Bestemor over bord og Disneydramatikk

Her sitter vi alle rundt bassenget og leser, hører på lydbok, prater og aner fred og ingen fare. Plutselig høres et mektig plask. Jeg farer opp og frykter det verste; er det en av ungene? Neida, det er bestemor som har snublet i bassengkanten, og har falt hodestups uti...hun dukker så opp igjen, og ler. Det gikk heldigvis bra, det var bare vann. Vi må alle bare humre forsiktig og trekke henne opp. Jeg trodde først det var bestefar, fordi hun hadde på seg skjorta hans. Jau jau...kveldsdramatikk/underholdning. Onkel Jarle sto på den øverste balkongen og gaulet; "Ta bilde!"

Andrea og jeg har hatt svømmetrening i hele ettermiddag; hun er blitt så flink! Hun er som en fisk der hun svømmer frem og tilbake. Hun har enda ikke blitt helt trygg på å svømme uten svømmeføtter, men vi har da enda ett par dager å øve på. Ingrid går rundt og hører på lydbok på iPod. Bestemor kaller henne Paula 2, fordi jeg satt hele tiden og leste som barn. Vi hadde ikke iPod i mine dager, nei:P men papir er alltid best^^ Jeg holder på med "To Tårn" og "Organisten".

Men nå er det grilling!

Is Nicé B-D

Søndag 13.juni, Roquebrune-sur-Argens

Vi har nå vært to dager i herlige Frankrike, i en liten, men slående vakker landsby, ca en times kjøretur fra Nicé. Jeg startet på fredagskvelden, og kom nesten for sent til bussen (les: bussen var tidlig ute), men jeg havnet da på Værnes i god tid. Sikkerhetskontrollen gikk greit, og jeg fant meg to bøker på bokhandelen; "The Secret of Chimneys" av Agatha Christie, og "Organisten" av Erlend Loe.
På Gardermoen traff jeg mamma, pappa og Haakon. Jeg måtte humre litt da jeg så oss, fire blad Mikalsen, alle med firehjulskofferter, som trillet igjennom terminalen xD Vi overnattet på et "trestjerners" hotell, og dro videre neste morgen i halv sju tiden. Haakons morgenfjes er alltid like morsomt xD

Etter fullført sikkerhetskontroll møtte vi Tante Mette, Ingrid, Andrea, bestemor, bestefar, Jarle og onkel Viggo. Ungene hadde tydeligvis vært så "Paula-klein" (tante Mettes ord) at jeg trodde de skulle vokse fast på hoften min. Det var så deilig å se dem igjen, de har blitt så store begge to. Jeg fikk nesten sjokk da jeg kom på at Ingrid går i 2.klasse allerede. I tillegg har hun blitt litt mer uavhengig, hun trenger ikke alltid meg eller noen andre til å underholde seg, det klarer hun fint på egen hånd. Men det er ikke til å stikke under en stol at begge nyter å ha to sterke søskenbarn som kan bære dem rundt:P dette gjelder spesielt Andrea:P

Flyturen til Nicé tok 2 1/2 time, og da vi kom ut slo luktfuktigheten mot oss som om vi skulle ha gått inn i en badstue ved et uhell. Det var litt sol, men alle var relativt klamme etter flyturen. Ungene poengterte dette ved hyppige mellomrom. Da vi var kommet ut fra flyplassen, skulle vi finne en buss som skulle ta oss til Terminal 2, og derfra skulle vi hente leiebil.
Bussen kom, og alle turistene flokket seg om bussen, og aller fremst var tyskerne. Bestemor skulle prøve å komme seg på, men så kom det en møkkamann og dyttet henne vekk med to store bager, og spyttet ut noen lite høflige gloser. Makan til folkeskikk! Hørt om respekt for dine eldre, din vulgære wienerschnitsel! Det var uansett ikke plass til alle på bussen, så tante og jeg ble stående igjen på perrongen, men neste buss kom etter et par minutter. Jeg priste meg lykkelig for at jeg havnet med den eneste i familien som kan fransk. Etter en kort busstur rundt flyplassen kom vi til en rekke leiebilforretninger. Vi lette litt til vi fant resten av familien. Det var en fin lang kø, og Jarle og Bestefar sto tydeligvis der inne et eller annet sted og kranglet seg fram til en stor nok bil.

Vi fikk melding om at onkel Bjørn og tante Eva ble forsinket grunnet flytrøbbel; flyet fikk ikke opp julene, så de måtte fly tilbake til København og vente der til skaden var reparert eller de fikk et nytt fly. Huff.
Etter mye stabling i et mikroskopisk bagasjerom, fikk vi plass til ni av 11 stykker. Mamma og pappa ble igjen mens de ventet på Eva og Bjørn og en ny bil. Vi kjørte så en time gjennom det provencalske landskapet. Jeg leste Agatha Christie, Haakon leste oppkjøringsteori, og ungene sovnet etter hvert.

Vi kom etter litt kluss med gatenummer, frem til Villa Notre Dame, og WOW, for et hus! 4 etasjer, minst 20 sengeplasser, flere stuer, et fantastiks koselig kjøkken, et enda mer fantastisk patio, badebasseng, solsenger, og en kjølig, fransk stue. Ungene hoppet uti nesten med en gang, og det ble bading til sent på ettermiddagen. Min bror og jeg kastet inn håndkleet etter den første timen og stiftet nærmere bekjentskap med solsengene og appelsintreet.

Det ble ordnet til med lunsj; loff, skinke, noe pølsemat, fransk nugatti-isj sjokoladepålegg, te, kaffe, vannmelon, brus og øl. Mye øl. Vi skålte senere på kveldne for "absent friends", spesielt Marianne, som vi alle krysser fingrene for at hun skal kunne være sammen med oss snart. Det var godt å gomle skinke og loff a la det jeg gjorde i Spania, og det føles som om jeg har vært her før. Huset minner meg en del om Casa Entonces, den samme lukten i lufta og inne, en duft som minner meg om alle Middelhavsferiene jeg har vært på. Det lukter varmt, svakt klor, stein, treverk, solkrem, frukttrær, oliven, sitrus og regn. Jeg tar meg i å vandre rundt i huset for ingen spesiell grunn, jeg går bare rundt og føler på rommene, duftene og jeg bare ser til øynene mine blir tørre. En kan lett gå seg vill her inne, det er så mange trapper og dører, og når du går inn i et rom, fører en dør til et bad, og en annen dør til et annet rom med flere senger. Hele huset er dekorert med modernistisk kunst, mye Jean Miró. Det står til og med flere fullstørrelses reproduksjoner i stuen i første etasje. Det er bare varme farger her. "Den Franske stuen" som jeg kaller det (stuen i første), har hvite vegger, strådsofaer og lamper, store puter, et rundt bord med kunstbøker og en vase med roser, og resten av møblene er i varme, rødlige trefarger. Det er så fredelig. Patioet ute er som en liten oase. Bildene på hjemmesiden kunne aldri gjøre dem rettferd. Du kommer ut en glassdør til høyre for kjøkkenet, og der står det et stort rundt bord med stoler. Til høyre igjen er en liten forhøyning med enda et bord, plassert under et tak som skaper en utrolig intim og piktoresk stemning. Rundt dette bordet står det stoler og ulike lamper med telys i. Overalt henger det blomster, på bordene, i taket, og når du skal ned til bassenget går du under en pergola med blomstertak. Du går ned en liten buet trapp (med ønskebrønn), med et langbord til venstre og solstoler rett overfor bassenget. Rundt oss er det appelsintreær og et annet tre med små knopper som kan gi nesen din en nærmest orgasmisk opplevelse.

Huset har et par balkonger, og i går når jeg skulle legge ungene sto vi en liten stund ute på den høyeste balkongen og så ut på den mørklagte middelalderbyen. Det var stille, men det summet litt natteliv her og der. Andrea sa at det var så mange fine lys, og Ingrid likte seg bedre her enn i en storby hvor det var så mye bråk. De sovnet ved siden av hverandre under en baldakin. Det er litt stilig hvordan rommene til den grenen av familien blir hjemmekoselig bare ved å spre tingene deres rundt seg. Det kan ha noe med at ungene er veldig glad i farger, slik som moren. Men det er like fint å se på hver gang, det blir liksom hjemme hvorenn de drar.

I dag våknet jeg av at Haakon kom med et megasnork inn i øret mitt. Klokken var såvidt ti på ni, så jeg falt nærmest sammen i sengen etter at jeg sjekket klokka. Det var overskyet, men en likanes temperatur var det uansett. Vi delte oss i to grupper, den ene dro ned til elven og padletur, den andre gikk på byvandring og lunsjspaning. Vi gikk rundt og kikket på de ulike butikkene. Jeg så flere katter, alle med halsbånd, som bare satt helt stille i gatene, det var så sært. De bare satt der, ikke inntil veggen, men gjerne midt i veien, og bare stirret på menneskene som gikk forbi. Jeg aner en viss kattekultur...Det var flere løshunder i byen, og alle er kjempekoselige. De er veldig lekne, og spiller ofte på "jeg er så søt, gi meg mat"-kortet.

Vi traff en dame som var ute og gikk tur med en nydelig svart og hvit Cocker Spaniel. Hun var svensk, så praten gikk lettere for alle. Hun fortalte oss litt om Roquebrune, hvor det var gode restauranter og joggeløyper, og anbefalte en plass som het La Petite Croux, or other:P Der jobbet det en Ash-lignende kar(a "business in the front, party in the back" kind of guy :P ) og en herlig, stor dame. De syns det var herlig å ha en så stor familie som gjester.

Etter lunsj dro vi alle hjem til Villaen og nå boltrer ungene seg i bassenget under Sikkerhetsvakt Mathias oppsyn. Jeg skal vrenge av meg shortsen og gå ned og grille meg litt i det provencalske solskinnet.

À bientôt!

Eventyret om de Tre Blindpassasjerene - ellers kjent som Den Lange Frokosten

Mange lurer kanskje på hva pokkern som er greia med statusoppdateringer som; "Ble shanghaiet av Hurtigruta", "Så reiste jeg til Kristiansund", "har med eit uhell greidd å bli ufrivillig blindpassasjer på hurtigruto ned te Kristiansund". Vel, det hele begynte med en frokostavtale..

Onsdag kveld ble jeg ringt opp av min kjære Freddy, som lurte på om jeg kom ned for å besøke ham neste morgen, og i tillegg ta med meg pipa hans, slik at han ikke ble utenfor når de andre ansatte på båten røykte pipe. Jeg skulle selvfølgelig få frokost når jeg kom nedover. Jeg sier aldri nei til gratis frokost. Jeg spurte også mine to kompanjonger, Mia og Åsmund, (som på det tidspunktet, onsdag kveld, lå og øvde kamp-teknikk på stuegulvet) om de ville være med. Gratis frokost, som sagt.

Morgenen kom, og Åsmund ville først avlyse fordi han var trøtt som bare juling, men etter ett par telefonsamtaler frem og tilbake sto han da ved døra da vi begynte å ture nedover til Pirhavna. Vi kom ned til båten, gikk om bord og fikk gjestepass. Her kommer det vi i litteraturen kaller plot; Fredrik hadde informert meg kvelden før at båten skulle ligge til kai til ca 12. Men da vi gikk ombord sto det da et pent skilt som sa at båten skulle legge fra kai klokken 10. Varselsflagget gikk derimot kun hos Mia og hennes skuddsikre magefølelse, en meget underlig, men upåklanderlig nyttig sak. Jeg stusset litt på skiltets semantiske betydning, men jeg stolte på kjæresten min, som tross alt jobbet på båten. Vi lokaliserte Fredriken i spisesalen, der han gikk kappgang mellom bordene. Etter et kjært gjensyn og noen snille kommentarer angående Hurtigrutas uniform, var det tid for frokost. Hurtigruta har en meget variert frokostbuffé, og kaffen er ikke verst. Faktisk meget god. In case you were wondering...

Fredrik hadde fått fri etter at frokosten var ferdig, og vi satte oss etter litt om og men i messa, hvor resten av båtens ansatte tar seg en velfortjent røykepause 8 til 12 ganger om dagen. Plutselig fikk Fredrik tallerkenøyne, pekte ut av nærmeste koøye og med ett ord oppsummerte han alle de neste 24 timene; ”Oi.”
Båten beveget seg ut fra kaia, og ut av Trondheimsfjorden. Vi ble tilkalt til resepsjonen for å høre hvorfor vi ikke ble informert om at vi som gjester måtte forlate båten før den la fra, og hvorfor vi ikke hørte beskjeden som ble gitt over intercomen. Enkelt; vi satt ikke i spisesalen med de andre passasjerene, vi satt jo sammen med de ansatte, som neppe har noen interesse av å høre hver eneste detalj som angår passasjerene. Men båtens påloggingssystem skulle ha gitt personalet beskjed om at tre personer ikke var gjort rede for. Vi snakket med resepsjonisten og en annen mann hvis tittel unngår meg i skrivende stund, som sa at vi hadde ikke annet valg enn å bli med ned til Kristiansund. Greit det. Vi måtte også betale billett for turen. Ja vel, det skulle vel kunne ordnes. Fredrik tok det på sin regning, og vi fikk tre billetter. Videre fra Kristiansund kunne vi bare ta hurtigbåten eller timeekspressen tilbake til Trondheim. Vi beklaget oss opp og ned i mente, og gikk tilbake til messa. Fredrik måtte tilbake på jobb, mens vi bare måtte underholde oss selv, med litt hjelp fra Fantasi, Brainstorm, Scrubs, Sledge Hammer, og Kortskalle. Jeg var Hercule Poirot på Jupiter, Åsmund var Skomaker Andersen i Pyramidene i Egypt, og Mia var Prinsesse Märta Louise i Oslo Spektrum.

Turen ned til Kristiansund tok syv timer. I løpet av den tiden rakk Mia å drikke minst fem-seks kopper kaffe, Åsmund tegnet velutstyrte strekmenn på en badestrand, og jeg forsøkte å illustrere vikingtiden ved å mime en hjelm med horn og ”gafle i meg mjød og kjøtt”. Vi fikk også middag, bestående av flyndre, salat, potet og flere stykker Daim-kake. Vi ble ”gjenkjent” av en servitør som ”De Tre Blindpassasjerene”… Vi flyttet oss inn i ett annet rom på slutten av turen, rundt halv fem, og derifra kunne vi etter hvert se Kristiansund kai, hvor hurtigbåten akkurat begynte å starte opp motorene. ”Vesterålen” brukte hundre år på å legge ut landgangen, og vi mistet hurtigbåten. Vi fant også ut at siste buss hadde gått for dagen. Neste nordgående hurtigrute? Joda, ”Lofoten” gikk ni timer, klokken 02:00. Fredrik tok ut penger til oss, slik at vi kunne ta neste Hurtigrute. Uten de pengene hadde vi vært fitten drage, som det heter på fagspråket.

Fredrik skulle ringe til ”Lofoten” og høre om de hadde en lugar til oss, men da han ringte senere hadde forbindelsen blitt brutt, og han hadde ikke tid eller energi til å ringe opp igjen, da han hadde måtte snakket med en lite service-innstillt dame. Så dette var situasjonen klokken fem torsdag ettermiddag; vi var i Kristiansund, vi kjente ingen, vi hadde svært lite penger til rådighet, og vi måtte slå i hjel ni timer før båten kom. Fabelaktig, tenkte jeg, som egentlig skulle sitte hjemme ved PC-en og skrive eksamensoppgave i kunsthistorie. Mia syns hele greia var komisk, og sa at vi måtte ta det med et smil. Åsmund gliste litt, og vi ble minnet om at han skulle ha eksamen neste dag. Jeg trodde jeg skulle få angina i venstre tå, kunne situasjonen bli mer komplisert eller latterlig? Jaja, det var ikke stort mye vi kunne gjøre, så vi sa ha det til Fredrik, og hallo til Kristiansund.

For dem som ikke har vært i Kristiansund, men er kjent med den nordnorske byen Stokmarknes, kan Mia bekrefte at grunnleggerne av byene må enten være den samme eller ha hatt samme ide. Uten å være direkte fornærmende, men Kristiansund er ikke det en vil kalle spennende. Du har en bakke som går opp, opp, og enda litt lenger opp, hvor det så er plassert litt bebyggelse, et kjøpesenter, en Peppes Pizza ved siden av ”Torget”, en meget minimalistisk Ark Bokhandel, og et høyst uflatterende kinosenter. Sal-navnene var morsomme, men det er dog det eneste.

Vi bestemte oss for å handle litt forsyninger, og Mia insisterte på at hvis hun skulle sitte her i ni timer skulle hun ha en bok. Vi turte inn på Ark, hvor hun fant krigslitteratur til seg selv og en litteraturlitteraturinteressanttingest til meg. Åsmund kjøpte seg kortstokk.
Vi gikk ned på Peppes Pizza, hvor vi spiste, drakk kaffe og ble forsikret av servitøren at vi kunne sitte helt til stengetid. Og det gjorde vi. Vi spilte kort i seks timer. Litt før elleve sa vi godnatt, og jeg ringte ”Lofoten” for å høre om de hadde en lugar ledig. Det hadde de heldigvis, til studentpris attpåtil. Vi mildt sagt jublet, og herjet tulling rundt på kaia, hvor det sto et minnesmerke til falne Kristiansundere under første og andre verdenskrig, en benk, to statuer av en gutt og en ”klippfiskkone”, en klokke, en ulykksalig kikkert og tomme søppelbokser. Samtlige av disse ble brukt som kulisser og rekvisitter i en høyst komisk bildeserie.

Stemningen var lettet, og vi gledet oss til å få sove relativt komfortabelt den natten. VI tuslet etter hvert bort til busstasjonen for å vente der så lenge det var åpent. Den stengte 23:45, så vi gikk på baksiden og satte oss ved et bord og spilte mer kort. Åsmund, som var ansvarlig for maten, var meget fornøyd fordi han hadde funnet yndlingsbrusen sin, Oscar Sylte, med både ananas- og pæresmak. Minuttene smøg seg sakte videre, og det ble mørkere og snikvinden fant oss uansett. Vi kunne ikke gjøre annet enn å fortelle hverandre historier, le av rånerne som spilte Spice Girls på full guffe tvers over parkeringsplassen, og spille enda mer kort. Da klokken nærmet seg halv to begynte vi å bevege de halvstive kroppene våre ned mot kaia. Vi var meget overtrøtte hele gjengen, som resulterte i utsagn som ”Møkka buss!”, ”Jeg kommer til å dra av deg buksa, og gjøre den beyond wet!”, ”Tenk, at i dag har vi vært i Kristiansund, Hellas og Lofoten på en og samme dag!” (Hellas var en restaurant vi hadde gått forbi to ganger) og ”Hva heter den satans måsen, kom igjen, work with me!”

Vi sto og hutret nede på kaia, mens en kar med truck satte fra seg to lass traktordekk ved siden av oss. ”De må jo ha dekk for å ha dekk på båten.” Og etter mye tripping, skyggeboksing og lokking, kom ”Lofoten” til syne like bortenfor kaia. Jeg var veldig lysten til å gaule O hoy og andre nautiske begreper, men holdt meg. Vi kom oss endelig om bord, og ble møtt av resepsjonisten som, ikke overraskende, kunne identifisere oss med etternavn på stedet. Det hadde visst vært en telefonhelvete uten like for å ordne plass til ”De Tre Blindpassasjerene” , men det gikk i orden, og vi fikk en horde sympati fra resepsjonisten, som ga oss billetter, lugarnøkler og en snikende kommentar om at det er bare studenter som klarer å ikke komme seg av og på båten til rett tid. Åsmund ble forsikret om at vi var i Trondheim rundt kvart over åtte, slik at han kom til å rekke eksamen klokken ni.

Vi kom oss inn i en klaustrofobisk liten lugar, men den hadde senger, og i enden av gangen et toalett og en dusj. Eventyret gikk mot slutten, og vi sovnet til bølgenes duvende rytme.

Vi ble vekt av samtlige alarmer, og vi gikk opp i spisesalen. Det viste seg at frokost ikke var inkludert i prisen, så det måtte vi også punge ut med. Endelig så vi Munkholmen dukke opp ved siden av oss, og vi lå straks i havn. Åsmund takket for seg, og løp inn til byen, hvor han rakk eksamen, og han greide seg fint. Mia og jeg dro rett hjem, hvor vi begge stupte i våre egne senger.

Det var det, folkens. Eventyret om De Tre Blindpassasjerene er en erfaring jeg ikke unner de fleste, spesielt ikke i eksamenstiden, men jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det ikke var moro. Heldigvis var jeg i selskap av den beste typen venner; de som gjør det beste ut av situasjonen. Jeg hadde nok ikke taklet strabasene så bra hvis ikke de hadde vært med meg. Nå sitter jeg i sofaen med en kopp te, og en meget tom lommebok. Men jeg sitter bare og humrer, fordi ”Så reise jeg til Kristiansund, foruten grunn, til Kristiansund” kommer aldri til å bety det samme igjen. God sommer, alle sammen!

Benjamin Zander on music and passion | Video on TED.com

Benjamin Zander on music and passion | Video on TED.com

Zander^^

Time did confirm what I've always known

I spoke too soon...
I just want you back

Påskeegg, påskeegg fylt med all slags snop...

Bare 1 dag igjen, så kan jeg si meg ferdig med uka, og da gjenstår det bare å vente til tirsdag før jeg drar til bestemor^^ Atle kommer på onsdag, det får jeg dessverre ikke med meg, men jeg kommer hjem på lørdagskvelden, så da blir det kanskje litt kveldskos.

Sitter og vurderer å lete opp master-muligheter, hvor jeg skal ta den, HVA jeg skal ta den i (innenfor litteratur, obviously), og hvilke muligheter jeg har. York har visst ett godt program, men det er en uttalelse basert på en venn av en venn som har lest på en nettside...

Jeg har også lett litt etter kystbyer i Italia til sommeren. Pisa, Genova, Firenze. I wants...

New York

Klovnekostymer, Joshua Jakcson og kosesnorking

Haha, jeg drømte faktisk godt i natt xD
Hoh, JJ var ganske hot, og det ble jo faktisk som en drøm på slutten, til tross for den sære lille klovnen som lokket meg og en hundefanger over elva for å møte en "venn" av ham. God sjokoladekake, though.

Forbannet være "flink-pike" syndromet.

Jeg er tilbake på badet...jeg gjør ingenting riktig lenger. Men det får det bare bli en slutt på. Jeg skal permittere meg fra TKS. Jeg klarer ikke å synge lenger. Det er ikke sjel i det, eller jeg har ikke styrke til å legge MIN sjel i det. Turneen, skole og jobb har allerede brutt meg betraktelig ned, og det går igjen utover det viktigste; de jeg ikke ser lenger. De jeg ikke tar meg tid til. De som jeg bor sammen med, "som jeg ser hver dag uansett". Det er helt fantastisk hva hjernen min klarer å innbille meg. det er simpelten fantastisk at de i det hele tatt vil fortsette å ha meg i livet sitt.

Jeg har ønsket meg en loth og et svart hull i flere dager nå. Bare la mørket omsvøpe meg og la meg drukne. Ryggen, beina, hodet og hjertet verker. Jeg lurer på hva slags underliggende betydning det ligger i at jeg nærmest manisk må fylle hverdagen, uka og året med ting å gjøre. Kanskje fordi jeg slipper å tenke når jeg har en oppgave å konsentrere meg om. Mest sannsynlig fordi jeg ikke tenker i utgangspunktet. Jeg bare hiver meg uti ting, uten tanke på fremtid, eller konsekvenser. Snart blir jeg helse-og venneløs. Det første kan jeg forsåvidt gi opp, men det andre er urkraften i meg, som jeg er FORFERDELIG flink til å ta for gitt. Igjen, jeg føler meg som et sabla intelligent menneske med en helt eksepsjonell hjerne som klarer å lulle meg inn i helt fantastiske scenarioer om hvordan hverdagen min henger sammen. Hyklerisk og selvopptatt. Det tror jeg er fine adjektiver.

Oppi det hele har jeg en intens trang til å ville pakke kofferten og besøke bestemor. Jeg trenger en ferie og januar er såvidt over. Det er på grensa til patetisk. Jeg hører klangen av mammas alt i hodet mitt; "Ja, men det skulle du tenkt på før". Jeg tenkte faktisk, men ikke på bilen, for å si det sånn. Ragge forstår hva jeg mener. Men en kort togtur hadde ikke vært helt å forakte. En tur til manuellterapeut hadde absolutt ikke vært å forakte.

På høy tid å slutte å klage. Handlingens tid er kommet, og slike klisjeer. Skjerp deg. Hvorfor hører jeg aldri etter? Hmm..Nytt nyttårsforsett. Enklere sagt enn gjort....

I has a camera :)

Mamma har faktisk kjøpt meg et kamera i anledning USA-turen. Om ikke det var snilt, så vet ikke jeg :P

Sony DCS-S930, for dem som skjønner hva det betyr...



Iz nice anyway^^

Smykkeskrin...

Slik er ståa. Her er min ansamling av smykker siden 2001.
Noen barndomssmykker/armbånd. Favorittene ligger forsåvidt øverst til høyre.
Smykkeskrinet er bursdagsgave fra Tante. Scene med Snehvit og Prinsen som rir mot slottet. Joda ;)

APPA PLUSH

I WOULD LIKE ONE OF THESE, PLEASE...like, uhm NOW!!!!!! O.o

Julesanger, marsipandypping og lufthockey.

Hører på TineThing Helseth som spiller denne på trumpet, og jeg blir nærmest religiøs, som mesteparten av god musikk har en tendens til å gjøre med meg.

Mitt hjerte alltid vankar

Mitt hjerte alltid vanker

i Jesu føderom,

der samles mine tanker

som i sin hovedsum.

Der er min lengsel hjemme,

der har min tro sin skatt;

jeg kan deg aldri glemme

velsignet julenatt!

Akk, kom jeg opp vil lukke

mitt hjerte og mitt sinn

og full av lengsel sukke:

Kom, Jesus, dog herinn!

Det er ei fremmed bolig,

du har den selv jo kjøpt,

så skal du blive trolig

her i mitt hjerte svøpt.

Jeg gjerne palemgrene

vil om din krybbe strø,

for deg, for deg alene

jeg leve vil og dø.

Kom, la min sjel dog finne

sin rette gledes stund,

at du er født herinne

i hjertets dype grunn.

Mia "vekte" meg i morges, hu kom med froskeluene Jorid har laget til oss :D de er kjempefine, hun skal få en monsterklem av meg når jeg ser henne.

Vi dro senere ned i byen, hvor vi traff Jørgen og Sylvi. Lufthockey på bowlingen ble det flere omganger av. Jeg så Magnus og Joakim (med småbrødre). Det var nærmest en lettelse å se Magnus igjen, å vite at vi er okei.

I sjutiden hentet mamma meg, og jeg rullet ut resten av marsipanen. Sjokoladefingre, nam nam :P

Good Mood ^^

Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing

You're a diamond in the rough
A brilliant ball play
You could be a work of art
If you just go all the way
Now what would it take to break
I believe that you can bend
Not only do you have to fight
But you have gotta win

Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing

Oooooouuhhh

You are a natural
Why is it so hard to see
Maybe it's just because
You keep on looking at me
The journey's a lonely one
So much more than we know
But sometimes you've got to go
Go on and be your own hero

Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing

Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing

You're a diamond in the rough
A brilliant ball play
You could be a work of art
If you just go all the way
Now what would it take to break
I believe that you can bend
Not only do you have to fight
But you have gotta win

Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing...

Notes from a stressful week

How irritating. Everytime I hear a dark voice with a touch of accent, I think of him. Why, I wonder, is he buried so deep in my soul? What in my celestial being did he move? It's downright rude! To be so close to my secret self, despite of everything he's done.
Furthermore, why do I only remember him? Maggiore I can forgive. Frater I can forget, but why does he linger? Why do they all linger? Have I not made my peace with them? Did I leave a crack open at my door allowing their sap to flow continously?

How sure I was that it was all over, that I never had to see him again. Heavens, how irritating. Furiating, really. Except I won't allow myself to have such an emotional convulsion. Not for his idiocracy, anyway. I never fully approved his way of life, not then, not now. However, there was, I believe, a time when I thought there was good in him. He refused my reason. He claimed I never believed anything of the sort. Thickheaded, that's my reply.

He looks older everytime I see him, although it's been a long while now, thank goodness. Out of curiosity, I sometimes wonder what the devil he has done to make his face so worn, his manner so undiginfied. I don't see what I would do with such intelligence. I do not have the power to make him see reason. I really don't see why I want to know. Curiosity, I guess. Poor cat. Perhaps ignorance is bliss, or content, at least.

I can still recall our last summer

Jeg kom på hvor mye jeg faktisk savner dere, 3MU. Til og med deg, stuntmannen

I know you by heart, but not my own.

Confession.

Rota rundt i innboksen på meilen min. Fant en e-post jeg skrev til en gammel venn. Historien hennes er like tung hver gang. Jeg kan forstå hvordan hun har det, selv om vi ikke har opplevd det samme, men det handler ikke om å ha de samme hendelsene i minnebanken. Det er den følelsen hun beskriver like godt som noen Nobels Litteraturprisvinner; den følelsen av å være så ufattelig ensom. En kan ikke stole på egne følelser, fordi de er forræderske. Det handler ikke om å kunne stole på andre, og heller ikke om å stole på seg selv. Det handler om å kunne erkjenne at en har slike følelser, og at de gjør vondt. Så jævlig vondt.

Hos meg frembringer de tårer, hver gang. Jeg har i flere år klart å undertrykke akkurat det faktum at jeg har følelser som betyr noe, ikke nødvendigvis for andre i så stor grad, men, og dette kan jeg ikke uttrykke nok til meg selv, de er livsviktige. Jeg har lyktes i å undertrykke alt av utagerende følelser i minst 5 år, til det punktet hvor jeg ikke engang kan fortelle legen hvor jeg har vondt uten at jeg bryter sammen innvendig. Det er helt ufattelig vondt å bare innrømme, om så bare i ett øyeblikk, at jeg ikke fungerer...at jeg trenger hjelp. Dette må jeg innarbeide i språket mitt, overvinne den idiotisk sterke delen av meg som bare vil gråte.

Det verste med hele scenarioet er at jeg er Skaperen av disse monstrene, det er det jeg kaller dem. Sinne. Hat. Skyldfølelse. I aller høyeste grad er Skyldfølelse det aller styggeste monstereet jeg har skapt. Det er ikke ett flyktig vesen; det har mange forskjellige former, men det er helt uutholdelig når det tar form som en jeg er glad i. Mer enn ofte stirrer jeg mine kjæreste i hvitøye hver gang jeg lukker øynene og monsteret gliser mot meg, mens det forteller meg om igjen og om igjen hva jeg har gjort galt, og for en ubotelig skade jeg har gjort. Å, som det elsker å se sjelen min vri seg som et gammelt oppvaskhåndkle dynket i tårer, skitt og hat. Jeg kan ikke vri meg unna, dog. Det bare sitter der, som en gammel tiggerkone og spinner på en usedvanlig vakker spinnerokk, med tankerekker på spolen. Hun spinner og spinner, og man skulle tro at det bare kunne komme vidunderlige ting fra denne spinnerokken. Det eneste vidunderlige med tankespinnene er at de er korte. Korte som kastekniver. Konstante stikk som går over like fort som de kom. Jeg blir etterlatt uskadd, og øyensynlig normal.

Jeg strekker meg etter tankespinnene, leter etter nøkkelen til hvordan jeg kan unnslippe helvetet neste gang. Men alt jeg ser er hendelser som for alle andre virker omtrent like opprørende som kokte egg.
Det river meg i brystet hver gang jeg går over disse hendelsene og ser at jeg mest sannsynlig har overreagert. Jeg kan ikke beskrive...hvor sårt det er å måtte overbevise seg selv om at det du føler ikke er rett, det var unødvendig....det betyr ingenting.
Derfor viser jeg ikke følelser. Derfor holder jeg nebbet igjen, og lukker meg inne som en musling. Hele livet har jeg fått beskjed om å "ikke skape meg", "ikke vær så dramatisk, det er ikke så ille". Følelsene mine betyr ingenting, har jeg fått slipt inn i hjernebarken. Årene går, og slipemerkene er såre og verkende. For nå har det gått for langt. Det er på tide å åpne såret, rive vekk skorpene, la det få blø, la det få rense seg selv. Jeg er ikke en fan av blodigler...men hvis jeg må, så fester jeg gladelig 10 på såret. Jeg vil ha ut denne dritten. Jeg er lei av å gråte, lei av å få rykninger rundt munnen hver gang jeg prøver å holde tårene tilbake, så lut lei. Det er så tungt, og jeg har bæret på alt så lenge. Jeg vet fryktelig godt at det finnes utallige ungdommer som sliter tifold mer enn meg, og jeg kommer til og tre til side med en gang noen forteller meg at det er noen som trenger plassen min mer enn meg.

Jeg lot meg selv aldri håpe at det faktisk var blitt min tur, uansett. Men nå...jeg vet ikke. Det hadde bare vært fint hvis noen kunne bekrefte at problemene er ekte, at jeg ikke innbiller meg noenting, at jeg har rett til hjelp så lenge jeg har bruk for det. Til neste gang skal jeg lage meg selv en medalje. Første steget (og dette er en mektig klisjé) er alltid det vanskeligste. Men du kan ikke begynne å begripe hvor vondt det gjør før du først står på dørterskelen til det ukjente inne en selv, og du innser at det er noe skummelt på den andre siden du aldri har vedkjent deg. Jeg er en av mange som har forsiktig har åpnet døren nå og tredd inn. Det føltes som å trø på glasskår og slikke sårene etterpå. Men jeg merket at jeg kan heve hodet litt mer, psykisk. Jeg klapper alltid meg selv på skulderen etterpå. For min egen anerkjennelse på dette tidspunktet er mye, mye viktigere enn andres.

Takk til deg, Mibbe, for at du holdt meg i hånda helt frem til døra, men lot meg gå inn alene. Takk for at du vet hvilke sår som må blø ut. Takk for at du får meg til å åpne på skallet mitt. Takk for at du tror på perlen som visstnok ligger begravd.

Smile

Welcome To This Day!

Waking up in the light
Of a shining new day
Giving thanks to the moon
for guiding my way
There is no greater gift to the soul
Than each breath that my body can hold

So, Great Spirits;
Hear my voice today

Welcome, magic,
Welcome, sweet sunray!
Love is no secret,
look all around you
Welcome to this day.

Life is simple and clear
When you make the right choices
It’s true that you’re here
When you find your own voice
Oh, my brothers and sisters believe
You are just what you are meant to be
Oh, great spirit
Hear my voice, today

Welcome, magic
Welcome sweet sun ray
Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day.

Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day!

I am not an angel yet, nor a demon

"Not an Angel" - City Sleep.

Den er ikke spesielt nyskapende, ganske rett frem, men jeg liker den. Fyren har lidenskapelig og god vokal, det er god lengsel i sangen. Videoen gir meg chills in a bad way, når beltet kommer fram.
Men jeg liker den.

Noe jeg også liker: jeg har blitt tatt opp i TKS på Samfundet! Sweet^^

Honning og kakao

Greit, jeg innrømmer at det er smør på flesk, men blodsukkeret er i hundre før du får sagt "Billepsyko".
Enda en "morgen" med kakao og Jace Everett før man skal på arbeid. Har endelig fått lønn, så nå slipper Mia å betale all maten. Må bare få tilsendt strøm-regninga, så skal vi se hvor mye jeg har igjen:P

Yeah, yeah.. Money makes the world go to hell...