to kompanjonger, Mia og Åsmund, (som på det tidspunktet, onsdag kveld, lå og øvde kamp-teknikk på stuegulvet) om de ville være med. Gratis frokost, som sagt.
Morgenen kom, og Åsmund ville først avlyse fordi han var trøtt som bare juling, men etter ett par telefonsamtaler frem og tilbake sto han da ved døra da vi begynte å ture nedover til Pirhavna. Vi kom ned til båten, gikk om bord og fikk gjestepass. Her kommer det vi i litteraturen kaller plot; Fredrik hadde informert meg kvelden før at båten skulle ligge til kai til ca 12. Men da vi gikk ombord sto det da et pent skilt som sa at båten skulle legge fra kai klokken 10. Varselsflagget gikk derimot kun hos Mia og hennes skuddsikre magefølelse, en meget underlig, men upåklanderlig nyttig sak. Jeg stusset litt på skiltets semantiske betydning, men jeg stolte på kjæresten min, som tross alt jobbet på båten. Vi lokaliserte Fredriken i spisesalen, der han gikk kappgang mellom bordene. Etter et kjært gjensyn og noen snille kommentarer angående Hurtigrutas uniform, var det tid for frokost. Hurtigruta har en meget variert frokostbuffé, og kaffen er ikke verst. Faktisk meget god. In case you were wondering...
Fredrik hadde fått fri etter at frokosten var ferdig, og vi satte oss etter litt om og men i messa, hvor resten av båtens ansatte tar seg en velfortjent røykepause 8 til 12 ganger om dagen. Plutselig fikk Fredrik tallerkenøyne, pekte ut av nærmeste koøye og med ett ord oppsummerte han alle de neste 24 timene; ”Oi.”
Båten beveget seg ut fra kaia, og ut av Trondheimsfjorden. Vi ble tilkalt til resepsjonen for å høre hvorfor vi ikke ble informert om at vi som gjester måtte forlate båten før den la fra, og hvorfor vi ikke hørte beskjeden som ble gitt over intercomen. Enkelt; vi satt ikke i spisesalen med de andre passasjerene, vi satt jo sammen med de ansatte, som neppe har noen interesse av å høre hver eneste detalj som angår passasjerene. Men båtens påloggingssystem skulle ha gitt personalet beskjed om at tre personer ikke var gjort rede for. Vi snakket med resepsjonisten og en annen mann hvis tittel unngår meg i skrivende stund, som sa at vi hadde ikke annet valg enn å bli med ned til Kristiansund. Greit det. Vi måtte også betale billett for turen. Ja vel, det skulle vel kunne ordnes. Fredrik tok det på sin regning, og vi fikk tre billetter. Videre fra Kristiansund kunne vi bare ta hurtigbåten eller timeekspressen tilbake til Trondheim. Vi beklaget oss opp og ned i mente, og gikk tilbake til messa. Fredrik måtte tilbake på jobb, mens vi bare måtte underholde oss selv, med litt hjelp fra Fantasi, Brainstorm, Scrubs, Sledge Hammer, og Kortskalle. Jeg var Hercule Poirot på Jupiter, Åsmund var Skomaker Andersen i Pyramidene i Egypt, og Mia var Prinsesse Märta Louise i Oslo Spektrum.
Turen ned til Kristiansund tok syv timer. I løpet av den tiden rakk Mia å drikke minst fem-seks kopper kaffe, Åsmund tegnet velutstyrte strekmenn på en badestrand, og jeg forsøkte å illustrere vikingtiden ved å mime en hjelm med horn og ”gafle i meg mjød og kjøtt”. Vi fikk også middag, bestående av flyndre, salat, potet og flere stykker Daim-kake. Vi ble ”gjenkjent” av en servitør som ”De Tre Blindpassasjerene”… Vi flyttet oss inn i ett annet rom på slutten av turen, rundt halv fem, og derifra kunne vi etter hvert se Kristiansund kai, hvor hurtigbåten akkurat begynte å starte opp motorene. ”Vesterålen” brukte hundre år på å legge ut landgangen, og vi mistet hurtigbåten. Vi fant også ut at siste buss hadde gått for dagen. Neste nordgående hurtigrute? Joda, ”Lofoten” gikk ni timer, klokken 02:00. Fredrik tok ut penger til oss, slik at vi kunne ta neste Hurtigrute. Uten de pengene hadde vi vært fitten drage, som det heter på fagspråket.
Fredrik skulle ringe til ”Lofoten” og høre om de hadde en lugar til oss, men da han ringte senere hadde forbindelsen blitt brutt, og han hadde ikke tid eller energi til å ringe opp igjen, da han hadde måtte snakket med en lite service-innstillt dame. Så dette var situasjonen klokken fem torsdag ettermiddag; vi var i Kristiansund, vi kjente ingen, vi hadde svært lite penger til rådighet, og vi måtte slå i hjel ni timer før båten kom. Fabelaktig, tenkte jeg, som egentlig skulle sitte hjemme ved PC-en og skrive eksamensoppgave i kunsthistorie. Mia syns hele greia var komisk, og sa at vi måtte ta det med et smil. Åsmund gliste litt, og vi ble minnet om at han skulle ha eksamen neste dag. Jeg trodde jeg skulle få angina i venstre tå, kunne situasjonen bli mer komplisert eller latterlig? Jaja, det var ikke stort mye vi kunne gjøre, så vi sa ha det til Fredrik, og hallo til Kristiansund.
For dem som ikke har vært i Kristiansund, men er kjent med den nordnorske byen Stokmarknes, kan Mia bekrefte at grunnleggerne av byene må enten være den samme eller ha hatt samme ide. Uten å være direkte fornærmende, men Kristiansund er ikke det en vil kalle spennende. Du har en bakke som går opp, opp, og enda litt lenger opp, hvor det så er plassert litt bebyggelse, et kjøpesenter, en Peppes Pizza ved siden av ”Torget”, en meget minimalistisk Ark Bokhandel, og et høyst uflatterende kinosenter. Sal-navnene var morsomme, men det er dog det eneste.
Vi bestemte oss for å handle litt forsyninger, og Mia insisterte på at hvis hun skulle sitte her i ni timer skulle hun ha en bok. Vi turte inn på Ark, hvor hun fant krigslitteratur til seg selv og en litteraturlitteraturinteressanttingest til meg. Åsmund kjøpte seg kortstokk.
Vi gikk ned på Peppes Pizza, hvor vi spiste, drakk kaffe og ble forsikret av servitøren at vi kunne sitte helt til stengetid. Og det gjorde vi. Vi spilte kort i seks timer. Litt før elleve sa vi godnatt, og jeg ringte ”Lofoten” for å høre om de hadde en lugar ledig. Det hadde de heldigvis, til studentpris attpåtil. Vi mildt sagt jublet, og herjet tulling rundt på kaia, hvor det sto et minnesmerke til falne Kristiansundere under første og andre verdenskrig, en benk, to statuer av en gutt og en ”klippfiskkone”, en klokke, en ulykksalig kikkert og tomme søppelbokser. Samtlige av disse ble brukt som kulisser og rekvisitter i en høyst komisk bildeserie.
Stemningen var lettet, og vi gledet oss til å få sove relativt komfortabelt den natten. VI tuslet etter hvert bort til busstasjonen for å vente der så lenge det var åpent. Den stengte 23:45, så vi gikk på baksiden og satte oss ved et bord og spilte mer kort. Åsmund, som var ansvarlig for maten, var meget fornøyd fordi han hadde funnet yndlingsbrusen sin, Oscar Sylte, med både ananas- og pæresmak. Minuttene smøg seg sakte videre, og det ble mørkere og snikvinden fant oss uansett. Vi kunne ikke gjøre annet enn å fortelle hverandre historier, le av rånerne som spilte Spice Girls på full guffe tvers over parkeringsplassen, og spille enda mer kort. Da klokken nærmet seg halv to begynte vi å bevege de halvstive kroppene våre ned mot kaia. Vi var meget overtrøtte hele gjengen, som resulterte i utsagn som ”Møkka buss!”, ”Jeg kommer til å dra av deg buksa, og gjøre den beyond wet!”, ”Tenk, at i dag har vi vært i Kristiansund, Hellas og Lofoten på en og samme dag!” (Hellas var en restaurant vi hadde gått forbi to ganger) og ”Hva heter den satans måsen, kom igjen, work with me!”
Vi sto og hutret nede på kaia, mens en kar med truck satte fra seg to lass traktordekk ved siden av oss. ”De må jo ha dekk for å ha dekk på båten.” Og etter mye tripping, skyggeboksing og lokking, kom ”Lofoten” til syne like bortenfor kaia. Jeg var veldig lysten til å gaule O hoy og andre nautiske begreper, men holdt meg. Vi kom oss endelig om bord, og ble møtt av resepsjonisten som, ikke overraskende, kunne identifisere oss med etternavn på stedet. Det hadde visst vært en telefonhelvete uten like for å ordne plass til ”De Tre Blindpassasjerene” , men det gikk i orden, og vi fikk en horde sympati fra resepsjonisten, som ga oss billetter, lugarnøkler og en snikende kommentar om at det er bare studenter som klarer å ikke komme seg av og på båten til rett tid. Åsmund ble forsikret om at vi var i Trondheim rundt kvart over åtte, slik at han kom til å rekke eksamen klokken ni.
Vi kom oss inn i en klaustrofobisk liten lugar, men den hadde senger, og i enden av gangen et toalett og en dusj. Eventyret gikk mot slutten, og vi sovnet til bølgenes duvende rytme.
Vi ble vekt av samtlige alarmer, og vi gikk opp i spisesalen. Det viste seg at frokost ikke var inkludert i prisen, så det måtte vi også punge ut med. Endelig så vi Munkholmen dukke opp ved siden av oss, og vi lå straks i havn. Åsmund takket for seg, og løp inn til byen, hvor han rakk eksamen, og han greide seg fint. Mia og jeg dro rett hjem, hvor vi begge stupte i våre egne senger.
Det var det, folkens. Eventyret om De Tre Blindpassasjerene er en erfaring jeg ikke unner de fleste, spesielt ikke i eksamenstiden, men jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det ikke var moro. Heldigvis var jeg i selskap av den beste typen venner; de som gjør det beste ut av situasjonen. Jeg hadde nok ikke taklet strabasene så bra hvis ikke de hadde vært med meg. Nå sitter jeg i sofaen med en kopp te, og en meget tom lommebok. Men jeg sitter bare og humrer, fordi ”Så reise jeg til Kristiansund, foruten grunn, til Kristiansund” kommer aldri til å bety det samme igjen. God sommer, alle sammen!
Onsdag kveld ble jeg ringt opp av min kjære Freddy, som lurte på om jeg kom ned for å besøke ham neste morgen, og i tillegg ta med meg pipa hans, slik at han ikke ble utenfor når de andre ansatte på båten røykte pipe. Jeg skulle selvfølgelig få frokost når jeg kom nedover. Jeg sier aldri nei til gratis frokost. Jeg spurte også mine to kompanjonger, Mia og Åsmund, (som på det tidspunktet, onsdag kveld, lå og øvde kamp-teknikk på stuegulvet) om de ville være med. Gratis frokost, som sagt.
Morgenen kom, og Åsmund ville først avlyse fordi han var trøtt som bare juling, men etter ett par telefonsamtaler frem og tilbake sto han da ved døra da vi begynte å ture nedover til Pirhavna. Vi kom ned til båten, gikk om bord og fikk gjestepass. Her kommer det vi i litteraturen kaller plot; Fredrik hadde informert meg kvelden før at båten skulle ligge til kai til ca 12. Men da vi gikk ombord sto det da et pent skilt som sa at båten skulle legge fra kai klokken 10. Varselsflagget gikk derimot kun hos Mia og hennes skuddsikre magefølelse, en meget underlig, men upåklanderlig nyttig sak. Jeg stusset litt på skiltets semantiske betydning, men jeg stolte på kjæresten min, som tross alt jobbet på båten. Vi lokaliserte Fredriken i spisesalen, der han gikk kappgang mellom bordene. Etter et kjært gjensyn og noen snille kommentarer angående Hurtigrutas uniform, var det tid for frokost. Hurtigruta har en meget variert frokostbuffé, og kaffen er ikke verst. Faktisk meget god. In case you were wondering...
Fredrik hadde fått fri etter at frokosten var ferdig, og vi satte oss etter litt om og men i messa, hvor resten av båtens ansatte tar seg en velfortjent røykepause 8 til 12 ganger om dagen. Plutselig fikk Fredrik tallerkenøyne, pekte ut av nærmeste koøye og med ett ord oppsummerte han alle de neste 24 timene; ”Oi.”
Båten beveget seg ut fra kaia, og ut av Trondheimsfjorden. Vi ble tilkalt til resepsjonen for å høre hvorfor vi ikke ble informert om at vi som gjester måtte forlate båten før den la fra, og hvorfor vi ikke hørte beskjeden som ble gitt over intercomen. Enkelt; vi satt ikke i spisesalen med de andre passasjerene, vi satt jo sammen med de ansatte, som neppe har noen interesse av å høre hver eneste detalj som angår passasjerene. Men båtens påloggingssystem skulle ha gitt personalet beskjed om at tre personer ikke var gjort rede for. Vi snakket med resepsjonisten og en annen mann hvis tittel unngår meg i skrivende stund, som sa at vi hadde ikke annet valg enn å bli med ned til Kristiansund. Greit det. Vi måtte også betale billett for turen. Ja vel, det skulle vel kunne ordnes. Fredrik tok det på sin regning, og vi fikk tre billetter. Videre fra Kristiansund kunne vi bare ta hurtigbåten eller timeekspressen tilbake til Trondheim. Vi beklaget oss opp og ned i mente, og gikk tilbake til messa. Fredrik måtte tilbake på jobb, mens vi bare måtte underholde oss selv, med litt hjelp fra Fantasi, Brainstorm, Scrubs, Sledge Hammer, og Kortskalle. Jeg var Hercule Poirot på Jupiter, Åsmund var Skomaker Andersen i Pyramidene i Egypt, og Mia var Prinsesse Märta Louise i Oslo Spektrum.
Turen ned til Kristiansund tok syv timer. I løpet av den tiden rakk Mia å drikke minst fem-seks kopper kaffe, Åsmund tegnet velutstyrte strekmenn på en badestrand, og jeg forsøkte å illustrere vikingtiden ved å mime en hjelm med horn og ”gafle i meg mjød og kjøtt”. Vi fikk også middag, bestående av flyndre, salat, potet og flere stykker Daim-kake. Vi ble ”gjenkjent” av en servitør som ”De Tre Blindpassasjerene”… Vi flyttet oss inn i ett annet rom på slutten av turen, rundt halv fem, og derifra kunne vi etter hvert se Kristiansund kai, hvor hurtigbåten akkurat begynte å starte opp motorene. ”Vesterålen” brukte hundre år på å legge ut landgangen, og vi mistet hurtigbåten. Vi fant også ut at siste buss hadde gått for dagen. Neste nordgående hurtigrute? Joda, ”Lofoten” gikk ni timer, klokken 02:00. Fredrik tok ut penger til oss, slik at vi kunne ta neste Hurtigrute. Uten de pengene hadde vi vært fitten drage, som det heter på fagspråket.
Fredrik skulle ringe til ”Lofoten” og høre om de hadde en lugar til oss, men da han ringte senere hadde forbindelsen blitt brutt, og han hadde ikke tid eller energi til å ringe opp igjen, da han hadde måtte snakket med en lite service-innstillt dame. Så dette var situasjonen klokken fem torsdag ettermiddag; vi var i Kristiansund, vi kjente ingen, vi hadde svært lite penger til rådighet, og vi måtte slå i hjel ni timer før båten kom. Fabelaktig, tenkte jeg, som egentlig skulle sitte hjemme ved PC-en og skrive eksamensoppgave i kunsthistorie. Mia syns hele greia var komisk, og sa at vi måtte ta det med et smil. Åsmund gliste litt, og vi ble minnet om at han skulle ha eksamen neste dag. Jeg trodde jeg skulle få angina i venstre tå, kunne situasjonen bli mer komplisert eller latterlig? Jaja, det var ikke stort mye vi kunne gjøre, så vi sa ha det til Fredrik, og hallo til Kristiansund.
For dem som ikke har vært i Kristiansund, men er kjent med den nordnorske byen Stokmarknes, kan Mia bekrefte at grunnleggerne av byene må enten være den samme eller ha hatt samme ide. Uten å være direkte fornærmende, men Kristiansund er ikke det en vil kalle spennende. Du har en bakke som går opp, opp, og enda litt lenger opp, hvor det så er plassert litt bebyggelse, et kjøpesenter, en Peppes Pizza ved siden av ”Torget”, en meget minimalistisk Ark Bokhandel, og et høyst uflatterende kinosenter. Sal-navnene var morsomme, men det er dog det eneste.
Vi bestemte oss for å handle litt forsyninger, og Mia insisterte på at hvis hun skulle sitte her i ni timer skulle hun ha en bok. Vi turte inn på Ark, hvor hun fant krigslitteratur til seg selv og en litteraturlitteraturinteressanttingest til meg. Åsmund kjøpte seg kortstokk.
Vi gikk ned på Peppes Pizza, hvor vi spiste, drakk kaffe og ble forsikret av servitøren at vi kunne sitte helt til stengetid. Og det gjorde vi. Vi spilte kort i seks timer. Litt før elleve sa vi godnatt, og jeg ringte ”Lofoten” for å høre om de hadde en lugar ledig. Det hadde de heldigvis, til studentpris attpåtil. Vi mildt sagt jublet, og herjet tulling rundt på kaia, hvor det sto et minnesmerke til falne Kristiansundere under første og andre verdenskrig, en benk, to statuer av en gutt og en ”klippfiskkone”, en klokke, en ulykksalig kikkert og tomme søppelbokser. Samtlige av disse ble brukt som kulisser og rekvisitter i en høyst komisk bildeserie.
Stemningen var lettet, og vi gledet oss til å få sove relativt komfortabelt den natten. VI tuslet etter hvert bort til busstasjonen for å vente der så lenge det var åpent. Den stengte 23:45, så vi gikk på baksiden og satte oss ved et bord og spilte mer kort. Åsmund, som var ansvarlig for maten, var meget fornøyd fordi han hadde funnet yndlingsbrusen sin, Oscar Sylte, med både ananas- og pæresmak. Minuttene smøg seg sakte videre, og det ble mørkere og snikvinden fant oss uansett. Vi kunne ikke gjøre annet enn å fortelle hverandre historier, le av rånerne som spilte Spice Girls på full guffe tvers over parkeringsplassen, og spille enda mer kort. Da klokken nærmet seg halv to begynte vi å bevege de halvstive kroppene våre ned mot kaia. Vi var meget overtrøtte hele gjengen, som resulterte i utsagn som ”Møkka buss!”, ”Jeg kommer til å dra av deg buksa, og gjøre den beyond wet!”, ”Tenk, at i dag har vi vært i Kristiansund, Hellas og Lofoten på en og samme dag!” (Hellas var en restaurant vi hadde gått forbi to ganger) og ”Hva heter den satans måsen, kom igjen, work with me!”
Vi sto og hutret nede på kaia, mens en kar med truck satte fra seg to lass traktordekk ved siden av oss. ”De må jo ha dekk for å ha dekk på båten.” Og etter mye tripping, skyggeboksing og lokking, kom ”Lofoten” til syne like bortenfor kaia. Jeg var veldig lysten til å gaule O hoy og andre nautiske begreper, men holdt meg. Vi kom oss endelig om bord, og ble møtt av resepsjonisten som, ikke overraskende, kunne identifisere oss med etternavn på stedet. Det hadde visst vært en telefonhelvete uten like for å ordne plass til ”De Tre Blindpassasjerene” , men det gikk i orden, og vi fikk en horde sympati fra resepsjonisten, som ga oss billetter, lugarnøkler og en snikende kommentar om at det er bare studenter som klarer å ikke komme seg av og på båten til rett tid. Åsmund ble forsikret om at vi var i Trondheim rundt kvart over åtte, slik at han kom til å rekke eksamen klokken ni.
Vi kom oss inn i en klaustrofobisk liten lugar, men den hadde senger, og i enden av gangen et toalett og en dusj. Eventyret gikk mot slutten, og vi sovnet til bølgenes duvende rytme.
Vi ble vekt av samtlige alarmer, og vi gikk opp i spisesalen. Det viste seg at frokost ikke var inkludert i prisen, så det måtte vi også punge ut med. Endelig så vi Munkholmen dukke opp ved siden av oss, og vi lå straks i havn. Åsmund takket for seg, og løp inn til byen, hvor han rakk eksamen, og han greide seg fint. Mia og jeg dro rett hjem, hvor vi begge stupte i våre egne senger.
Det var det, folkens. Eventyret om De Tre Blindpassasjerene er en erfaring jeg ikke unner de fleste, spesielt ikke i eksamenstiden, men jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det ikke var moro. Heldigvis var jeg i selskap av den beste typen venner; de som gjør det beste ut av situasjonen. Jeg hadde nok ikke taklet strabasene så bra hvis ikke de hadde vært med meg. Nå sitter jeg i sofaen med en kopp te, og en meget tom lommebok. Men jeg sitter bare og humrer, fordi ”Så reise jeg til Kristiansund, foruten grunn, til Kristiansund” kommer aldri til å bety det samme igjen. God sommer, alle sammen!
lørdag 29. mai 2010
torsdag 20. mai 2010
torsdag 25. mars 2010
Påskeegg, påskeegg fylt med all slags snop...
Bare 1 dag igjen, så kan jeg si meg ferdig med uka, og da gjenstår det bare å vente til tirsdag før jeg drar til bestemor^^ Atle kommer på onsdag, det får jeg dessverre ikke med meg, men jeg kommer hjem på lørdagskvelden, så da blir det kanskje litt kveldskos.
Sitter og vurderer å lete opp master-muligheter, hvor jeg skal ta den, HVA jeg skal ta den i (innenfor litteratur, obviously), og hvilke muligheter jeg har. York har visst ett godt program, men det er en uttalelse basert på en venn av en venn som har lest på en nettside...
Jeg har også lett litt etter kystbyer i Italia til sommeren. Pisa, Genova, Firenze. I wants...
Sitter og vurderer å lete opp master-muligheter, hvor jeg skal ta den, HVA jeg skal ta den i (innenfor litteratur, obviously), og hvilke muligheter jeg har. York har visst ett godt program, men det er en uttalelse basert på en venn av en venn som har lest på en nettside...
Jeg har også lett litt etter kystbyer i Italia til sommeren. Pisa, Genova, Firenze. I wants...
mandag 22. februar 2010
mandag 8. februar 2010
Klovnekostymer, Joshua Jakcson og kosesnorking
Haha, jeg drømte faktisk godt i natt xD
Hoh, JJ var ganske hot, og det ble jo faktisk som en drøm på slutten, til tross for den sære lille klovnen som lokket meg og en hundefanger over elva for å møte en "venn" av ham. God sjokoladekake, though.
søndag 31. januar 2010
Forbannet være "flink-pike" syndromet.
Jeg er tilbake på badet...jeg gjør ingenting riktig lenger. Men det får det bare bli en slutt på. Jeg skal permittere meg fra TKS. Jeg klarer ikke å synge lenger. Det er ikke sjel i det, eller jeg har ikke styrke til å legge MIN sjel i det. Turneen, skole og jobb har allerede brutt meg betraktelig ned, og det går igjen utover det viktigste; de jeg ikke ser lenger. De jeg ikke tar meg tid til. De som jeg bor sammen med, "som jeg ser hver dag uansett". Det er helt fantastisk hva hjernen min klarer å innbille meg. det er simpelten fantastisk at de i det hele tatt vil fortsette å ha meg i livet sitt.
Jeg har ønsket meg en loth og et svart hull i flere dager nå. Bare la mørket omsvøpe meg og la meg drukne. Ryggen, beina, hodet og hjertet verker. Jeg lurer på hva slags underliggende betydning det ligger i at jeg nærmest manisk må fylle hverdagen, uka og året med ting å gjøre. Kanskje fordi jeg slipper å tenke når jeg har en oppgave å konsentrere meg om. Mest sannsynlig fordi jeg ikke tenker i utgangspunktet. Jeg bare hiver meg uti ting, uten tanke på fremtid, eller konsekvenser. Snart blir jeg helse-og venneløs. Det første kan jeg forsåvidt gi opp, men det andre er urkraften i meg, som jeg er FORFERDELIG flink til å ta for gitt. Igjen, jeg føler meg som et sabla intelligent menneske med en helt eksepsjonell hjerne som klarer å lulle meg inn i helt fantastiske scenarioer om hvordan hverdagen min henger sammen. Hyklerisk og selvopptatt. Det tror jeg er fine adjektiver.
Oppi det hele har jeg en intens trang til å ville pakke kofferten og besøke bestemor. Jeg trenger en ferie og januar er såvidt over. Det er på grensa til patetisk. Jeg hører klangen av mammas alt i hodet mitt; "Ja, men det skulle du tenkt på før". Jeg tenkte faktisk, men ikke på bilen, for å si det sånn. Ragge forstår hva jeg mener. Men en kort togtur hadde ikke vært helt å forakte. En tur til manuellterapeut hadde absolutt ikke vært å forakte.
På høy tid å slutte å klage. Handlingens tid er kommet, og slike klisjeer. Skjerp deg. Hvorfor hører jeg aldri etter? Hmm..Nytt nyttårsforsett. Enklere sagt enn gjort....
Jeg har ønsket meg en loth og et svart hull i flere dager nå. Bare la mørket omsvøpe meg og la meg drukne. Ryggen, beina, hodet og hjertet verker. Jeg lurer på hva slags underliggende betydning det ligger i at jeg nærmest manisk må fylle hverdagen, uka og året med ting å gjøre. Kanskje fordi jeg slipper å tenke når jeg har en oppgave å konsentrere meg om. Mest sannsynlig fordi jeg ikke tenker i utgangspunktet. Jeg bare hiver meg uti ting, uten tanke på fremtid, eller konsekvenser. Snart blir jeg helse-og venneløs. Det første kan jeg forsåvidt gi opp, men det andre er urkraften i meg, som jeg er FORFERDELIG flink til å ta for gitt. Igjen, jeg føler meg som et sabla intelligent menneske med en helt eksepsjonell hjerne som klarer å lulle meg inn i helt fantastiske scenarioer om hvordan hverdagen min henger sammen. Hyklerisk og selvopptatt. Det tror jeg er fine adjektiver.
Oppi det hele har jeg en intens trang til å ville pakke kofferten og besøke bestemor. Jeg trenger en ferie og januar er såvidt over. Det er på grensa til patetisk. Jeg hører klangen av mammas alt i hodet mitt; "Ja, men det skulle du tenkt på før". Jeg tenkte faktisk, men ikke på bilen, for å si det sånn. Ragge forstår hva jeg mener. Men en kort togtur hadde ikke vært helt å forakte. En tur til manuellterapeut hadde absolutt ikke vært å forakte.
På høy tid å slutte å klage. Handlingens tid er kommet, og slike klisjeer. Skjerp deg. Hvorfor hører jeg aldri etter? Hmm..Nytt nyttårsforsett. Enklere sagt enn gjort....
torsdag 28. januar 2010
I has a camera :)
Mamma har faktisk kjøpt meg et kamera i anledning USA-turen. Om ikke det var snilt, så vet ikke jeg :P
Sony DCS-S930, for dem som skjønner hva det betyr...
Iz nice anyway^^
fredag 1. januar 2010
Smykkeskrin...
Slik er ståa. Her er min ansamling av smykker siden 2001.
Noen barndomssmykker/armbånd. Favorittene ligger forsåvidt øverst til høyre.
Smykkeskrinet er bursdagsgave fra Tante. Scene med Snehvit og Prinsen som rir mot slottet. Joda ;)
Noen barndomssmykker/armbånd. Favorittene ligger forsåvidt øverst til høyre.
Smykkeskrinet er bursdagsgave fra Tante. Scene med Snehvit og Prinsen som rir mot slottet. Joda ;)
tirsdag 29. desember 2009
mandag 21. desember 2009
Julesanger, marsipandypping og lufthockey.
Hører på TineThing Helseth som spiller denne på trumpet, og jeg blir nærmest religiøs, som mesteparten av god musikk har en tendens til å gjøre med meg.
Mitt hjerte alltid vankar
Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme
velsignet julenatt!
Akk, kom jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.
Jeg gjerne palemgrene
vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene
jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
at du er født herinne
i hjertets dype grunn.
Mia "vekte" meg i morges, hu kom med froskeluene Jorid har laget til oss :D de er kjempefine, hun skal få en monsterklem av meg når jeg ser henne.
Vi dro senere ned i byen, hvor vi traff Jørgen og Sylvi. Lufthockey på bowlingen ble det flere omganger av. Jeg så Magnus og Joakim (med småbrødre). Det var nærmest en lettelse å se Magnus igjen, å vite at vi er okei.
I sjutiden hentet mamma meg, og jeg rullet ut resten av marsipanen. Sjokoladefingre, nam nam :P
onsdag 16. desember 2009
Good Mood ^^
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
You're a diamond in the rough
A brilliant ball play
You could be a work of art
If you just go all the way
Now what would it take to break
I believe that you can bend
Not only do you have to fight
But you have gotta win
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
Oooooouuhhh
You are a natural
Why is it so hard to see
Maybe it's just because
You keep on looking at me
The journey's a lonely one
So much more than we know
But sometimes you've got to go
Go on and be your own hero
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
You're a diamond in the rough
A brilliant ball play
You could be a work of art
If you just go all the way
Now what would it take to break
I believe that you can bend
Not only do you have to fight
But you have gotta win
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing...
tirsdag 15. desember 2009
Notes from a stressful week
How irritating. Everytime I hear a dark voice with a touch of accent, I think of him. Why, I wonder, is he buried so deep in my soul? What in my celestial being did he move? It's downright rude! To be so close to my secret self, despite of everything he's done.
Furthermore, why do I only remember him? Maggiore I can forgive. Frater I can forget, but why does he linger? Why do they all linger? Have I not made my peace with them? Did I leave a crack open at my door allowing their sap to flow continously?
How sure I was that it was all over, that I never had to see him again. Heavens, how irritating. Furiating, really. Except I won't allow myself to have such an emotional convulsion. Not for his idiocracy, anyway. I never fully approved his way of life, not then, not now. However, there was, I believe, a time when I thought there was good in him. He refused my reason. He claimed I never believed anything of the sort. Thickheaded, that's my reply.
He looks older everytime I see him, although it's been a long while now, thank goodness. Out of curiosity, I sometimes wonder what the devil he has done to make his face so worn, his manner so undiginfied. I don't see what I would do with such intelligence. I do not have the power to make him see reason. I really don't see why I want to know. Curiosity, I guess. Poor cat. Perhaps ignorance is bliss, or content, at least.
Furthermore, why do I only remember him? Maggiore I can forgive. Frater I can forget, but why does he linger? Why do they all linger? Have I not made my peace with them? Did I leave a crack open at my door allowing their sap to flow continously?
How sure I was that it was all over, that I never had to see him again. Heavens, how irritating. Furiating, really. Except I won't allow myself to have such an emotional convulsion. Not for his idiocracy, anyway. I never fully approved his way of life, not then, not now. However, there was, I believe, a time when I thought there was good in him. He refused my reason. He claimed I never believed anything of the sort. Thickheaded, that's my reply.
He looks older everytime I see him, although it's been a long while now, thank goodness. Out of curiosity, I sometimes wonder what the devil he has done to make his face so worn, his manner so undiginfied. I don't see what I would do with such intelligence. I do not have the power to make him see reason. I really don't see why I want to know. Curiosity, I guess. Poor cat. Perhaps ignorance is bliss, or content, at least.
Abonner på:
Innlegg (Atom)