mandag 22. februar 2010
mandag 8. februar 2010
Klovnekostymer, Joshua Jakcson og kosesnorking
Haha, jeg drømte faktisk godt i natt xD
Hoh, JJ var ganske hot, og det ble jo faktisk som en drøm på slutten, til tross for den sære lille klovnen som lokket meg og en hundefanger over elva for å møte en "venn" av ham. God sjokoladekake, though.
søndag 31. januar 2010
Forbannet være "flink-pike" syndromet.
Jeg er tilbake på badet...jeg gjør ingenting riktig lenger. Men det får det bare bli en slutt på. Jeg skal permittere meg fra TKS. Jeg klarer ikke å synge lenger. Det er ikke sjel i det, eller jeg har ikke styrke til å legge MIN sjel i det. Turneen, skole og jobb har allerede brutt meg betraktelig ned, og det går igjen utover det viktigste; de jeg ikke ser lenger. De jeg ikke tar meg tid til. De som jeg bor sammen med, "som jeg ser hver dag uansett". Det er helt fantastisk hva hjernen min klarer å innbille meg. det er simpelten fantastisk at de i det hele tatt vil fortsette å ha meg i livet sitt.
Jeg har ønsket meg en loth og et svart hull i flere dager nå. Bare la mørket omsvøpe meg og la meg drukne. Ryggen, beina, hodet og hjertet verker. Jeg lurer på hva slags underliggende betydning det ligger i at jeg nærmest manisk må fylle hverdagen, uka og året med ting å gjøre. Kanskje fordi jeg slipper å tenke når jeg har en oppgave å konsentrere meg om. Mest sannsynlig fordi jeg ikke tenker i utgangspunktet. Jeg bare hiver meg uti ting, uten tanke på fremtid, eller konsekvenser. Snart blir jeg helse-og venneløs. Det første kan jeg forsåvidt gi opp, men det andre er urkraften i meg, som jeg er FORFERDELIG flink til å ta for gitt. Igjen, jeg føler meg som et sabla intelligent menneske med en helt eksepsjonell hjerne som klarer å lulle meg inn i helt fantastiske scenarioer om hvordan hverdagen min henger sammen. Hyklerisk og selvopptatt. Det tror jeg er fine adjektiver.
Oppi det hele har jeg en intens trang til å ville pakke kofferten og besøke bestemor. Jeg trenger en ferie og januar er såvidt over. Det er på grensa til patetisk. Jeg hører klangen av mammas alt i hodet mitt; "Ja, men det skulle du tenkt på før". Jeg tenkte faktisk, men ikke på bilen, for å si det sånn. Ragge forstår hva jeg mener. Men en kort togtur hadde ikke vært helt å forakte. En tur til manuellterapeut hadde absolutt ikke vært å forakte.
På høy tid å slutte å klage. Handlingens tid er kommet, og slike klisjeer. Skjerp deg. Hvorfor hører jeg aldri etter? Hmm..Nytt nyttårsforsett. Enklere sagt enn gjort....
Jeg har ønsket meg en loth og et svart hull i flere dager nå. Bare la mørket omsvøpe meg og la meg drukne. Ryggen, beina, hodet og hjertet verker. Jeg lurer på hva slags underliggende betydning det ligger i at jeg nærmest manisk må fylle hverdagen, uka og året med ting å gjøre. Kanskje fordi jeg slipper å tenke når jeg har en oppgave å konsentrere meg om. Mest sannsynlig fordi jeg ikke tenker i utgangspunktet. Jeg bare hiver meg uti ting, uten tanke på fremtid, eller konsekvenser. Snart blir jeg helse-og venneløs. Det første kan jeg forsåvidt gi opp, men det andre er urkraften i meg, som jeg er FORFERDELIG flink til å ta for gitt. Igjen, jeg føler meg som et sabla intelligent menneske med en helt eksepsjonell hjerne som klarer å lulle meg inn i helt fantastiske scenarioer om hvordan hverdagen min henger sammen. Hyklerisk og selvopptatt. Det tror jeg er fine adjektiver.
Oppi det hele har jeg en intens trang til å ville pakke kofferten og besøke bestemor. Jeg trenger en ferie og januar er såvidt over. Det er på grensa til patetisk. Jeg hører klangen av mammas alt i hodet mitt; "Ja, men det skulle du tenkt på før". Jeg tenkte faktisk, men ikke på bilen, for å si det sånn. Ragge forstår hva jeg mener. Men en kort togtur hadde ikke vært helt å forakte. En tur til manuellterapeut hadde absolutt ikke vært å forakte.
På høy tid å slutte å klage. Handlingens tid er kommet, og slike klisjeer. Skjerp deg. Hvorfor hører jeg aldri etter? Hmm..Nytt nyttårsforsett. Enklere sagt enn gjort....
torsdag 28. januar 2010
I has a camera :)
Mamma har faktisk kjøpt meg et kamera i anledning USA-turen. Om ikke det var snilt, så vet ikke jeg :P
Sony DCS-S930, for dem som skjønner hva det betyr...
Iz nice anyway^^
fredag 1. januar 2010
Smykkeskrin...
Slik er ståa. Her er min ansamling av smykker siden 2001.
Noen barndomssmykker/armbånd. Favorittene ligger forsåvidt øverst til høyre.
Smykkeskrinet er bursdagsgave fra Tante. Scene med Snehvit og Prinsen som rir mot slottet. Joda ;)
Noen barndomssmykker/armbånd. Favorittene ligger forsåvidt øverst til høyre.
Smykkeskrinet er bursdagsgave fra Tante. Scene med Snehvit og Prinsen som rir mot slottet. Joda ;)
tirsdag 29. desember 2009
mandag 21. desember 2009
Julesanger, marsipandypping og lufthockey.
Hører på TineThing Helseth som spiller denne på trumpet, og jeg blir nærmest religiøs, som mesteparten av god musikk har en tendens til å gjøre med meg.
Mitt hjerte alltid vankar
Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme
velsignet julenatt!
Akk, kom jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.
Jeg gjerne palemgrene
vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene
jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
at du er født herinne
i hjertets dype grunn.
Mia "vekte" meg i morges, hu kom med froskeluene Jorid har laget til oss :D de er kjempefine, hun skal få en monsterklem av meg når jeg ser henne.
Vi dro senere ned i byen, hvor vi traff Jørgen og Sylvi. Lufthockey på bowlingen ble det flere omganger av. Jeg så Magnus og Joakim (med småbrødre). Det var nærmest en lettelse å se Magnus igjen, å vite at vi er okei.
I sjutiden hentet mamma meg, og jeg rullet ut resten av marsipanen. Sjokoladefingre, nam nam :P
onsdag 16. desember 2009
Good Mood ^^
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
You're a diamond in the rough
A brilliant ball play
You could be a work of art
If you just go all the way
Now what would it take to break
I believe that you can bend
Not only do you have to fight
But you have gotta win
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
Oooooouuhhh
You are a natural
Why is it so hard to see
Maybe it's just because
You keep on looking at me
The journey's a lonely one
So much more than we know
But sometimes you've got to go
Go on and be your own hero
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
You're a diamond in the rough
A brilliant ball play
You could be a work of art
If you just go all the way
Now what would it take to break
I believe that you can bend
Not only do you have to fight
But you have gotta win
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing...
tirsdag 15. desember 2009
Notes from a stressful week
How irritating. Everytime I hear a dark voice with a touch of accent, I think of him. Why, I wonder, is he buried so deep in my soul? What in my celestial being did he move? It's downright rude! To be so close to my secret self, despite of everything he's done.
Furthermore, why do I only remember him? Maggiore I can forgive. Frater I can forget, but why does he linger? Why do they all linger? Have I not made my peace with them? Did I leave a crack open at my door allowing their sap to flow continously?
How sure I was that it was all over, that I never had to see him again. Heavens, how irritating. Furiating, really. Except I won't allow myself to have such an emotional convulsion. Not for his idiocracy, anyway. I never fully approved his way of life, not then, not now. However, there was, I believe, a time when I thought there was good in him. He refused my reason. He claimed I never believed anything of the sort. Thickheaded, that's my reply.
He looks older everytime I see him, although it's been a long while now, thank goodness. Out of curiosity, I sometimes wonder what the devil he has done to make his face so worn, his manner so undiginfied. I don't see what I would do with such intelligence. I do not have the power to make him see reason. I really don't see why I want to know. Curiosity, I guess. Poor cat. Perhaps ignorance is bliss, or content, at least.
Furthermore, why do I only remember him? Maggiore I can forgive. Frater I can forget, but why does he linger? Why do they all linger? Have I not made my peace with them? Did I leave a crack open at my door allowing their sap to flow continously?
How sure I was that it was all over, that I never had to see him again. Heavens, how irritating. Furiating, really. Except I won't allow myself to have such an emotional convulsion. Not for his idiocracy, anyway. I never fully approved his way of life, not then, not now. However, there was, I believe, a time when I thought there was good in him. He refused my reason. He claimed I never believed anything of the sort. Thickheaded, that's my reply.
He looks older everytime I see him, although it's been a long while now, thank goodness. Out of curiosity, I sometimes wonder what the devil he has done to make his face so worn, his manner so undiginfied. I don't see what I would do with such intelligence. I do not have the power to make him see reason. I really don't see why I want to know. Curiosity, I guess. Poor cat. Perhaps ignorance is bliss, or content, at least.
søndag 22. november 2009
I can still recall our last summer
Jeg kom på hvor mye jeg faktisk savner dere, 3MU. Til og med deg, stuntmannen
tirsdag 20. oktober 2009
I know you by heart, but not my own.
Confession.
Rota rundt i innboksen på meilen min. Fant en e-post jeg skrev til en gammel venn. Historien hennes er like tung hver gang. Jeg kan forstå hvordan hun har det, selv om vi ikke har opplevd det samme, men det handler ikke om å ha de samme hendelsene i minnebanken. Det er den følelsen hun beskriver like godt som noen Nobels Litteraturprisvinner; den følelsen av å være så ufattelig ensom. En kan ikke stole på egne følelser, fordi de er forræderske. Det handler ikke om å kunne stole på andre, og heller ikke om å stole på seg selv. Det handler om å kunne erkjenne at en har slike følelser, og at de gjør vondt. Så jævlig vondt.
Hos meg frembringer de tårer, hver gang. Jeg har i flere år klart å undertrykke akkurat det faktum at jeg har følelser som betyr noe, ikke nødvendigvis for andre i så stor grad, men, og dette kan jeg ikke uttrykke nok til meg selv, de er livsviktige. Jeg har lyktes i å undertrykke alt av utagerende følelser i minst 5 år, til det punktet hvor jeg ikke engang kan fortelle legen hvor jeg har vondt uten at jeg bryter sammen innvendig. Det er helt ufattelig vondt å bare innrømme, om så bare i ett øyeblikk, at jeg ikke fungerer...at jeg trenger hjelp. Dette må jeg innarbeide i språket mitt, overvinne den idiotisk sterke delen av meg som bare vil gråte.
Det verste med hele scenarioet er at jeg er Skaperen av disse monstrene, det er det jeg kaller dem. Sinne. Hat. Skyldfølelse. I aller høyeste grad er Skyldfølelse det aller styggeste monstereet jeg har skapt. Det er ikke ett flyktig vesen; det har mange forskjellige former, men det er helt uutholdelig når det tar form som en jeg er glad i. Mer enn ofte stirrer jeg mine kjæreste i hvitøye hver gang jeg lukker øynene og monsteret gliser mot meg, mens det forteller meg om igjen og om igjen hva jeg har gjort galt, og for en ubotelig skade jeg har gjort. Å, som det elsker å se sjelen min vri seg som et gammelt oppvaskhåndkle dynket i tårer, skitt og hat. Jeg kan ikke vri meg unna, dog. Det bare sitter der, som en gammel tiggerkone og spinner på en usedvanlig vakker spinnerokk, med tankerekker på spolen. Hun spinner og spinner, og man skulle tro at det bare kunne komme vidunderlige ting fra denne spinnerokken. Det eneste vidunderlige med tankespinnene er at de er korte. Korte som kastekniver. Konstante stikk som går over like fort som de kom. Jeg blir etterlatt uskadd, og øyensynlig normal.
Jeg strekker meg etter tankespinnene, leter etter nøkkelen til hvordan jeg kan unnslippe helvetet neste gang. Men alt jeg ser er hendelser som for alle andre virker omtrent like opprørende som kokte egg.
Det river meg i brystet hver gang jeg går over disse hendelsene og ser at jeg mest sannsynlig har overreagert. Jeg kan ikke beskrive...hvor sårt det er å måtte overbevise seg selv om at det du føler ikke er rett, det var unødvendig....det betyr ingenting.
Derfor viser jeg ikke følelser. Derfor holder jeg nebbet igjen, og lukker meg inne som en musling. Hele livet har jeg fått beskjed om å "ikke skape meg", "ikke vær så dramatisk, det er ikke så ille". Følelsene mine betyr ingenting, har jeg fått slipt inn i hjernebarken. Årene går, og slipemerkene er såre og verkende. For nå har det gått for langt. Det er på tide å åpne såret, rive vekk skorpene, la det få blø, la det få rense seg selv. Jeg er ikke en fan av blodigler...men hvis jeg må, så fester jeg gladelig 10 på såret. Jeg vil ha ut denne dritten. Jeg er lei av å gråte, lei av å få rykninger rundt munnen hver gang jeg prøver å holde tårene tilbake, så lut lei. Det er så tungt, og jeg har bæret på alt så lenge. Jeg vet fryktelig godt at det finnes utallige ungdommer som sliter tifold mer enn meg, og jeg kommer til og tre til side med en gang noen forteller meg at det er noen som trenger plassen min mer enn meg.
Jeg lot meg selv aldri håpe at det faktisk var blitt min tur, uansett. Men nå...jeg vet ikke. Det hadde bare vært fint hvis noen kunne bekrefte at problemene er ekte, at jeg ikke innbiller meg noenting, at jeg har rett til hjelp så lenge jeg har bruk for det. Til neste gang skal jeg lage meg selv en medalje. Første steget (og dette er en mektig klisjé) er alltid det vanskeligste. Men du kan ikke begynne å begripe hvor vondt det gjør før du først står på dørterskelen til det ukjente inne en selv, og du innser at det er noe skummelt på den andre siden du aldri har vedkjent deg. Jeg er en av mange som har forsiktig har åpnet døren nå og tredd inn. Det føltes som å trø på glasskår og slikke sårene etterpå. Men jeg merket at jeg kan heve hodet litt mer, psykisk. Jeg klapper alltid meg selv på skulderen etterpå. For min egen anerkjennelse på dette tidspunktet er mye, mye viktigere enn andres.
Takk til deg, Mibbe, for at du holdt meg i hånda helt frem til døra, men lot meg gå inn alene. Takk for at du vet hvilke sår som må blø ut. Takk for at du får meg til å åpne på skallet mitt. Takk for at du tror på perlen som visstnok ligger begravd.
Rota rundt i innboksen på meilen min. Fant en e-post jeg skrev til en gammel venn. Historien hennes er like tung hver gang. Jeg kan forstå hvordan hun har det, selv om vi ikke har opplevd det samme, men det handler ikke om å ha de samme hendelsene i minnebanken. Det er den følelsen hun beskriver like godt som noen Nobels Litteraturprisvinner; den følelsen av å være så ufattelig ensom. En kan ikke stole på egne følelser, fordi de er forræderske. Det handler ikke om å kunne stole på andre, og heller ikke om å stole på seg selv. Det handler om å kunne erkjenne at en har slike følelser, og at de gjør vondt. Så jævlig vondt.
Hos meg frembringer de tårer, hver gang. Jeg har i flere år klart å undertrykke akkurat det faktum at jeg har følelser som betyr noe, ikke nødvendigvis for andre i så stor grad, men, og dette kan jeg ikke uttrykke nok til meg selv, de er livsviktige. Jeg har lyktes i å undertrykke alt av utagerende følelser i minst 5 år, til det punktet hvor jeg ikke engang kan fortelle legen hvor jeg har vondt uten at jeg bryter sammen innvendig. Det er helt ufattelig vondt å bare innrømme, om så bare i ett øyeblikk, at jeg ikke fungerer...at jeg trenger hjelp. Dette må jeg innarbeide i språket mitt, overvinne den idiotisk sterke delen av meg som bare vil gråte.
Det verste med hele scenarioet er at jeg er Skaperen av disse monstrene, det er det jeg kaller dem. Sinne. Hat. Skyldfølelse. I aller høyeste grad er Skyldfølelse det aller styggeste monstereet jeg har skapt. Det er ikke ett flyktig vesen; det har mange forskjellige former, men det er helt uutholdelig når det tar form som en jeg er glad i. Mer enn ofte stirrer jeg mine kjæreste i hvitøye hver gang jeg lukker øynene og monsteret gliser mot meg, mens det forteller meg om igjen og om igjen hva jeg har gjort galt, og for en ubotelig skade jeg har gjort. Å, som det elsker å se sjelen min vri seg som et gammelt oppvaskhåndkle dynket i tårer, skitt og hat. Jeg kan ikke vri meg unna, dog. Det bare sitter der, som en gammel tiggerkone og spinner på en usedvanlig vakker spinnerokk, med tankerekker på spolen. Hun spinner og spinner, og man skulle tro at det bare kunne komme vidunderlige ting fra denne spinnerokken. Det eneste vidunderlige med tankespinnene er at de er korte. Korte som kastekniver. Konstante stikk som går over like fort som de kom. Jeg blir etterlatt uskadd, og øyensynlig normal.
Jeg strekker meg etter tankespinnene, leter etter nøkkelen til hvordan jeg kan unnslippe helvetet neste gang. Men alt jeg ser er hendelser som for alle andre virker omtrent like opprørende som kokte egg.
Det river meg i brystet hver gang jeg går over disse hendelsene og ser at jeg mest sannsynlig har overreagert. Jeg kan ikke beskrive...hvor sårt det er å måtte overbevise seg selv om at det du føler ikke er rett, det var unødvendig....det betyr ingenting.
Derfor viser jeg ikke følelser. Derfor holder jeg nebbet igjen, og lukker meg inne som en musling. Hele livet har jeg fått beskjed om å "ikke skape meg", "ikke vær så dramatisk, det er ikke så ille". Følelsene mine betyr ingenting, har jeg fått slipt inn i hjernebarken. Årene går, og slipemerkene er såre og verkende. For nå har det gått for langt. Det er på tide å åpne såret, rive vekk skorpene, la det få blø, la det få rense seg selv. Jeg er ikke en fan av blodigler...men hvis jeg må, så fester jeg gladelig 10 på såret. Jeg vil ha ut denne dritten. Jeg er lei av å gråte, lei av å få rykninger rundt munnen hver gang jeg prøver å holde tårene tilbake, så lut lei. Det er så tungt, og jeg har bæret på alt så lenge. Jeg vet fryktelig godt at det finnes utallige ungdommer som sliter tifold mer enn meg, og jeg kommer til og tre til side med en gang noen forteller meg at det er noen som trenger plassen min mer enn meg.
Jeg lot meg selv aldri håpe at det faktisk var blitt min tur, uansett. Men nå...jeg vet ikke. Det hadde bare vært fint hvis noen kunne bekrefte at problemene er ekte, at jeg ikke innbiller meg noenting, at jeg har rett til hjelp så lenge jeg har bruk for det. Til neste gang skal jeg lage meg selv en medalje. Første steget (og dette er en mektig klisjé) er alltid det vanskeligste. Men du kan ikke begynne å begripe hvor vondt det gjør før du først står på dørterskelen til det ukjente inne en selv, og du innser at det er noe skummelt på den andre siden du aldri har vedkjent deg. Jeg er en av mange som har forsiktig har åpnet døren nå og tredd inn. Det føltes som å trø på glasskår og slikke sårene etterpå. Men jeg merket at jeg kan heve hodet litt mer, psykisk. Jeg klapper alltid meg selv på skulderen etterpå. For min egen anerkjennelse på dette tidspunktet er mye, mye viktigere enn andres.
Takk til deg, Mibbe, for at du holdt meg i hånda helt frem til døra, men lot meg gå inn alene. Takk for at du vet hvilke sår som må blø ut. Takk for at du får meg til å åpne på skallet mitt. Takk for at du tror på perlen som visstnok ligger begravd.
onsdag 14. oktober 2009
Smile
Welcome To This Day!
Waking up in the light
Of a shining new day
Giving thanks to the moon
for guiding my way
There is no greater gift to the soul
Than each breath that my body can hold
So, Great Spirits;
Hear my voice today
Welcome, magic,
Welcome, sweet sunray!
Love is no secret,
look all around you
Welcome to this day.
Life is simple and clear
When you make the right choices
It’s true that you’re here
When you find your own voice
Oh, my brothers and sisters believe
You are just what you are meant to be
Oh, great spirit
Hear my voice, today
Welcome, magic
Welcome sweet sun ray
Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day.
Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day!
Waking up in the light
Of a shining new day
Giving thanks to the moon
for guiding my way
There is no greater gift to the soul
Than each breath that my body can hold
So, Great Spirits;
Hear my voice today
Welcome, magic,
Welcome, sweet sunray!
Love is no secret,
look all around you
Welcome to this day.
Life is simple and clear
When you make the right choices
It’s true that you’re here
When you find your own voice
Oh, my brothers and sisters believe
You are just what you are meant to be
Oh, great spirit
Hear my voice, today
Welcome, magic
Welcome sweet sun ray
Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day.
Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day!
fredag 28. august 2009
I am not an angel yet, nor a demon
"Not an Angel" - City Sleep.
Den er ikke spesielt nyskapende, ganske rett frem, men jeg liker den. Fyren har lidenskapelig og god vokal, det er god lengsel i sangen. Videoen gir meg chills in a bad way, når beltet kommer fram.
Men jeg liker den.
Noe jeg også liker: jeg har blitt tatt opp i TKS på Samfundet! Sweet^^
Den er ikke spesielt nyskapende, ganske rett frem, men jeg liker den. Fyren har lidenskapelig og god vokal, det er god lengsel i sangen. Videoen gir meg chills in a bad way, når beltet kommer fram.
Men jeg liker den.
Noe jeg også liker: jeg har blitt tatt opp i TKS på Samfundet! Sweet^^
tirsdag 11. august 2009
Honning og kakao
Greit, jeg innrømmer at det er smør på flesk, men blodsukkeret er i hundre før du får sagt "Billepsyko".
Enda en "morgen" med kakao og Jace Everett før man skal på arbeid. Har endelig fått lønn, så nå slipper Mia å betale all maten. Må bare få tilsendt strøm-regninga, så skal vi se hvor mye jeg har igjen:P
Yeah, yeah.. Money makes the world go to hell...
Enda en "morgen" med kakao og Jace Everett før man skal på arbeid. Har endelig fått lønn, så nå slipper Mia å betale all maten. Må bare få tilsendt strøm-regninga, så skal vi se hvor mye jeg har igjen:P
Yeah, yeah.. Money makes the world go to hell...
mandag 3. august 2009
Snabelkrøll
Alfakrøll, afrokrøll, snabelkrøll. Jada, den reklamen er morsom.Men altså, jeg har endelig fått svar på hva som skjer med at jeg ikke fikk til å melde meg opp til ny eksamen. Jeg har jo klaget på karakteren, så derfor er emnet sperret. Det er på en måte logiskt, men jeg syns virkelig at det kunne stått en forklaring på dette ett eller annet sted. Jeg må ha plagd vettet av minst 5 individer bare i dag, bare for å komme fram til denne ene konklusjonen. Før det har jeg sendt meldinger frem og tilbake med veilederene...Flinke mennesker. Jeg gir dem en stor flott fjær i hatten.
lørdag 1. august 2009
TIPS: til alle som må "kjøpe" Smartkort for å få penger fra Lånekassen
DRIT I DET!
Gjør det heller via Norsk Tipping, der betaler du 60 kr for kort og USB-kortleser, i stedet for 219 kr for et bullshitkort du må "oppgradere hvert 3. år...
Takk til min kjære mamma som er hjelpsom 24/7 <3
Gjør det heller via Norsk Tipping, der betaler du 60 kr for kort og USB-kortleser, i stedet for 219 kr for et bullshitkort du må "oppgradere hvert 3. år...
Takk til min kjære mamma som er hjelpsom 24/7 <3
fredag 31. juli 2009
I don't wanna do this anymore...
Helt utrolig. Uansett hvor mye jeg hører på Mias, Fredriks og min egen musikk, så er det likevel den fordømte CD-en til Lindex jeg hører i hodet HVORENN JEG GÅR! Jeg takler det snart ikke lenger. Den helveteslagde CD-en ødelegger konsentrasjonen og arbeidslysten min. Jeg har så lyst til å be sjefen min be folka i Sverige om å VÆR SÅ SNILL - MAKE NEW WORK-CD, PLIX!!
I just can't do it, Capt'n...I don't have the power!
Så til frokost er det ekstra kos å høre på Jace Everett og drikke litt kakao:)
Wish me luck...*korse seg*
http://www.youtube.com/watch?v=9osYNb5jmGQ
I just can't do it, Capt'n...I don't have the power!
Så til frokost er det ekstra kos å høre på Jace Everett og drikke litt kakao:)
Wish me luck...*korse seg*
http://www.youtube.com/watch?v=9osYNb5jmGQ
mandag 27. juli 2009
Avenged Sevenfold - Dear God
Jeg møtte en misjonær fra USA her om dagen. Hun satte seg ved siden av meg på bussen og snakket til meg. Hun var veldig hyggelig. Vi har samme smak i bøker og forfattere. Jeg spurte henne hva hun drev som misjonær; hun reiser landet rundt og snakker med folk. Hun forteller dem om Guds profeter. Det finnes visst en kar i USA som Gud har åpenbart seg for.
Hun sa noe som satt seg fast i teflon-hjernen min; Han snakker til oss enda.
Det får meg bare til å tenke at Jorden og alle dens beboere er et gedigent eksperiment fra Guds side. Jeg har møtt så mange sære mennesker via jobben; noen er så snille og åpne, og de deler alt med deg (og da mener jeg alt...). Men så har du de viktigperene som skal være vanskelige fem minutter før butikken stenger. De er jeg kjempeglad i. De er det mest tilfredstillende å sende hjem.
Det var en dame idag som mente at jeg og en kollega slengte dritt om utlendinger. Ehh ja. At hun trodde det sier litt mer om henne enn det gjør om meg, jeg som er omtrent like rasistisk og xenofobisk som en dodo-fugl.
Det er visst noen som ikke skjønner at vanlig folkeskikk er verdensomspennende. Det er like mange norske kvinner såvel som utenlandske, som tror at det er min jobb å rydde etter dem når de har slengt et utall BH-er og ymse på gulvet. Det er greit at folk gjør sånt klærne sine hjemme, ting de faktisk har betalt for, men å holde på sånn i en BUTIKK, syns jeg er direkte frekt. Greit, Gud utstyrte mennesket med fri vilje (sett at han eksisterer), men hva med vanlig folkeskikk? Kunne ikke det vært det 11.bud; "Du skal respektere dine medmennesker og ikke slenge ting som ikke tilhører deg på gulvet." Seriøst, selv om ikke du skal ha det, kan det godt hende at noen ANDRE skal!
Jeg bare undres om Gud sitter oppe på en sky og skuer ned på dette rotet. Tro om han er skuffet. (Jeg skriver "han" med liten forbokstav konsekvent for de som lurer på det.) Hvorfor kan ikke alle bare følge de enkleste bud; ikke lyv, ikke stjel, ikke drep, ikke begjær noen som ikke begjærer deg, vis respekt for de som skal ha elsket deg helt fra du ble født. Er det så komplisert? En trenger ikke være kristen for å være et godt menneske, ikke gladkristen engang. Vanlig god oppførsel burde ikke være så forbanna vanskelig. Nei, enn den som kunne være brite; de er i hvert fall et tolerant folk.. Toleranse-kvoten her til lands kan godt fylles opp.
Akkurat da jeg gikk forbi Nidarosdomen etter jobb, kom Avenged Sevenfold med "Dear God" opp på mp3-en. Coincidence? En enkel bønn om at whatever higher power there is, skal holde den man er glad i, trygg når man er borte. Sangen minner meg om Fredrik, om en busstur i armene hans, og kysset på kinnet. "Jeg elsker deg, og jeg savner deg hvert minutt jeg er uten deg." Bob Dylan kunne ikke sagt det bedre.
Hans Christian Andersen skrev en gang et eventyr om en liten havfrue som ønsket seg en sjel. Hun begjærte et annet liv, et liv bortenfor den verdenen hun kjente, et liv hvor hun var sikret frelse, eller noe sånt. Det å vite at noen, eller noe tar vare på deg etter at du har gått bort.. Det er en god tanke. Og kanskje en av hovedgrunnene til at Gud ble oppfunnet i utgangspunktet.
Hun sa noe som satt seg fast i teflon-hjernen min; Han snakker til oss enda.
Det får meg bare til å tenke at Jorden og alle dens beboere er et gedigent eksperiment fra Guds side. Jeg har møtt så mange sære mennesker via jobben; noen er så snille og åpne, og de deler alt med deg (og da mener jeg alt...). Men så har du de viktigperene som skal være vanskelige fem minutter før butikken stenger. De er jeg kjempeglad i. De er det mest tilfredstillende å sende hjem.
Det var en dame idag som mente at jeg og en kollega slengte dritt om utlendinger. Ehh ja. At hun trodde det sier litt mer om henne enn det gjør om meg, jeg som er omtrent like rasistisk og xenofobisk som en dodo-fugl.
Det er visst noen som ikke skjønner at vanlig folkeskikk er verdensomspennende. Det er like mange norske kvinner såvel som utenlandske, som tror at det er min jobb å rydde etter dem når de har slengt et utall BH-er og ymse på gulvet. Det er greit at folk gjør sånt klærne sine hjemme, ting de faktisk har betalt for, men å holde på sånn i en BUTIKK, syns jeg er direkte frekt. Greit, Gud utstyrte mennesket med fri vilje (sett at han eksisterer), men hva med vanlig folkeskikk? Kunne ikke det vært det 11.bud; "Du skal respektere dine medmennesker og ikke slenge ting som ikke tilhører deg på gulvet." Seriøst, selv om ikke du skal ha det, kan det godt hende at noen ANDRE skal!
Jeg bare undres om Gud sitter oppe på en sky og skuer ned på dette rotet. Tro om han er skuffet. (Jeg skriver "han" med liten forbokstav konsekvent for de som lurer på det.) Hvorfor kan ikke alle bare følge de enkleste bud; ikke lyv, ikke stjel, ikke drep, ikke begjær noen som ikke begjærer deg, vis respekt for de som skal ha elsket deg helt fra du ble født. Er det så komplisert? En trenger ikke være kristen for å være et godt menneske, ikke gladkristen engang. Vanlig god oppførsel burde ikke være så forbanna vanskelig. Nei, enn den som kunne være brite; de er i hvert fall et tolerant folk.. Toleranse-kvoten her til lands kan godt fylles opp.
Akkurat da jeg gikk forbi Nidarosdomen etter jobb, kom Avenged Sevenfold med "Dear God" opp på mp3-en. Coincidence? En enkel bønn om at whatever higher power there is, skal holde den man er glad i, trygg når man er borte. Sangen minner meg om Fredrik, om en busstur i armene hans, og kysset på kinnet. "Jeg elsker deg, og jeg savner deg hvert minutt jeg er uten deg." Bob Dylan kunne ikke sagt det bedre.
Hans Christian Andersen skrev en gang et eventyr om en liten havfrue som ønsket seg en sjel. Hun begjærte et annet liv, et liv bortenfor den verdenen hun kjente, et liv hvor hun var sikret frelse, eller noe sånt. Det å vite at noen, eller noe tar vare på deg etter at du har gått bort.. Det er en god tanke. Og kanskje en av hovedgrunnene til at Gud ble oppfunnet i utgangspunktet.
søndag 26. juli 2009
23.03.09; Exerpt from on-and-off Diary.
Don't look at me like that, 'Dusie'....
It feels like my soul has abandoned all hope, and caved in. And I can't stop the tears.
Sometimes I just have to be alone, sometimes I just need to be weak and small and stupid. The darkness soothes and amplifies my aching heart. I just want to be weak..'cause I know who I am. And I like that person. Despite the fact that I'm not strong, smart, creative, articulate, tough or a good judge of character.
I know who I am. I know my name; I'm small and I AM HUMBLE. Always have, always will be. Knowing that I'll never be anything but small and humble, is a ruthless, heartless fact, which I fully embrace. I have accepted that which the world hasn't; I am not angry.
I have no anger to speak of. I haven't got the strength to scream back when yelled at, because my and anger and tearcanals are eternaly deadlocked.
I KNOW THIS
I KNOW WHO I AM.
And that's why I weep. Because I know I can't change. I can't be anyone else, and the mere trying, isn't good enough for me. I'll never be who I wanted to be when I was younger. My childhood is wilting away. My personality is starting to feel Medusa's curse; I am turning into stone, my too-soft heart notwithstanding.
But sometimes it's good to cry. It's good to know that my heart will never be stonecold, regardless the state of my flesh.
It feels like my soul has abandoned all hope, and caved in. And I can't stop the tears.
Sometimes I just have to be alone, sometimes I just need to be weak and small and stupid. The darkness soothes and amplifies my aching heart. I just want to be weak..'cause I know who I am. And I like that person. Despite the fact that I'm not strong, smart, creative, articulate, tough or a good judge of character.
I know who I am. I know my name; I'm small and I AM HUMBLE. Always have, always will be. Knowing that I'll never be anything but small and humble, is a ruthless, heartless fact, which I fully embrace. I have accepted that which the world hasn't; I am not angry.
I have no anger to speak of. I haven't got the strength to scream back when yelled at, because my and anger and tearcanals are eternaly deadlocked.
I KNOW THIS
I KNOW WHO I AM.
And that's why I weep. Because I know I can't change. I can't be anyone else, and the mere trying, isn't good enough for me. I'll never be who I wanted to be when I was younger. My childhood is wilting away. My personality is starting to feel Medusa's curse; I am turning into stone, my too-soft heart notwithstanding.
But sometimes it's good to cry. It's good to know that my heart will never be stonecold, regardless the state of my flesh.
Tattoooooozz
Sitter og grubler over ulike motiver.
En helt grusomt fristende tanke; Disney-sleeve... OOF, har lyst på! Men jeg veeet jeg kommer til å angre på ett eller annet tidspunkt, og det er fort mulig at det kan bli rotete.
Men det det blir, om så, bare favorittene mine, og da vil jeg helst at tattøvøren skal lage egne versjoner av de originale tegningene.
- Den fortryllede rosen [Skjønnheten og Udyret]
- En krok [Peter Pan]
- FilurKatt-glis, en fillete flosshatt, en kortstokk, en kopp te [Alice i Eventyrland]
- Et gresskar [Askepott]
- En vortete hånd som holder et eple, et magisk speil [Snehvit og de syv dverger]
- En havfrue med ryggen til, en trefork, en krabbe [Den Lille Havfruen]
- "Hakuna Matata", en løve [Løvenes Konge]
bare et par motiver der.. men jeg får neppe plass til alle på armen min, med tanke på at jeg har en del føflekker (84 for å være nøyaktig fra venstre hand til høyre hand).
Men det er da enda en stundt til jeg skal få sleeves. 1.okt blir det bare et armbånd ;D
En helt grusomt fristende tanke; Disney-sleeve... OOF, har lyst på! Men jeg veeet jeg kommer til å angre på ett eller annet tidspunkt, og det er fort mulig at det kan bli rotete.
Men det det blir, om så, bare favorittene mine, og da vil jeg helst at tattøvøren skal lage egne versjoner av de originale tegningene.
- Den fortryllede rosen [Skjønnheten og Udyret]
- En krok [Peter Pan]
- FilurKatt-glis, en fillete flosshatt, en kortstokk, en kopp te [Alice i Eventyrland]
- Et gresskar [Askepott]
- En vortete hånd som holder et eple, et magisk speil [Snehvit og de syv dverger]
- En havfrue med ryggen til, en trefork, en krabbe [Den Lille Havfruen]
- "Hakuna Matata", en løve [Løvenes Konge]
bare et par motiver der.. men jeg får neppe plass til alle på armen min, med tanke på at jeg har en del føflekker (84 for å være nøyaktig fra venstre hand til høyre hand).
Men det er da enda en stundt til jeg skal få sleeves. 1.okt blir det bare et armbånd ;D
Abonner på:
Innlegg (Atom)