Trangen til å vokse tettere sammen.

Jeg har lest et par innlegg på PIAHYSJ.com, og jeg sier meg hjertens enig i mange av kommentarene som stadfester at hun skriver bra. Jeg skriver dette som en langdryg og total unødvendig kommentar på en av tekstene hennes.

Hvorvidt mennesket er et polygamt eller monogamt vesen har jeg egentlig ikke noe klart personlig standpunkt på. Jeg har sett og erfart tilfeller av begge, hvor det ene fungerer best i en gitt situasjon, og ikke en annen. Jeg observerer i slike situasjoner menneskets evne til å adaptere seg, forme seg etter hendelser i et over-optimistisk forsøk på å få noe til å fungere, være det et forhold, noe på si, en gang imellom eller for første gang.

Jeg tror ikke på kjærlighet på første blikk, til tross for hva dagboken min fra 9.klasse sier. Jeg tror derimot på biologisk tiltrekning. Jeg vet at det finnes en kjertel i min fabelaktige hjerne som skiller ut endorfiner og serotonin når jeg (jeg, spesifikt) er i nærheten av en blond mann, gjerne med sjeggvekst, brede skuldrer, smal midje, grove hender og et sjenert smil. Da vet jeg at disse hormonene skilles ut fordi min fabelaktige hjerne da prøver å overbevise libidoet mitt om at dette mannlige eksemplaret kommer til å gi meg sunne og fysisk tiltrekkende avkom. Denne prosessen tror jeg helhjertet på. Men jeg velger å overse hjernen min i tilfeller hvor overnevnte overbevisning gjelder en annen enn samboeren min. Jeg velger å leve monogamt, fordi alternativet gjør meg svett bare ved tanken. Tanken på å skulle tilfredstille flere partnere intimt, intellektuelt, økonomisk, sosialt, asosialt, gastronomisk, estetisk osv osv, skyver øynene mine i kryss, presser frem en lett hodepine og et heftig ønske om å grave meg ned som hermitt.

Jeg føler at et menneske er nok, og kan så og si være enig med Platon. Jeg kan hengi meg i det luftslottet, ikkeno' problem, av den enkle grunn fordi det ikke er et rosarødt luftslott det er snakk om. Hverdagen bryter inn i romantikken titt og ofte, økonomiske skjær oppstår i en ellers speilblank sjø av hengivne blikk. . Man er sammen med et annet menneske, en krangler, er uenige, men så lenge lysten til å skvære opp fremdeles er tilstede, har man ingenting å bry seg om. Man kommer over en terskel på et ubestemt tidspunkt hvor en kanskje spontant, oppdager at "this is my life, and I like it". Hverdagen er ikke rutine, men noe koselig, og hvis det ikke dukker opp litt tornekratt i drømmehagen, så er ikke forholdet virkelig i min bok, det er ikke håndfast på en måte. Hvis en bare seiler forbi uten å møte ett eneste skjær, sjømonster eller slag av hypotermi, da går mine varselklokker amok som et diskotek. Livet er ikke rosenrødt, ingen forhold kan være A4, folk føkker opp, gjør det godt igjen og sååå havna vi fylla nok en gang, hei skål! Platon kunne ha nevnt et vesentlig moment i sitt vakre luftslott; at vi er bare mennesker. Vi er svake, patetiske til tider, og de fleste anser tanken om å bli elsket som det ultimate velbehag, mens andre syns det er tipp topp å stå på egne ben, bære uavhengig av emosjonelt kliss og konvensjonelle samliv. Dem kan jeg meget godt empatisere med. Men på bunnen av kynisismen, kvinnehatet, mannsjåvinismen, rødstrømpefaktene og shotene, så søker mennesket som av evolusjon er flokkdyr sammen, mot varme, trøst og familie. Hvor man velger å lete/finne det, er opp til hver enkelt. Sluttstreken er at alle gjør det. Vi leter, vi finner, vi mister og taper. Det roserøde luftslottet er en fin ønskedrøm i sistnevnte tilfelle, og kanskje det var nettopp derfor Platon ga oss håp; om å finne nøyaktig det vi leter etter, den manglende biten av oss selv som vi kanskje aldri innså at vi hadde mistet. Før nå.

I slike diskusjoner trekker man frem figurer som Samantha Jones og Charlie fra Two and a half Men. Jeg skulle gjerne likt å sett dem møttes. Kjenner jeg dem riktig, hadde de nok tatt en Platon, og smeltet sammen ved hofta, før de mest sannsynlig hadde gått sine egne veier igjen. Ah, you can't mess with free will.