Confession.
Rota rundt i innboksen på meilen min. Fant en e-post jeg skrev til en gammel venn. Historien hennes er like tung hver gang. Jeg kan forstå hvordan hun har det, selv om vi ikke har opplevd det samme, men det handler ikke om å ha de samme hendelsene i minnebanken. Det er den følelsen hun beskriver like godt som noen Nobels Litteraturprisvinner; den følelsen av å være så ufattelig ensom. En kan ikke stole på egne følelser, fordi de er forræderske. Det handler ikke om å kunne stole på andre, og heller ikke om å stole på seg selv. Det handler om å kunne erkjenne at en har slike følelser, og at de gjør vondt. Så jævlig vondt.
Hos meg frembringer de tårer, hver gang. Jeg har i flere år klart å undertrykke akkurat det faktum at jeg har følelser som betyr noe, ikke nødvendigvis for andre i så stor grad, men, og dette kan jeg ikke uttrykke nok til meg selv, de er livsviktige. Jeg har lyktes i å undertrykke alt av utagerende følelser i minst 5 år, til det punktet hvor jeg ikke engang kan fortelle legen hvor jeg har vondt uten at jeg bryter sammen innvendig. Det er helt ufattelig vondt å bare innrømme, om så bare i ett øyeblikk, at jeg ikke fungerer...at jeg trenger hjelp. Dette må jeg innarbeide i språket mitt, overvinne den idiotisk sterke delen av meg som bare vil gråte.
Det verste med hele scenarioet er at jeg er Skaperen av disse monstrene, det er det jeg kaller dem. Sinne. Hat. Skyldfølelse. I aller høyeste grad er Skyldfølelse det aller styggeste monstereet jeg har skapt. Det er ikke ett flyktig vesen; det har mange forskjellige former, men det er helt uutholdelig når det tar form som en jeg er glad i. Mer enn ofte stirrer jeg mine kjæreste i hvitøye hver gang jeg lukker øynene og monsteret gliser mot meg, mens det forteller meg om igjen og om igjen hva jeg har gjort galt, og for en ubotelig skade jeg har gjort. Å, som det elsker å se sjelen min vri seg som et gammelt oppvaskhåndkle dynket i tårer, skitt og hat. Jeg kan ikke vri meg unna, dog. Det bare sitter der, som en gammel tiggerkone og spinner på en usedvanlig vakker spinnerokk, med tankerekker på spolen. Hun spinner og spinner, og man skulle tro at det bare kunne komme vidunderlige ting fra denne spinnerokken. Det eneste vidunderlige med tankespinnene er at de er korte. Korte som kastekniver. Konstante stikk som går over like fort som de kom. Jeg blir etterlatt uskadd, og øyensynlig normal.
Jeg strekker meg etter tankespinnene, leter etter nøkkelen til hvordan jeg kan unnslippe helvetet neste gang. Men alt jeg ser er hendelser som for alle andre virker omtrent like opprørende som kokte egg.
Det river meg i brystet hver gang jeg går over disse hendelsene og ser at jeg mest sannsynlig har overreagert. Jeg kan ikke beskrive...hvor sårt det er å måtte overbevise seg selv om at det du føler ikke er rett, det var unødvendig....det betyr ingenting.
Derfor viser jeg ikke følelser. Derfor holder jeg nebbet igjen, og lukker meg inne som en musling. Hele livet har jeg fått beskjed om å "ikke skape meg", "ikke vær så dramatisk, det er ikke så ille". Følelsene mine betyr ingenting, har jeg fått slipt inn i hjernebarken. Årene går, og slipemerkene er såre og verkende. For nå har det gått for langt. Det er på tide å åpne såret, rive vekk skorpene, la det få blø, la det få rense seg selv. Jeg er ikke en fan av blodigler...men hvis jeg må, så fester jeg gladelig 10 på såret. Jeg vil ha ut denne dritten. Jeg er lei av å gråte, lei av å få rykninger rundt munnen hver gang jeg prøver å holde tårene tilbake, så lut lei. Det er så tungt, og jeg har bæret på alt så lenge. Jeg vet fryktelig godt at det finnes utallige ungdommer som sliter tifold mer enn meg, og jeg kommer til og tre til side med en gang noen forteller meg at det er noen som trenger plassen min mer enn meg.
Jeg lot meg selv aldri håpe at det faktisk var blitt min tur, uansett. Men nå...jeg vet ikke. Det hadde bare vært fint hvis noen kunne bekrefte at problemene er ekte, at jeg ikke innbiller meg noenting, at jeg har rett til hjelp så lenge jeg har bruk for det. Til neste gang skal jeg lage meg selv en medalje. Første steget (og dette er en mektig klisjé) er alltid det vanskeligste. Men du kan ikke begynne å begripe hvor vondt det gjør før du først står på dørterskelen til det ukjente inne en selv, og du innser at det er noe skummelt på den andre siden du aldri har vedkjent deg. Jeg er en av mange som har forsiktig har åpnet døren nå og tredd inn. Det føltes som å trø på glasskår og slikke sårene etterpå. Men jeg merket at jeg kan heve hodet litt mer, psykisk. Jeg klapper alltid meg selv på skulderen etterpå. For min egen anerkjennelse på dette tidspunktet er mye, mye viktigere enn andres.
Takk til deg, Mibbe, for at du holdt meg i hånda helt frem til døra, men lot meg gå inn alene. Takk for at du vet hvilke sår som må blø ut. Takk for at du får meg til å åpne på skallet mitt. Takk for at du tror på perlen som visstnok ligger begravd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar