Benjamin Zander on music and passion | Video on TED.com
Zander^^
lørdag 29. mai 2010
torsdag 20. mai 2010
torsdag 25. mars 2010
Påskeegg, påskeegg fylt med all slags snop...
Bare 1 dag igjen, så kan jeg si meg ferdig med uka, og da gjenstår det bare å vente til tirsdag før jeg drar til bestemor^^ Atle kommer på onsdag, det får jeg dessverre ikke med meg, men jeg kommer hjem på lørdagskvelden, så da blir det kanskje litt kveldskos.
Sitter og vurderer å lete opp master-muligheter, hvor jeg skal ta den, HVA jeg skal ta den i (innenfor litteratur, obviously), og hvilke muligheter jeg har. York har visst ett godt program, men det er en uttalelse basert på en venn av en venn som har lest på en nettside...
Jeg har også lett litt etter kystbyer i Italia til sommeren. Pisa, Genova, Firenze. I wants...
Sitter og vurderer å lete opp master-muligheter, hvor jeg skal ta den, HVA jeg skal ta den i (innenfor litteratur, obviously), og hvilke muligheter jeg har. York har visst ett godt program, men det er en uttalelse basert på en venn av en venn som har lest på en nettside...
Jeg har også lett litt etter kystbyer i Italia til sommeren. Pisa, Genova, Firenze. I wants...
mandag 22. februar 2010
mandag 8. februar 2010
Klovnekostymer, Joshua Jakcson og kosesnorking
Haha, jeg drømte faktisk godt i natt xD
Hoh, JJ var ganske hot, og det ble jo faktisk som en drøm på slutten, til tross for den sære lille klovnen som lokket meg og en hundefanger over elva for å møte en "venn" av ham. God sjokoladekake, though.
søndag 31. januar 2010
Forbannet være "flink-pike" syndromet.
Jeg er tilbake på badet...jeg gjør ingenting riktig lenger. Men det får det bare bli en slutt på. Jeg skal permittere meg fra TKS. Jeg klarer ikke å synge lenger. Det er ikke sjel i det, eller jeg har ikke styrke til å legge MIN sjel i det. Turneen, skole og jobb har allerede brutt meg betraktelig ned, og det går igjen utover det viktigste; de jeg ikke ser lenger. De jeg ikke tar meg tid til. De som jeg bor sammen med, "som jeg ser hver dag uansett". Det er helt fantastisk hva hjernen min klarer å innbille meg. det er simpelten fantastisk at de i det hele tatt vil fortsette å ha meg i livet sitt.
Jeg har ønsket meg en loth og et svart hull i flere dager nå. Bare la mørket omsvøpe meg og la meg drukne. Ryggen, beina, hodet og hjertet verker. Jeg lurer på hva slags underliggende betydning det ligger i at jeg nærmest manisk må fylle hverdagen, uka og året med ting å gjøre. Kanskje fordi jeg slipper å tenke når jeg har en oppgave å konsentrere meg om. Mest sannsynlig fordi jeg ikke tenker i utgangspunktet. Jeg bare hiver meg uti ting, uten tanke på fremtid, eller konsekvenser. Snart blir jeg helse-og venneløs. Det første kan jeg forsåvidt gi opp, men det andre er urkraften i meg, som jeg er FORFERDELIG flink til å ta for gitt. Igjen, jeg føler meg som et sabla intelligent menneske med en helt eksepsjonell hjerne som klarer å lulle meg inn i helt fantastiske scenarioer om hvordan hverdagen min henger sammen. Hyklerisk og selvopptatt. Det tror jeg er fine adjektiver.
Oppi det hele har jeg en intens trang til å ville pakke kofferten og besøke bestemor. Jeg trenger en ferie og januar er såvidt over. Det er på grensa til patetisk. Jeg hører klangen av mammas alt i hodet mitt; "Ja, men det skulle du tenkt på før". Jeg tenkte faktisk, men ikke på bilen, for å si det sånn. Ragge forstår hva jeg mener. Men en kort togtur hadde ikke vært helt å forakte. En tur til manuellterapeut hadde absolutt ikke vært å forakte.
På høy tid å slutte å klage. Handlingens tid er kommet, og slike klisjeer. Skjerp deg. Hvorfor hører jeg aldri etter? Hmm..Nytt nyttårsforsett. Enklere sagt enn gjort....
Jeg har ønsket meg en loth og et svart hull i flere dager nå. Bare la mørket omsvøpe meg og la meg drukne. Ryggen, beina, hodet og hjertet verker. Jeg lurer på hva slags underliggende betydning det ligger i at jeg nærmest manisk må fylle hverdagen, uka og året med ting å gjøre. Kanskje fordi jeg slipper å tenke når jeg har en oppgave å konsentrere meg om. Mest sannsynlig fordi jeg ikke tenker i utgangspunktet. Jeg bare hiver meg uti ting, uten tanke på fremtid, eller konsekvenser. Snart blir jeg helse-og venneløs. Det første kan jeg forsåvidt gi opp, men det andre er urkraften i meg, som jeg er FORFERDELIG flink til å ta for gitt. Igjen, jeg føler meg som et sabla intelligent menneske med en helt eksepsjonell hjerne som klarer å lulle meg inn i helt fantastiske scenarioer om hvordan hverdagen min henger sammen. Hyklerisk og selvopptatt. Det tror jeg er fine adjektiver.
Oppi det hele har jeg en intens trang til å ville pakke kofferten og besøke bestemor. Jeg trenger en ferie og januar er såvidt over. Det er på grensa til patetisk. Jeg hører klangen av mammas alt i hodet mitt; "Ja, men det skulle du tenkt på før". Jeg tenkte faktisk, men ikke på bilen, for å si det sånn. Ragge forstår hva jeg mener. Men en kort togtur hadde ikke vært helt å forakte. En tur til manuellterapeut hadde absolutt ikke vært å forakte.
På høy tid å slutte å klage. Handlingens tid er kommet, og slike klisjeer. Skjerp deg. Hvorfor hører jeg aldri etter? Hmm..Nytt nyttårsforsett. Enklere sagt enn gjort....
torsdag 28. januar 2010
I has a camera :)
Mamma har faktisk kjøpt meg et kamera i anledning USA-turen. Om ikke det var snilt, så vet ikke jeg :P
Sony DCS-S930, for dem som skjønner hva det betyr...
Iz nice anyway^^
fredag 1. januar 2010
Smykkeskrin...
Slik er ståa. Her er min ansamling av smykker siden 2001.
Noen barndomssmykker/armbånd. Favorittene ligger forsåvidt øverst til høyre.
Smykkeskrinet er bursdagsgave fra Tante. Scene med Snehvit og Prinsen som rir mot slottet. Joda ;)
Noen barndomssmykker/armbånd. Favorittene ligger forsåvidt øverst til høyre.
Smykkeskrinet er bursdagsgave fra Tante. Scene med Snehvit og Prinsen som rir mot slottet. Joda ;)
tirsdag 29. desember 2009
mandag 21. desember 2009
Julesanger, marsipandypping og lufthockey.
Hører på TineThing Helseth som spiller denne på trumpet, og jeg blir nærmest religiøs, som mesteparten av god musikk har en tendens til å gjøre med meg.
Mitt hjerte alltid vankar
Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme
velsignet julenatt!
Akk, kom jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.
Jeg gjerne palemgrene
vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene
jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
at du er født herinne
i hjertets dype grunn.
Mia "vekte" meg i morges, hu kom med froskeluene Jorid har laget til oss :D de er kjempefine, hun skal få en monsterklem av meg når jeg ser henne.
Vi dro senere ned i byen, hvor vi traff Jørgen og Sylvi. Lufthockey på bowlingen ble det flere omganger av. Jeg så Magnus og Joakim (med småbrødre). Det var nærmest en lettelse å se Magnus igjen, å vite at vi er okei.
I sjutiden hentet mamma meg, og jeg rullet ut resten av marsipanen. Sjokoladefingre, nam nam :P
onsdag 16. desember 2009
Good Mood ^^
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
You're a diamond in the rough
A brilliant ball play
You could be a work of art
If you just go all the way
Now what would it take to break
I believe that you can bend
Not only do you have to fight
But you have gotta win
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
Oooooouuhhh
You are a natural
Why is it so hard to see
Maybe it's just because
You keep on looking at me
The journey's a lonely one
So much more than we know
But sometimes you've got to go
Go on and be your own hero
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing
You're a diamond in the rough
A brilliant ball play
You could be a work of art
If you just go all the way
Now what would it take to break
I believe that you can bend
Not only do you have to fight
But you have gotta win
Coz everybody is Kung Fu Fighting
Your mind becomes fast as lightning
Although the future is a little bit fright'ning
It's the book of your life that you're writing...
tirsdag 15. desember 2009
Notes from a stressful week
How irritating. Everytime I hear a dark voice with a touch of accent, I think of him. Why, I wonder, is he buried so deep in my soul? What in my celestial being did he move? It's downright rude! To be so close to my secret self, despite of everything he's done.
Furthermore, why do I only remember him? Maggiore I can forgive. Frater I can forget, but why does he linger? Why do they all linger? Have I not made my peace with them? Did I leave a crack open at my door allowing their sap to flow continously?
How sure I was that it was all over, that I never had to see him again. Heavens, how irritating. Furiating, really. Except I won't allow myself to have such an emotional convulsion. Not for his idiocracy, anyway. I never fully approved his way of life, not then, not now. However, there was, I believe, a time when I thought there was good in him. He refused my reason. He claimed I never believed anything of the sort. Thickheaded, that's my reply.
He looks older everytime I see him, although it's been a long while now, thank goodness. Out of curiosity, I sometimes wonder what the devil he has done to make his face so worn, his manner so undiginfied. I don't see what I would do with such intelligence. I do not have the power to make him see reason. I really don't see why I want to know. Curiosity, I guess. Poor cat. Perhaps ignorance is bliss, or content, at least.
Furthermore, why do I only remember him? Maggiore I can forgive. Frater I can forget, but why does he linger? Why do they all linger? Have I not made my peace with them? Did I leave a crack open at my door allowing their sap to flow continously?
How sure I was that it was all over, that I never had to see him again. Heavens, how irritating. Furiating, really. Except I won't allow myself to have such an emotional convulsion. Not for his idiocracy, anyway. I never fully approved his way of life, not then, not now. However, there was, I believe, a time when I thought there was good in him. He refused my reason. He claimed I never believed anything of the sort. Thickheaded, that's my reply.
He looks older everytime I see him, although it's been a long while now, thank goodness. Out of curiosity, I sometimes wonder what the devil he has done to make his face so worn, his manner so undiginfied. I don't see what I would do with such intelligence. I do not have the power to make him see reason. I really don't see why I want to know. Curiosity, I guess. Poor cat. Perhaps ignorance is bliss, or content, at least.
søndag 22. november 2009
I can still recall our last summer
Jeg kom på hvor mye jeg faktisk savner dere, 3MU. Til og med deg, stuntmannen
tirsdag 20. oktober 2009
I know you by heart, but not my own.
Confession.
Rota rundt i innboksen på meilen min. Fant en e-post jeg skrev til en gammel venn. Historien hennes er like tung hver gang. Jeg kan forstå hvordan hun har det, selv om vi ikke har opplevd det samme, men det handler ikke om å ha de samme hendelsene i minnebanken. Det er den følelsen hun beskriver like godt som noen Nobels Litteraturprisvinner; den følelsen av å være så ufattelig ensom. En kan ikke stole på egne følelser, fordi de er forræderske. Det handler ikke om å kunne stole på andre, og heller ikke om å stole på seg selv. Det handler om å kunne erkjenne at en har slike følelser, og at de gjør vondt. Så jævlig vondt.
Hos meg frembringer de tårer, hver gang. Jeg har i flere år klart å undertrykke akkurat det faktum at jeg har følelser som betyr noe, ikke nødvendigvis for andre i så stor grad, men, og dette kan jeg ikke uttrykke nok til meg selv, de er livsviktige. Jeg har lyktes i å undertrykke alt av utagerende følelser i minst 5 år, til det punktet hvor jeg ikke engang kan fortelle legen hvor jeg har vondt uten at jeg bryter sammen innvendig. Det er helt ufattelig vondt å bare innrømme, om så bare i ett øyeblikk, at jeg ikke fungerer...at jeg trenger hjelp. Dette må jeg innarbeide i språket mitt, overvinne den idiotisk sterke delen av meg som bare vil gråte.
Det verste med hele scenarioet er at jeg er Skaperen av disse monstrene, det er det jeg kaller dem. Sinne. Hat. Skyldfølelse. I aller høyeste grad er Skyldfølelse det aller styggeste monstereet jeg har skapt. Det er ikke ett flyktig vesen; det har mange forskjellige former, men det er helt uutholdelig når det tar form som en jeg er glad i. Mer enn ofte stirrer jeg mine kjæreste i hvitøye hver gang jeg lukker øynene og monsteret gliser mot meg, mens det forteller meg om igjen og om igjen hva jeg har gjort galt, og for en ubotelig skade jeg har gjort. Å, som det elsker å se sjelen min vri seg som et gammelt oppvaskhåndkle dynket i tårer, skitt og hat. Jeg kan ikke vri meg unna, dog. Det bare sitter der, som en gammel tiggerkone og spinner på en usedvanlig vakker spinnerokk, med tankerekker på spolen. Hun spinner og spinner, og man skulle tro at det bare kunne komme vidunderlige ting fra denne spinnerokken. Det eneste vidunderlige med tankespinnene er at de er korte. Korte som kastekniver. Konstante stikk som går over like fort som de kom. Jeg blir etterlatt uskadd, og øyensynlig normal.
Jeg strekker meg etter tankespinnene, leter etter nøkkelen til hvordan jeg kan unnslippe helvetet neste gang. Men alt jeg ser er hendelser som for alle andre virker omtrent like opprørende som kokte egg.
Det river meg i brystet hver gang jeg går over disse hendelsene og ser at jeg mest sannsynlig har overreagert. Jeg kan ikke beskrive...hvor sårt det er å måtte overbevise seg selv om at det du føler ikke er rett, det var unødvendig....det betyr ingenting.
Derfor viser jeg ikke følelser. Derfor holder jeg nebbet igjen, og lukker meg inne som en musling. Hele livet har jeg fått beskjed om å "ikke skape meg", "ikke vær så dramatisk, det er ikke så ille". Følelsene mine betyr ingenting, har jeg fått slipt inn i hjernebarken. Årene går, og slipemerkene er såre og verkende. For nå har det gått for langt. Det er på tide å åpne såret, rive vekk skorpene, la det få blø, la det få rense seg selv. Jeg er ikke en fan av blodigler...men hvis jeg må, så fester jeg gladelig 10 på såret. Jeg vil ha ut denne dritten. Jeg er lei av å gråte, lei av å få rykninger rundt munnen hver gang jeg prøver å holde tårene tilbake, så lut lei. Det er så tungt, og jeg har bæret på alt så lenge. Jeg vet fryktelig godt at det finnes utallige ungdommer som sliter tifold mer enn meg, og jeg kommer til og tre til side med en gang noen forteller meg at det er noen som trenger plassen min mer enn meg.
Jeg lot meg selv aldri håpe at det faktisk var blitt min tur, uansett. Men nå...jeg vet ikke. Det hadde bare vært fint hvis noen kunne bekrefte at problemene er ekte, at jeg ikke innbiller meg noenting, at jeg har rett til hjelp så lenge jeg har bruk for det. Til neste gang skal jeg lage meg selv en medalje. Første steget (og dette er en mektig klisjé) er alltid det vanskeligste. Men du kan ikke begynne å begripe hvor vondt det gjør før du først står på dørterskelen til det ukjente inne en selv, og du innser at det er noe skummelt på den andre siden du aldri har vedkjent deg. Jeg er en av mange som har forsiktig har åpnet døren nå og tredd inn. Det føltes som å trø på glasskår og slikke sårene etterpå. Men jeg merket at jeg kan heve hodet litt mer, psykisk. Jeg klapper alltid meg selv på skulderen etterpå. For min egen anerkjennelse på dette tidspunktet er mye, mye viktigere enn andres.
Takk til deg, Mibbe, for at du holdt meg i hånda helt frem til døra, men lot meg gå inn alene. Takk for at du vet hvilke sår som må blø ut. Takk for at du får meg til å åpne på skallet mitt. Takk for at du tror på perlen som visstnok ligger begravd.
Rota rundt i innboksen på meilen min. Fant en e-post jeg skrev til en gammel venn. Historien hennes er like tung hver gang. Jeg kan forstå hvordan hun har det, selv om vi ikke har opplevd det samme, men det handler ikke om å ha de samme hendelsene i minnebanken. Det er den følelsen hun beskriver like godt som noen Nobels Litteraturprisvinner; den følelsen av å være så ufattelig ensom. En kan ikke stole på egne følelser, fordi de er forræderske. Det handler ikke om å kunne stole på andre, og heller ikke om å stole på seg selv. Det handler om å kunne erkjenne at en har slike følelser, og at de gjør vondt. Så jævlig vondt.
Hos meg frembringer de tårer, hver gang. Jeg har i flere år klart å undertrykke akkurat det faktum at jeg har følelser som betyr noe, ikke nødvendigvis for andre i så stor grad, men, og dette kan jeg ikke uttrykke nok til meg selv, de er livsviktige. Jeg har lyktes i å undertrykke alt av utagerende følelser i minst 5 år, til det punktet hvor jeg ikke engang kan fortelle legen hvor jeg har vondt uten at jeg bryter sammen innvendig. Det er helt ufattelig vondt å bare innrømme, om så bare i ett øyeblikk, at jeg ikke fungerer...at jeg trenger hjelp. Dette må jeg innarbeide i språket mitt, overvinne den idiotisk sterke delen av meg som bare vil gråte.
Det verste med hele scenarioet er at jeg er Skaperen av disse monstrene, det er det jeg kaller dem. Sinne. Hat. Skyldfølelse. I aller høyeste grad er Skyldfølelse det aller styggeste monstereet jeg har skapt. Det er ikke ett flyktig vesen; det har mange forskjellige former, men det er helt uutholdelig når det tar form som en jeg er glad i. Mer enn ofte stirrer jeg mine kjæreste i hvitøye hver gang jeg lukker øynene og monsteret gliser mot meg, mens det forteller meg om igjen og om igjen hva jeg har gjort galt, og for en ubotelig skade jeg har gjort. Å, som det elsker å se sjelen min vri seg som et gammelt oppvaskhåndkle dynket i tårer, skitt og hat. Jeg kan ikke vri meg unna, dog. Det bare sitter der, som en gammel tiggerkone og spinner på en usedvanlig vakker spinnerokk, med tankerekker på spolen. Hun spinner og spinner, og man skulle tro at det bare kunne komme vidunderlige ting fra denne spinnerokken. Det eneste vidunderlige med tankespinnene er at de er korte. Korte som kastekniver. Konstante stikk som går over like fort som de kom. Jeg blir etterlatt uskadd, og øyensynlig normal.
Jeg strekker meg etter tankespinnene, leter etter nøkkelen til hvordan jeg kan unnslippe helvetet neste gang. Men alt jeg ser er hendelser som for alle andre virker omtrent like opprørende som kokte egg.
Det river meg i brystet hver gang jeg går over disse hendelsene og ser at jeg mest sannsynlig har overreagert. Jeg kan ikke beskrive...hvor sårt det er å måtte overbevise seg selv om at det du føler ikke er rett, det var unødvendig....det betyr ingenting.
Derfor viser jeg ikke følelser. Derfor holder jeg nebbet igjen, og lukker meg inne som en musling. Hele livet har jeg fått beskjed om å "ikke skape meg", "ikke vær så dramatisk, det er ikke så ille". Følelsene mine betyr ingenting, har jeg fått slipt inn i hjernebarken. Årene går, og slipemerkene er såre og verkende. For nå har det gått for langt. Det er på tide å åpne såret, rive vekk skorpene, la det få blø, la det få rense seg selv. Jeg er ikke en fan av blodigler...men hvis jeg må, så fester jeg gladelig 10 på såret. Jeg vil ha ut denne dritten. Jeg er lei av å gråte, lei av å få rykninger rundt munnen hver gang jeg prøver å holde tårene tilbake, så lut lei. Det er så tungt, og jeg har bæret på alt så lenge. Jeg vet fryktelig godt at det finnes utallige ungdommer som sliter tifold mer enn meg, og jeg kommer til og tre til side med en gang noen forteller meg at det er noen som trenger plassen min mer enn meg.
Jeg lot meg selv aldri håpe at det faktisk var blitt min tur, uansett. Men nå...jeg vet ikke. Det hadde bare vært fint hvis noen kunne bekrefte at problemene er ekte, at jeg ikke innbiller meg noenting, at jeg har rett til hjelp så lenge jeg har bruk for det. Til neste gang skal jeg lage meg selv en medalje. Første steget (og dette er en mektig klisjé) er alltid det vanskeligste. Men du kan ikke begynne å begripe hvor vondt det gjør før du først står på dørterskelen til det ukjente inne en selv, og du innser at det er noe skummelt på den andre siden du aldri har vedkjent deg. Jeg er en av mange som har forsiktig har åpnet døren nå og tredd inn. Det føltes som å trø på glasskår og slikke sårene etterpå. Men jeg merket at jeg kan heve hodet litt mer, psykisk. Jeg klapper alltid meg selv på skulderen etterpå. For min egen anerkjennelse på dette tidspunktet er mye, mye viktigere enn andres.
Takk til deg, Mibbe, for at du holdt meg i hånda helt frem til døra, men lot meg gå inn alene. Takk for at du vet hvilke sår som må blø ut. Takk for at du får meg til å åpne på skallet mitt. Takk for at du tror på perlen som visstnok ligger begravd.
onsdag 14. oktober 2009
Smile
Welcome To This Day!
Waking up in the light
Of a shining new day
Giving thanks to the moon
for guiding my way
There is no greater gift to the soul
Than each breath that my body can hold
So, Great Spirits;
Hear my voice today
Welcome, magic,
Welcome, sweet sunray!
Love is no secret,
look all around you
Welcome to this day.
Life is simple and clear
When you make the right choices
It’s true that you’re here
When you find your own voice
Oh, my brothers and sisters believe
You are just what you are meant to be
Oh, great spirit
Hear my voice, today
Welcome, magic
Welcome sweet sun ray
Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day.
Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day!
Waking up in the light
Of a shining new day
Giving thanks to the moon
for guiding my way
There is no greater gift to the soul
Than each breath that my body can hold
So, Great Spirits;
Hear my voice today
Welcome, magic,
Welcome, sweet sunray!
Love is no secret,
look all around you
Welcome to this day.
Life is simple and clear
When you make the right choices
It’s true that you’re here
When you find your own voice
Oh, my brothers and sisters believe
You are just what you are meant to be
Oh, great spirit
Hear my voice, today
Welcome, magic
Welcome sweet sun ray
Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day.
Love is no secret
Look all around you
Welcome to this day!
fredag 28. august 2009
I am not an angel yet, nor a demon
"Not an Angel" - City Sleep.
Den er ikke spesielt nyskapende, ganske rett frem, men jeg liker den. Fyren har lidenskapelig og god vokal, det er god lengsel i sangen. Videoen gir meg chills in a bad way, når beltet kommer fram.
Men jeg liker den.
Noe jeg også liker: jeg har blitt tatt opp i TKS på Samfundet! Sweet^^
Den er ikke spesielt nyskapende, ganske rett frem, men jeg liker den. Fyren har lidenskapelig og god vokal, det er god lengsel i sangen. Videoen gir meg chills in a bad way, når beltet kommer fram.
Men jeg liker den.
Noe jeg også liker: jeg har blitt tatt opp i TKS på Samfundet! Sweet^^
tirsdag 11. august 2009
Honning og kakao
Greit, jeg innrømmer at det er smør på flesk, men blodsukkeret er i hundre før du får sagt "Billepsyko".
Enda en "morgen" med kakao og Jace Everett før man skal på arbeid. Har endelig fått lønn, så nå slipper Mia å betale all maten. Må bare få tilsendt strøm-regninga, så skal vi se hvor mye jeg har igjen:P
Yeah, yeah.. Money makes the world go to hell...
Enda en "morgen" med kakao og Jace Everett før man skal på arbeid. Har endelig fått lønn, så nå slipper Mia å betale all maten. Må bare få tilsendt strøm-regninga, så skal vi se hvor mye jeg har igjen:P
Yeah, yeah.. Money makes the world go to hell...
mandag 3. august 2009
Snabelkrøll
Alfakrøll, afrokrøll, snabelkrøll. Jada, den reklamen er morsom.Men altså, jeg har endelig fått svar på hva som skjer med at jeg ikke fikk til å melde meg opp til ny eksamen. Jeg har jo klaget på karakteren, så derfor er emnet sperret. Det er på en måte logiskt, men jeg syns virkelig at det kunne stått en forklaring på dette ett eller annet sted. Jeg må ha plagd vettet av minst 5 individer bare i dag, bare for å komme fram til denne ene konklusjonen. Før det har jeg sendt meldinger frem og tilbake med veilederene...Flinke mennesker. Jeg gir dem en stor flott fjær i hatten.
lørdag 1. august 2009
TIPS: til alle som må "kjøpe" Smartkort for å få penger fra Lånekassen
DRIT I DET!
Gjør det heller via Norsk Tipping, der betaler du 60 kr for kort og USB-kortleser, i stedet for 219 kr for et bullshitkort du må "oppgradere hvert 3. år...
Takk til min kjære mamma som er hjelpsom 24/7 <3
Gjør det heller via Norsk Tipping, der betaler du 60 kr for kort og USB-kortleser, i stedet for 219 kr for et bullshitkort du må "oppgradere hvert 3. år...
Takk til min kjære mamma som er hjelpsom 24/7 <3
fredag 31. juli 2009
I don't wanna do this anymore...
Helt utrolig. Uansett hvor mye jeg hører på Mias, Fredriks og min egen musikk, så er det likevel den fordømte CD-en til Lindex jeg hører i hodet HVORENN JEG GÅR! Jeg takler det snart ikke lenger. Den helveteslagde CD-en ødelegger konsentrasjonen og arbeidslysten min. Jeg har så lyst til å be sjefen min be folka i Sverige om å VÆR SÅ SNILL - MAKE NEW WORK-CD, PLIX!!
I just can't do it, Capt'n...I don't have the power!
Så til frokost er det ekstra kos å høre på Jace Everett og drikke litt kakao:)
Wish me luck...*korse seg*
http://www.youtube.com/watch?v=9osYNb5jmGQ
I just can't do it, Capt'n...I don't have the power!
Så til frokost er det ekstra kos å høre på Jace Everett og drikke litt kakao:)
Wish me luck...*korse seg*
http://www.youtube.com/watch?v=9osYNb5jmGQ
Abonner på:
Innlegg (Atom)