I know you by heart, but not my own.

Confession.

Rota rundt i innboksen på meilen min. Fant en e-post jeg skrev til en gammel venn. Historien hennes er like tung hver gang. Jeg kan forstå hvordan hun har det, selv om vi ikke har opplevd det samme, men det handler ikke om å ha de samme hendelsene i minnebanken. Det er den følelsen hun beskriver like godt som noen Nobels Litteraturprisvinner; den følelsen av å være så ufattelig ensom. En kan ikke stole på egne følelser, fordi de er forræderske. Det handler ikke om å kunne stole på andre, og heller ikke om å stole på seg selv. Det handler om å kunne erkjenne at en har slike følelser, og at de gjør vondt. Så jævlig vondt.

Hos meg frembringer de tårer, hver gang. Jeg har i flere år klart å undertrykke akkurat det faktum at jeg har følelser som betyr noe, ikke nødvendigvis for andre i så stor grad, men, og dette kan jeg ikke uttrykke nok til meg selv, de er livsviktige. Jeg har lyktes i å undertrykke alt av utagerende følelser i minst 5 år, til det punktet hvor jeg ikke engang kan fortelle legen hvor jeg har vondt uten at jeg bryter sammen innvendig. Det er helt ufattelig vondt å bare innrømme, om så bare i ett øyeblikk, at jeg ikke fungerer...at jeg trenger hjelp. Dette må jeg innarbeide i språket mitt, overvinne den idiotisk sterke delen av meg som bare vil gråte.

Det verste med hele scenarioet er at jeg er Skaperen av disse monstrene, det er det jeg kaller dem. Sinne. Hat. Skyldfølelse. I aller høyeste grad er Skyldfølelse det aller styggeste monstereet jeg har skapt. Det er ikke ett flyktig vesen; det har mange forskjellige former, men det er helt uutholdelig når det tar form som en jeg er glad i. Mer enn ofte stirrer jeg mine kjæreste i hvitøye hver gang jeg lukker øynene og monsteret gliser mot meg, mens det forteller meg om igjen og om igjen hva jeg har gjort galt, og for en ubotelig skade jeg har gjort. Å, som det elsker å se sjelen min vri seg som et gammelt oppvaskhåndkle dynket i tårer, skitt og hat. Jeg kan ikke vri meg unna, dog. Det bare sitter der, som en gammel tiggerkone og spinner på en usedvanlig vakker spinnerokk, med tankerekker på spolen. Hun spinner og spinner, og man skulle tro at det bare kunne komme vidunderlige ting fra denne spinnerokken. Det eneste vidunderlige med tankespinnene er at de er korte. Korte som kastekniver. Konstante stikk som går over like fort som de kom. Jeg blir etterlatt uskadd, og øyensynlig normal.

Jeg strekker meg etter tankespinnene, leter etter nøkkelen til hvordan jeg kan unnslippe helvetet neste gang. Men alt jeg ser er hendelser som for alle andre virker omtrent like opprørende som kokte egg.
Det river meg i brystet hver gang jeg går over disse hendelsene og ser at jeg mest sannsynlig har overreagert. Jeg kan ikke beskrive...hvor sårt det er å måtte overbevise seg selv om at det du føler ikke er rett, det var unødvendig....det betyr ingenting.
Derfor viser jeg ikke følelser. Derfor holder jeg nebbet igjen, og lukker meg inne som en musling. Hele livet har jeg fått beskjed om å "ikke skape meg", "ikke vær så dramatisk, det er ikke så ille". Følelsene mine betyr ingenting, har jeg fått slipt inn i hjernebarken. Årene går, og slipemerkene er såre og verkende. For nå har det gått for langt. Det er på tide å åpne såret, rive vekk skorpene, la det få blø, la det få rense seg selv. Jeg er ikke en fan av blodigler...men hvis jeg må, så fester jeg gladelig 10 på såret. Jeg vil ha ut denne dritten. Jeg er lei av å gråte, lei av å få rykninger rundt munnen hver gang jeg prøver å holde tårene tilbake, så lut lei. Det er så tungt, og jeg har bæret på alt så lenge. Jeg vet fryktelig godt at det finnes utallige ungdommer som sliter tifold mer enn meg, og jeg kommer til og tre til side med en gang noen forteller meg at det er noen som trenger plassen min mer enn meg.

Jeg lot meg selv aldri håpe at det faktisk var blitt min tur, uansett. Men nå...jeg vet ikke. Det hadde bare vært fint hvis noen kunne bekrefte at problemene er ekte, at jeg ikke innbiller meg noenting, at jeg har rett til hjelp så lenge jeg har bruk for det. Til neste gang skal jeg lage meg selv en medalje. Første steget (og dette er en mektig klisjé) er alltid det vanskeligste. Men du kan ikke begynne å begripe hvor vondt det gjør før du først står på dørterskelen til det ukjente inne en selv, og du innser at det er noe skummelt på den andre siden du aldri har vedkjent deg. Jeg er en av mange som har forsiktig har åpnet døren nå og tredd inn. Det føltes som å trø på glasskår og slikke sårene etterpå. Men jeg merket at jeg kan heve hodet litt mer, psykisk. Jeg klapper alltid meg selv på skulderen etterpå. For min egen anerkjennelse på dette tidspunktet er mye, mye viktigere enn andres.

Takk til deg, Mibbe, for at du holdt meg i hånda helt frem til døra, men lot meg gå inn alene. Takk for at du vet hvilke sår som må blø ut. Takk for at du får meg til å åpne på skallet mitt. Takk for at du tror på perlen som visstnok ligger begravd.

Smile

Welcome To This Day!

Waking up in the light
Of a shining new day
Giving thanks to the moon
for guiding my way
There is no greater gift to the soul
Than each breath that my body can hold

So, Great Spirits;
Hear my voice today

Welcome, magic,
Welcome, sweet sunray!
Love is no secret,
look all around you
Welcome to this day.

Life is simple and clear
When you make the right choices
It’s true that you’re here
When you find your own voice
Oh, my brothers and sisters believe
You are just what you are meant to be
Oh, great spirit
Hear my voice, today

Welcome, magic
Welcome sweet sun ray
Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day.

Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day!

I am not an angel yet, nor a demon

"Not an Angel" - City Sleep.

Den er ikke spesielt nyskapende, ganske rett frem, men jeg liker den. Fyren har lidenskapelig og god vokal, det er god lengsel i sangen. Videoen gir meg chills in a bad way, når beltet kommer fram.
Men jeg liker den.

Noe jeg også liker: jeg har blitt tatt opp i TKS på Samfundet! Sweet^^

Honning og kakao

Greit, jeg innrømmer at det er smør på flesk, men blodsukkeret er i hundre før du får sagt "Billepsyko".
Enda en "morgen" med kakao og Jace Everett før man skal på arbeid. Har endelig fått lønn, så nå slipper Mia å betale all maten. Må bare få tilsendt strøm-regninga, så skal vi se hvor mye jeg har igjen:P

Yeah, yeah.. Money makes the world go to hell...

Snabelkrøll

Alfakrøll, afrokrøll, snabelkrøll. Jada, den reklamen er morsom.

Men altså, jeg har endelig fått svar på hva som skjer med at jeg ikke fikk til å melde meg opp til ny eksamen. Jeg har jo klaget på karakteren, så derfor er emnet sperret. Det er på en måte logiskt, men jeg syns virkelig at det kunne stått en forklaring på dette ett eller annet sted. Jeg må ha plagd vettet av minst 5 individer bare i dag, bare for å komme fram til denne ene konklusjonen. Før det har jeg sendt meldinger frem og tilbake med veilederene...Flinke mennesker. Jeg gir dem en stor flott fjær i hatten.

TIPS: til alle som må "kjøpe" Smartkort for å få penger fra Lånekassen

DRIT I DET!
Gjør det heller via Norsk Tipping, der betaler du 60 kr for kort og USB-kortleser, i stedet for 219 kr for et bullshitkort du må "oppgradere hvert 3. år...

Takk til min kjære mamma som er hjelpsom 24/7 <3

I don't wanna do this anymore...

Helt utrolig. Uansett hvor mye jeg hører på Mias, Fredriks og min egen musikk, så er det likevel den fordømte CD-en til Lindex jeg hører i hodet HVORENN JEG GÅR! Jeg takler det snart ikke lenger. Den helveteslagde CD-en ødelegger konsentrasjonen og arbeidslysten min. Jeg har så lyst til å be sjefen min be folka i Sverige om å VÆR SÅ SNILL - MAKE NEW WORK-CD, PLIX!!

I just can't do it, Capt'n...I don't have the power!

Så til frokost er det ekstra kos å høre på Jace Everett og drikke litt kakao:)

Wish me luck...*korse seg*

http://www.youtube.com/watch?v=9osYNb5jmGQ

Avenged Sevenfold - Dear God

Jeg møtte en misjonær fra USA her om dagen. Hun satte seg ved siden av meg på bussen og snakket til meg. Hun var veldig hyggelig. Vi har samme smak i bøker og forfattere. Jeg spurte henne hva hun drev som misjonær; hun reiser landet rundt og snakker med folk. Hun forteller dem om Guds profeter. Det finnes visst en kar i USA som Gud har åpenbart seg for.
Hun sa noe som satt seg fast i teflon-hjernen min; Han snakker til oss enda.

Det får meg bare til å tenke at Jorden og alle dens beboere er et gedigent eksperiment fra Guds side. Jeg har møtt så mange sære mennesker via jobben; noen er så snille og åpne, og de deler alt med deg (og da mener jeg alt...). Men så har du de viktigperene som skal være vanskelige fem minutter før butikken stenger. De er jeg kjempeglad i. De er det mest tilfredstillende å sende hjem.
Det var en dame idag som mente at jeg og en kollega slengte dritt om utlendinger. Ehh ja. At hun trodde det sier litt mer om henne enn det gjør om meg, jeg som er omtrent like rasistisk og xenofobisk som en dodo-fugl.

Det er visst noen som ikke skjønner at vanlig folkeskikk er verdensomspennende. Det er like mange norske kvinner såvel som utenlandske, som tror at det er min jobb å rydde etter dem når de har slengt et utall BH-er og ymse på gulvet. Det er greit at folk gjør sånt klærne sine hjemme, ting de faktisk har betalt for, men å holde på sånn i en BUTIKK, syns jeg er direkte frekt. Greit, Gud utstyrte mennesket med fri vilje (sett at han eksisterer), men hva med vanlig folkeskikk? Kunne ikke det vært det 11.bud; "Du skal respektere dine medmennesker og ikke slenge ting som ikke tilhører deg på gulvet." Seriøst, selv om ikke du skal ha det, kan det godt hende at noen ANDRE skal!

Jeg bare undres om Gud sitter oppe på en sky og skuer ned på dette rotet. Tro om han er skuffet. (Jeg skriver "han" med liten forbokstav konsekvent for de som lurer på det.) Hvorfor kan ikke alle bare følge de enkleste bud; ikke lyv, ikke stjel, ikke drep, ikke begjær noen som ikke begjærer deg, vis respekt for de som skal ha elsket deg helt fra du ble født. Er det så komplisert? En trenger ikke være kristen for å være et godt menneske, ikke gladkristen engang. Vanlig god oppførsel burde ikke være så forbanna vanskelig. Nei, enn den som kunne være brite; de er i hvert fall et tolerant folk.. Toleranse-kvoten her til lands kan godt fylles opp.

Akkurat da jeg gikk forbi Nidarosdomen etter jobb, kom Avenged Sevenfold med "Dear God" opp på mp3-en. Coincidence? En enkel bønn om at whatever higher power there is, skal holde den man er glad i, trygg når man er borte. Sangen minner meg om Fredrik, om en busstur i armene hans, og kysset på kinnet. "Jeg elsker deg, og jeg savner deg hvert minutt jeg er uten deg." Bob Dylan kunne ikke sagt det bedre.

Hans Christian Andersen skrev en gang et eventyr om en liten havfrue som ønsket seg en sjel. Hun begjærte et annet liv, et liv bortenfor den verdenen hun kjente, et liv hvor hun var sikret frelse, eller noe sånt. Det å vite at noen, eller noe tar vare på deg etter at du har gått bort.. Det er en god tanke. Og kanskje en av hovedgrunnene til at Gud ble oppfunnet i utgangspunktet.

23.03.09; Exerpt from on-and-off Diary.

Don't look at me like that, 'Dusie'....

It feels like my soul has abandoned all hope, and caved in. And I can't stop the tears.

Sometimes I just have to be alone, sometimes I just need to be weak and small and stupid. The darkness soothes and amplifies my aching heart. I just want to be weak..'cause I know who I am. And I like that person. Despite the fact that I'm not strong, smart, creative, articulate, tough or a good judge of character.
I know who I am. I know my name; I'm small and I AM HUMBLE. Always have, always will be. Knowing that I'll never be anything but small and humble, is a ruthless, heartless fact, which I fully embrace. I have accepted that which the world hasn't; I am not angry.
I have no anger to speak of. I haven't got the strength to scream back when yelled at, because my and anger and tearcanals are eternaly deadlocked.

I KNOW THIS
I KNOW WHO I AM.

And that's why I weep. Because I know I can't change. I can't be anyone else, and the mere trying, isn't good enough for me. I'll never be who I wanted to be when I was younger. My childhood is wilting away. My personality is starting to feel Medusa's curse; I am turning into stone, my too-soft heart notwithstanding.

But sometimes it's good to cry. It's good to know that my heart will never be stonecold, regardless the state of my flesh.

Tattoooooozz

Sitter og grubler over ulike motiver.
En helt grusomt fristende tanke; Disney-sleeve... OOF, har lyst på! Men jeg veeet jeg kommer til å angre på ett eller annet tidspunkt, og det er fort mulig at det kan bli rotete.
Men det det blir, om så, bare favorittene mine, og da vil jeg helst at tattøvøren skal lage egne versjoner av de originale tegningene.

- Den fortryllede rosen [Skjønnheten og Udyret]
- En krok [Peter Pan]
- FilurKatt-glis, en fillete flosshatt, en kortstokk, en kopp te [Alice i Eventyrland]
- Et gresskar [Askepott]
- En vortete hånd som holder et eple, et magisk speil [Snehvit og de syv dverger]
- En havfrue med ryggen til, en trefork, en krabbe [Den Lille Havfruen]
- "Hakuna Matata", en løve [Løvenes Konge]

bare et par motiver der.. men jeg får neppe plass til alle på armen min, med tanke på at jeg har en del føflekker (84 for å være nøyaktig fra venstre hand til høyre hand).

Men det er da enda en stundt til jeg skal få sleeves. 1.okt blir det bare et armbånd ;D

Wanna do bad things with you...really bad things

To filmer + en kino + en kveld = stress und pleasure:D

Først: "STAR TREK"
Sitater: "Ow! Damnit!", "I'm givin' her all she's got!"



Her snakker vi monsterkul nyfilmatisering av Star Trek - The Adventures of the USS Interprise. Chris Pine er nydelig, bokstavelig talt, som James Tiberius Kirk, og Zachary Quinto gir meg frysninger og flashbacks, som Spock. Jeg angrer virkelig på at jeg ikke gikk på do før filmen begynte, noe som følgende resulterte i at jeg ikke klarte å nyte siste delen av filmen, da jeg trodde blære mi skulle implodere. Nevertheless, Star Trek er en überkul film, PLENTY med humor, nerde-rivalisering og intelligent drittkasting, nervepirrende spenning, og ikke nok med det; Star Trek original og veteran Leonard Nimoy setter igjen sine spor i filmhistorien som framtids-Spock. Alt i alt; en fet gjenfortelling av Jim Kirks tidlige dager.





Derefter den ah, så etterlengtede; "Engler og Demoner", filmatiseringen av Dan Browns fantastiske bok.
De har kuttet veldig mye bort fra handlingen, det er i og for seg greit med tanke på at Brown har gitt dem utrolige mengder materiale og jobbe med, men ærlig talt, så har regissør Ron Howard valgt å kutte bort en del ting som fansen av bøkene, inkludert undertegnede, reagerer negativt på. Uten å spoile for mye, en av bokens viktigste karakterer er forsvunnet, fremgangsmåter, handelsesforløp er ikke korrekt i forhold til bokens diskurs. Mye som var usedvanlig spennende i boken har blitt utelatt. Men handlingen er den samme, filmen er uten tvil fantastisk laget, musikken er som vanlig 90 % av filmens vidunderlighet (in other words; FABULOUS), og Hanks briljerer som vanlig med morsomme historiske fakta og vakkert skuespill. McGregor er slående i rollen som Il Camerlingo, og fremfører en aldeles nydelig monolog foran konklavens deltagere.
Kunsten er betagende, og stemningen er til å ta og føle på. En svært underholdende film, til tross for alle de unødvendige "directors cut".

I dag er det 10 måneder (pluss minus) siden jeg tok en av mine bedre avgjørelser. Jeg er fortsatt like forelsket som jeg var i fjor sommer. Heh. Hvem skulle trodd...
Det har ikke alltid vært like enkelt for meg, jeg har tvilt, prøvd å krysse et par grenser, sort out a few kincks, men sånn kommer det alltid til å være. Og jeg innser at jo flere minutter og timer som går, jo verre blir tanken på å begynne på nytt. Bare en liten tankerekke er nok til å gi meg hjerteflimmer. Jeg elsker, og blir elsket. Hva mer kan jeg trenge :)

Eh, jo, en ting; jeg vil at min ANDRE andre bedre halvdel skal finne samme lykke.
Det trenger ikke å være Valentinsdag (les: *brekkesegspyholdefornesen) for å vise din utkårede at du er past the point of no return. Jeg nekter å la ham eller noen andre å stagnere. Jeg skal nok tøye et par grenser til de neste 10 månedene.

And BTW; New record, BOOYAH!

Right here

Hører på: Brandi - Right Here (Departed)
Leser: Stephenie Meyer - New Moon

Jeg savner dere så...når ensomheten er et faktum, like klar som nattens første pust...det er da du innser hvem man er glad, hvem som er glad i deg. Du håper at du får hikke, overtroisk som du er. Du håper at noen der ute tenker på deg, akkurat hardt nok til at du får hikke. Du bryr deg ikke om at ryggen svir og øyelokkene er tubge som bly, det er ingen som venter at du skal være opplagt når du kommer hjem. Bortsett fra en liten lodden pelsdott som hadde solgt deg for en kløpinne.

Pust. Som vanlig er det det eneste du kan gjøre. Puste.
Og håpe at morgendagen skaper mindre distanse og tid mellom deg og dem.

Cherry Lime Boom Boom

Dette har egentlig vært en kjempefin dag. Det var steikvarmt ute, sol, varm vind, og jeg tok med meg skjerf...*shame*.
Spiste is sammen med Simon, og Martin i en pause. Snakket litt med Mia på telefonen. Etter forelesning og gruppetime møtte jeg Imponerende Inger ved Domen. Hun ga meg to bokser Pure Rush...noe jeg angret på like etter.
Jeg så ham.

Jeg har ikke tenkt på ham, jeg har ikke sett ham, jeg har ikke hørt fra ham på på over 1 år. Men idag..så jeg ham. Og jeg tror han så meg. Han gjorde rett i å gå derifra.
Jeg har aldri hatt en så stor trang til å knekke nesa på noen i hele mitt liv.

Jeg ble litt satt ut, men Inger holdt meg igjen etter beste evne. Vi gikk heller og satte oss på Kafe 9 Muser, som skuffende nok ikke har noe slags gresk kunst eller mytologisk over seg. Kaffen er god, fruktsalaten er inspirerende og mektig, og atmosfæren er overall veldig god.

Tok kvart på seks bussen hjem, varmet opp rester fra gårdagens suppe, og så ringte mamma.
Hun spurte nå om ditt og datt; hvor Fredrik er (Oslo, mora er på legevakta), hva jeg skulle senere i dag (grille på Gløshaugen med Simon & Co) og litt forskjellig.

Så det ble grilling, og veldig mye kos på Gløs, før jeg måtte avslutte kvelden og hoppe på sistebussen hjem, gidder ikke å betale 60 kr for å komme meg hjem, ikke når de pengene kan gå til helt andre ting.

Så, ja. En veldig grei, fin dag.

Kvinnen som elsket NN

Jeg har et "Mannen som elsket Yngve" øyeblikk...
Det er ei jente jeg har veldig lyst til å snakke med, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er plutselig helt sosialt utilpasset. Jeg aner ikke om vi har noe til felles annet enn av vi deler lignende diverse elektroniske dingser. Dette er på ingen måte et passende samtaleemne. "hei, vi har samme mobil. Friends?"

Bit meg, Calliope...

I'll do you all for a cupcake

Jeg har altfor mange Nemi-striper på veggene, jeg har altfor lite froskebamser, jeg leser for lite prosa-litteratur, jeg kan ikke historie, jeg ruler Fantasy-sjangren, jeg skifter lommebok med jevne mellomrom, jeg synger for lite, jeg danser for lite, jeg klemmer for lite, jeg hører altfor lite på mer allsidig musikk, jeg vet litt om ting som skjer i verden, men altfor mye om Disney-filmer, jeg elsker Peter Pan, har altfor få tatoveringer, akkurat passe mange piercinger, drikker akkurat nok, fester kanskje litt for lite, henger litt for lite på Samfundet, er for lite sosial på dritiden, jeg går for mye på kino (moha), jeg baker monstergode brownies, jeg kan ikke bake like gode brød/boller som mamma, jeg husker ikke å støvsuge rommet så ofte som jeg burde, jeg øver ikke nok på celloen, jeg har ikke alltid penger, jeg er veldig dårlig på å bruke penger, jeg har ofte spandertightsen på (den har jeg fått av pappa, fordi han har flere), jeg går ikke ut av huset med mindre jeg har mobilen, lommeboka og nøklene mine med meg, jeg burde ikke gå ut av huset uten mp3-en, jeg blir gal uten musikk, jeg hater å ha dårlig tid, jeg er litt for glad i kjøtt, jeg elsker te, jeg hadde veskedilla, jeg er blodig Twilight-fan, men jeg er faktisk så klar i toppen at jeg klarer å skille Edward Cullen fra Robert Pattinson, jeg har IKKE lest "Pride & Predjudice", jeg har lest alle Harry Potter bøkene, men ikke Ringenes Herre (ikke skyt meg, værsåsnill), jeg har vært i Spania, Hellas, Tyskland, Danmark, på Gran Canaria, jeg har mellomlandet i Nederland, jeg blir ikke bilsyk, sjøsyk, flysyk, jeg er derimot hyperallergisk mot bullshit og ignoranse, jeg blir sjalu på folk som har vakre stemmer, jeg vil ha Dr. - tittelen foran navnet mitt, jeg vil lære meg 35 språk, jeg vil se verden, jeg vil bli gammel (på et eller annet tidspunkt), jeg vil elske og bli elsket helt til hjertet sprenges, jeg vil ikke hate, men tilgi, selv om det er vanskelig, jeg vil gå på teater, jeg vil spille i et stort symfoniorkester, jeg vil ha mange venner, jeg vil se dem hver dag, jeg liker ikke påske-egg, jeg elsker å spille i band, jeg vil lære meg å spille bass, jeg har lyst på en 5-strengers Warwick Streamer Stage II, jeg trenger nye strenger, nytt notestativ og ny kasse til celloen, jeg er ikke flink til å stå opp om morgenen, jeg er veldig glad i samboeren min, jeg er veldig forelska i Fredrik Remme Strand, jeg savner å ligge tvers over fanget til mamma, jeg har en hund som liker å dunke hodet i veggen og jukke på nabobikkja, jeg har en territorial katt, jeg har en bror som endelig har blitt høyere enn meg, jeg har et hat/elsk forhold til hjembyen min, jeg vil høre Ashley Tisdale banne, jeg vil bite Pink, jeg kan imitere Grinchen, jeg elsker Jim Carrey, Jeff Dunham og Lee Evans, komedie generelt, jeg er VELDIGVELDIGVELDIGVELDIG glad i å le, jeg elsker å krølle meg sammen under dyna med yndlingsboka og en stoOor kopp te når dagen er omme, og bare stenge verden ute.

Jeg blir glad når det er sol ute.

You take the breath right out of me

Jeg har igjen fått dilla på Breaking Benjamin. Og bassisten (Mark Klepasi) spiller en perle av et instrument; en 5-strengers Warwick Streamer Stage II <3<3
35.000 NOK *plystre* jaja, A girl can dream;D

Ønskeliste

Hører på: Bryan Adams - I will Always Return
Leser: "Ondskapen" av Jan Guillou

Her er ting jeg sparer opp til, har lyst på/kunne tenkt meg, og ting som jeg nødvendigvis ikke kan/ kommer til å kjøpe, men som er pene:)

TEH PORN

On a Valentines Day

Okey. Det er kanskje ikke så ille med en dag tilegnet å hedre de man er glad i.
Min kjære Fredrik var så snill at han spanderte "en romantisk spa-date":P Boblebad, badstu, *musserende vin*, sjokolade, massasje med Himalaya-salt og sjokolade. Dæsken.
Det var slett ikke ille, og det var utrolig koselig å gjøre det med ham. På toppen av kransekaka, så hadde vi 7-måneders dag den 13, eller 12:P så det var på en måte en god feiring av oss generelt. Det var en veldig fin dag. Neste gang er det min tur;D

Hmm..paintball eller go-cart?